Brahms til ettertanke

Tenkende musikere fremførte tankenes komponist slik at lytteren kunne komme til ettertanke, skriver Henrik Holm fra prosjektet Den tenkende musiker.

Forskningsprosjektet «Den tenkende musiker» (i regi av Norges musikkhøgskole) ble nylig avsluttet med en egen festival. I den forbindelse fremførte sangeren Njål Sparbo og pianisten Håkon Austbø Vier ernste Gesänge av Johannes Brahms. Fremføringen onsdag 15. april i Universitets Aula førte til ettertanke om hvordan Brahms komposisjoner åpner for å ta livets forgjengelighet innover seg. Fremføringen greide på et mesterlig vis å vise dybden i komponistens tanker om livet og døden.
De fire sangene omfatter bredden i menneskelig eksistens i det de peker på hvordan mennesket er underkastet sine grenser. Dødens uunngåelighet gjennomsyrer livet og Brahms står bokstavelig talt ved dødens port og tar oss med på en refleksjon over døden.
Tekstene er hentet fra Bibelen. De omhandler spennvidden mellom tanken på livets smertelige meningsløshet og kjærlighetens meningsfulle under. Døden er både forbannelse og forløsning. Brahms’ kunst er for meg en menneskelig kunst. Den springer heller ut av en dypsindig refleksjon om livets store spørsmål.
Brahms er en tenkende komponist fordi han ofte abstraherer fra inntrykk og følelser. Han skildrer tankenes gang i toner. Derfor lodder han så dypt, og derfor kan han virke noe tung. Men dypet og tungsindigheten blir omfavnet av en sjelden varme i tonespråket.
Til tross for at Brahms bruker angst, fortvilelse og resignasjon som materiale ender man ikke i håpløshet. Inderligheten i det musikalske uttrykk skinner igjennom som håp. Men det er et håp som ikke blir utopisk. Håpet i musikken gjenspeiles heller gjennom den kjensgjerning at livet i seg selv blir reflektert som et glimt av håp. Så lenge det er liv og så lenge musikken klinger, er det håp.
Det kommer til uttrykk i hvordan Brahms behandler kjærligheten i siste sang. Den vet bare at den er der, og at den har makt til å sprenge dødens grenser. Men hvordan? Det et forblir en gåte. Slik velger jeg å forstå interpretasjonen til Austbø og Sparbo.

Inderligheten i Brahms’ toneverden blir for meg underet om at det gode ikke er en drøm, men kan være en virkelighet. Inderligheten er virkelig når den gir varme. Finnes det bedre eksempler på varme i musikken enn hos Brahms? I Vier ernste Gesänge er det især klaveret som uttrykker denne inderlige varmen ved å danne et fyldig og harmonisk rikt klangteppe for teksten.
Brahms’ varme er ikke som å ligge å steke i solen. Det er heller en varme som kommer fra dypet. Varmen er ingen happy end, men heller et undrende spørsmål om erfaringen av å bli varmet midt i dødens kulde er noe som uttrykker at menneskets død er mer enn en slutt på livet. Menneskelig død er omgitt av åndens mysterium. Mennesket er ikke bare en samling av kjemiske forbindelser med en eller slags form for bevissthet. Mennesket er heller et åndelig vesen som må erfare sin egen død.
Brahms reflekterer over døden. Han ser fortvilelsen og resignasjonen i sin sjel. Det gjør ham fortvilet. Derfor går han inn i tankenes verden. Han flykter ikke fra livet, men hengir seg til tanken om at livet må ha en dimensjon av evighet i seg.
Brahms formidler ingen bestemt tro, men han spør seg selv om ikke kjærligheten er det mysterium som gjør oss mennesker evig. Brahms var en dypt religiøs mann. Brahms henga seg til tanker som åpner opp for en tro, men hans egen sjel forble ofte i dyp melankoli. Det førte til at han ikke alltid våget å overskride sin sjel ved å kaste seg i hendene til en personlig Gud. Derfor er Brahms en tragisk komponist. Det gjør hans musikk menneskelig. Brahms vandrer gjennom alt menneskelig, han lever et liv i tankene om hva mennesket er.
Mange føler seg gjenkjent, ja nesten avslørt (på godt og ondt), hos Brahms. «Slik Brahms klinger, slik har jeg det med meg selv» er en erfaring mange blir sittende igjen med etter å ha lyttet til Brahms.
Brahms greide mesterstykket å gjengi bredden, dybden og høyden i den menneskelige sjel i toner. Og Sparbo og Austbø greide mesterstykket å la det menneskelige i Brahms’ musikk klinge. De tok oss med på en reise gjennom Brahms tanker om døden.
Fremføringen forble ikke ved melankolien (en stor fare for Brahms-interpretasjonen). Den formidlet ikke bare følelser (en enda større fare), men førte oss til Brahms som tenker. Brahms’ musikk prøver ikke å overbevise om at noe er sant, men åpner opp for å søke etter sanne tanker om livet. Brahms krever svært mye av sine fortolkere når det gjelder å tenke med og i musikken. Gårsdagens fortolkning var et høydepunkt i norsk Brahms-interpretasjon. Sjelden greier musikere å gjengi tankene hos Brahms på en slik måte.
Brahms arbeider med mange refleksjonsnivåer i all sin musikk. Den sene Brahms beveger seg ved tenkningens grenser. Det gjør ham dyp, og det åpner for et rom der vi kan komme til ettertanke om livet og døden. 
Henrik Holm er stipendiat ved Norges musikkhøgskole