Et bidrag til fornyelse?

Dagens musikkutøver er grunnleggende annerledes enn sin kollega fra 100 år tilbake. Særlig etter opptaksindustriens fremvekst har kravet om teknisk perfeksjon stadig oftere kommet til å stå i veien for den kreative impuls. I tillegg kommer forventningen om konformitet som henger sammen med kunstmusikkens plass i dagens samfunn: den blir i stigende grad sett på som bekreftende og museal. Populærmusikken har inntatt en totalt dominerende plass i offentligheten og marginalisert kunstmusikken fullstendig.

Den klassiske musikkarven er fremdeles like aktuell og spennende. Mange musikere søker også spenningsfeltet som ligger lenger inn i verkene, bak den velkjente overflaten.

Det behøver imidlertid ikke å være slik. Den klassiske musikkarven er fremdeles like aktuell og spennende. Mange musikere søker også spenningsfeltet som ligger lenger inn i verkene, bak den velkjente overflaten. Prosjektet Den tenkende musiker ønsker å bidra til dette og slik gjøre tolkningene mindre konvensjonelle, mer personlige og genuine.

Bakgrunn
Siden jeg var ganske ung, har jeg sett på tenkning som helt vesentlig i musikken. Nysgjerrighet drev meg til å se bak notene og finne ut hvordan ting fungerte. Selv om jeg prøvde meg litt på komposisjon, var det mer interessant å utforske andres komposisjoner, og særlig de store mesteres.

Da jeg studerte i Paris i mai 1968, okkuperte vi konservatoriet og ville forandre hele undervisningssystemet. Det eneste som faktisk ble noe av, var en ny analyseklasse, som jeg hadde vært med å foreslå og som jeg med en gang meldte meg på. På samme tid ble jeg kjent med Olivier Messiaens musikk og fikk blant annet arbeide med denne komponisten, som var en fremragende analytiker og som skrev sine verk ut fra stringent strukturell tenkning.

Senere utdypet jeg mine kunnskaper bl.a. gjennom arbeidet med Schenker-analyse ved Juilliard School og lærte meg etterhvert å bruke denne innsikten som redskap i tolkningene. Da jeg begynte å undervise, ble det også viktig for meg å gi denne kunnskapen videre til studentene, for å lære dem å tenke selv fremfor å imitere mine eller andres tolkninger.

Prosjektet
Da jeg ble oppfordret til å søke om et forskningsprosjekt ved Norges Musikkhøgskole fra høsten 2013, sto det derfor helt klart for meg hva temaet måtte bli. Inntil da hadde jeg arbeidet nokså alene med tenkningen, bortsett fra sporadiske diskusjoner med kollegaer, og selvfølgelig med studentene. I prosjektet fikk jeg alliere meg med både utøvere, musikkforskere og komponister, og vi har slik kunnet arbeide på tvers av de tradisjonelle grensene som skiller musikkvitenskap og utøving. Det har vært berikende å bli utfordret av innsikten hos de andre medlemmene av prosjektgruppa, som tildels har et nokså annerledes utgangspunkt enn mitt eget. Likevel er det mange ting vi har kunnet enes om.

Komponisten og utøveren lar intellekt og emosjon ideelt sett spille sammen og forsterke hverandre i en symbiotisk prosess.

Komponisten og utøveren lar intellekt og emosjon ideelt sett spille sammen og forsterke hverandre i en symbiotisk prosess. Hos de største komponistene ser man dette veldig tydelig, og vårt utgangspunkt i prosjektet har vært at utøveren, ved å få innsikt i disse prosessene, bedre når frem til essensen i verkene og slik blir medskapende.
Dette kan virke selvinnlysende, men mange musikere har faktisk en sterk motstand mot denne type innsikt, som de mener er egnet til å ødelegge spontaniteten i spillet. Vi tror det motsatte er tilfelle. Større innsikt i verkene gir en større grad av trygghet i forhold til stoffet og dermed større frihet og spontanitet. I flere av våre delprosjekter hvor vi har jobbet sammen med musikere i åpne prøver, har vi merket denne motstanden, men også sett at når den slipper taket, blir fremførelsene mer levende ved at de i større grad treffer kjernen i verket.

Vi trenger slike tolkninger idag, hvor mye av musikklivet er preget av konvensjon og forutsigbarhet. Vi ønsker at flere musikere vil dele dette med oss, og tror at det vil tilføre musikklivet en frisk, fornyende impuls. Mye gjøres etterhvert for å presentere klassisk musikk i nye rammer, og dette er viktig og prisverdig. Men det meste av dette handler om fremførelsens utside, mens Den tenkende musiker ønsker å fornye den innenfra, ved å prøve å trenge inn til verkets kjerne.

Mystifisering av “inspirasjon” kan virke begrensende, og søken etter originalitet for originalitetens skyld er en farlig vei å gå.

Selv om mange utøvere, også i Norge, har originale idéer om tolkning og i kraft av sin intuisjon fremstår som genuint personlige, mener vi en større grad av refleksjon vil kunne gi større dybde og mangfold. Mystifisering av “inspirasjon” kan virke begrensende, og søken etter originalitet for originalitetens skyld er en farlig vei å gå.
Hvilken rolle spiller så publikum i dette? Folk hører forskjell på en konvensjonell og en original fremførelse, men tenker ofte “jeg forstår meg jo ikke noe på det, jeg”. Mange av dem lar seg istedet lede av myter rundt utøvere som på en eller annen måte har fått stjernestatus, og stoler ikke på sin egen intuisjon når de hører en fremførelse. I mange konsertsaler er dessuten virkelig originale fremførelser en mangelvare, og noen vil aldri få høre slike. Det er musikkbransjens mektige menn som bestemmer hva publikum får lov til å oppleve. De fleste orkestre blir nemlig fôret med solister og dirigenter fra etpar verdensomspennende agenturer, og disse er ofte ikke de mest nyskapende.

Vi tror på et aktivt lyttende publikum og en fruktbar vekselvirkning mellom komponist, utøver og lytter som kan åpne opp for en toveis snarere enn en enveis kommunikasjon i musikken.

Alt dette har vært ledetråder hos prosjektgruppa når vi har lagt vårt program gjennom disse to årene, som munner ut i festivalen 13.-16. april.

Festivalen
Gjennom utforskning av et bredt repertoar i seminarer, samtaler og konserter har vi samlet et stort erfaringsmateriale som vi viser frem i denne festivalen. Diagrammet ovenfor viser hvordan tematikken i våre seminarer peker frem mot festivalens temaer. Alle tolkninger man hører her, har vært gjennom en prosess av refleksjon, kollektivt og individuelt, som vi tror gir dem en merverdi, og som forhåpentligvis gjør dem utfordrende og grensesprengende.

Alle tolkninger man hører her, har vært gjennom en prosess av refleksjon, kollektivt og individuelt, som vi tror gir dem en merverdi, og som forhåpentligvis gjør dem utfordrende og grensesprengende.

Et godt eksempel er Nils Henrik Asheims rekomponering av Schuberts danser. Allerede ved vårt første seminar høsten 2013 presenterte han sine tanker rundt disse dansene, og nå er han tilbake med deres første utforming som konsertstykke. Neste omdreining i spiralen blir en innspilling med et større ensemble, og slik er vi inne i en prosess som kan fortsette i det uendelige.
En lignende spiral finner man i mitt eget arbeid med Chopins ballader og Polonaise-Fantaisie. Etter 50 års arbeid med refleksjon rundt disse verkene, deres struktur og egenart, har jeg jobbet frem analyser i gruppa, delvis parallelt med Lasse Thoresen, og spilt dem inn på CD’en Chopin Now, som nettopp er kommet ut, og hvor Olaf Eggestad dessuten står for teksten. Slik representerer også arbeidet innenfor prosjektet én av flere omdreininger i denne spiralen.

Darla Crispins arbeid med Schönberg er samtidig del av hennes bokprosjekt The Second Viennese School: Performance and Ethics and Understanding, som snart publiseres. Hun har dessverre måttet melde sykdomsforfall, så hun deltar ikke selv på festivalen. Ellen Ugelviks urfremføring av Bente Leiknes Thorsens verk går sømløst inn i hennes eget stipendiatprosjekt, og Njål Sparbos bidrag ligger i fortsettelsen av hans avsluttede stipendiatprosjekt ved KHIO: “Å synge på scenen – med en psykofysisk tilnærming”.

Lasse Thoresen har i sitt nye klaververk Invocations overlatt valg av formforløp, dynamikk m.m. til utøveren. Til dette har vi invitert inn pianistene Yejin Gil og Vebjørn Anvik, som sammen med meg vil presentere hver sine valg, slik at det fremkommer forskjellige versjoner av hver av satsene.

Når vi inviterer inn kunstnere som Vertavo-kvartetten, er det for å konfrontere deres sterke oppfatninger av verk de har fremført gjennom en årrekke, med nye idéer som måtte oppstå i kontakten med prosjektgruppa. Arbeidet med Allegria-ensemblet har vi også sterk tro på vil frembringe noe nytt, for dem, for oss – og for publikum.

Håkon Austbø er pianist, professor ved Norges musikkhøgskole og leder prosjektet Den tenkende musiker ved NMH.
Se festivalprogrammet her.