Orkesteret og det nye

Orkestrenes forhold til samtidsmusikken er et tilbakevendende tema i norsk musikkritikk. Det er fristende å si: til det kjedsommelige. Men å minne om vår egen samtid, er absolutt nødvendig. Uten eksperimentene her og nå – de kan være mer eller mindre vellykket –, dør musikklivet. Hvorfor sitter det da så langt inne for orkestrene å møte og ikke minst følge opp samtidsmusikken på en grundig og engasjert måte, med liv og lyst, og ikke bare som en kulturpolitisk korrekt forpliktelse? Jeg respekterer selvfølgelig at det er ytterst krevende å drive et orkester, at det er et utall hensyn å ta, og at publikums hoder må telles, ustanselig. Men var det ikke noen som snakket om synergieffekt? Altså at man på sikt kan få flere hoder å telle, også på konserter med samtidsmusikk, jo grundigere og mer helhjertet satsningen er?
Chin i Stavanger
Et nylig avsluttet prosjekt i Stavanger gir en interessant pekepinn. Stavanger symfoniorkester har lenge hatt ord på seg for å satse friskt og med fantasi i programmeringen. Det gjelder særlig i forhold til den gamle musikken, hvor orkesteret har hatt flere internasjonele kapasiteter som faste ledere. Noe av den samme energien kom til uttrykk da orkesteret i perioden 12.–19. mars arrangerte hele tre konserter viet den sør-koreanske, Berlin-baserte komponisten Unsuk Chin (født 1961).
Chin er i dag godt etablert innenfor det vi kunne kalle klassisk samtidsmusikk, altså en håndverk- og instrumentalbasert kunstmusikk, med røtter i en europeisk modernistisk tradisjon. Hun er ingen radikal og sjangeroverskridende eksperimentator. Samtidig er det tydelig at den europeiske modernismen er blitt en fortrolig referanseramme for henne, og ikke bare et abstrakt historiografisk troll.
De tre konsertene var alle programmert av Chin, med sentrale verk av henne selv i sentrum. På de to første var blant annet cellokonserten og hennes klaveretyder satt sammen med klassikere av Webern og Messiaen, og da jeg kom til Stavanger konserthus for å anmelde den siste, var det tydelig at navnet var i ferd med sette seg blant publikum: «Ja, du skal høre Chin igjen?», «Jeg hørte Chin på lørdag!», «Du, nå lurer jeg veldig på dette stykket til Chin». Engasjementet ble fulgt opp med en ledig og godt besøkt samtale mellom Chin og komponisten Nils Henrik Asheim, som både kunne forklare enkelte faguttrykk og sette verkene inn i en sammenheng.
Dynamiske flater
Den etterfølgende konserten ble åpnet med verket Alma, III: Soma, for symfoniorkester og sampler av den finske komponisten Jukka Tiensuu. Det låt utadvendt og energisk. Tiensuu kombinerer en utbretting av akkordenes egenskaper eller spektre (gjerne forbundet med den såkalte spektralskolen i Frankrike på 80-tallet) med en markant, til tider nærmest signalaktig gestikk. Uttrykket var tydelig og umiddelbart, riktignok uhøytidelig, men i mine ører også merkelig endimensjonalt. Muligheten til å brette ut klangens indre er åpenbar gitt orkestermediets omfang. Men for virkelig å åpne orkesteret som estetisk apparat, er det ikke nok med en privat fascinasjon for klangmaskinen. Dirigent Ilan Volkov var også tydelig stiv og opptatt med å organisere, heller enn å forme, noe som ikke gjorde formidlingen lettere.
Da viste Unsuk Chins klaverkonsert fra 1997 vei inn i noe mer bevegelig og levende, i alle fall på overflaten. Og nettopp det overflatiske er kanskje et nøkkelord her: Alle satsene i dette verket dannet på en eller annen måte en skimrende, transparent flate; et nakent materiale så å si, dirrende i lufta. Samtidig kunne man ane en retning, et underliggende lag av bestemmelse, og det er i dialog med dette dypere sjiktet at overflaten blir interessant: Klangen er sprekkeferdig av mikrodetaljer, ørsmå bevegelser som på et vis er fullstendig uviktige, men – fordi de kan relateres til et indre liv – samtidig helt essensielle.
Det mangfoldige materialet er krevende å mestre for både solist og orkester. Pianisten Sunwook Kim, som også har spilt inn verket på plate, var imidlertid helt på høyden. Gjennom en elegant, flyktig vind av toner ble vi dradd inn i det fascinerende mangfoldet som det moderne orkesteret kan tilby. Så kan man innvende at dette er kjent stoff, og Chins lærermester György Ligeti var da også tydelig til stede i klangveven. Samtidig hadde hun åpenbart en egen stemme og styrke til å stå i denne tradisjonen.
Tradisjon og variasjon
Etter pause sto Ravels kjente Gåsemor forteller-suite for tur. Det ble en nokså rutinemessig gjennomspilling, riktignok med enkelte utsøkte detaljer i den glassklare akustikken. Det skal også sies at dirigenten Ilan Volkov viste andre sider. Gestene ble mer frigjort og lyttende, trolig fordi Ravels partitur ikke på samme måte krever kald koordinasjon.
Kveldens finale var nok et verk av Unsuk Chin, denne gang noen utdrag fra operaen Alice in Wonderland, med den finske sopranen Helena Juntunen som solist. Chin viste seg her fra en mer uhøytidelig og teatral side. Materialet var mer tekstbasert og fortellende, men uten å bli banalt eller mindre ambisiøst musikalsk sett – i god Ligeti-ånd, kunne man si. Solistens utstråling på scenen, med stadige hint til det løsslupne, var formidabel – ja, jeg har sjelden sett noe så virtuost. At stemmen ikke sto helt i stil, var selvsagt et minus; det ble gjennomgående litt for spedt. Forestillingen som helhet var imidlertid mer enn overbevisende.

Et unntak
Det er altså god grunn til å fremheve Stavanger symfoniorkesters Unsuk Chin-satsning som et vellykket arrangement for samtidsmusikken i orkesterinstitusjonen: Ikke bare ble publikum godt kjent med komponisten og musikken, det oppsto også en fortrolighet med det nye. Ettersom prosjektet som helhet strakk seg over hele tre konserter, vil kjennskapet trolig i tillegg få overføringsverdi.
Imidlertid er det dessverre mye som tyder på at Stavangers satsning igjen blir noe av et unntak. Såvidt jeg kan se, legges det ikke opp til noe tilsvarende neste år. (Ifølge hjemmesiden er ikke alle programmets detaljer på plass.) Harmonien i Bergen har på sin side bestilt hele 25 verk til sin jubileumssesong; enkelte av dem er allerede urfremført, og det skal bli interessant å følge dette prosjektet videre. Går vi til Oslo-Filharmoniens sesongprogram for 2015/16, som ble lansert like før påske, er vi derimot tilbake ved det gamle. OFO etablerte for tre sesonger siden igjen ordningen med komponistprofiler (den første var noe lenger tilbake, under Morten Walderhaugs direktørtid). Komponistene Jon Øivind Ness, Ørjan Matre og Henrik Hellstenius har nå etterfulgt hverandre med egne konserter og bestillingsverk. Det har resultert i viktige konserter med både nye, til dels omfattende orkesterverk, og tidligere verk, relansert i en bevisst kontekst. Når denne ordningen forsvinner fra neste sesong, brytes en avgjørende kontakt med samtidens komponister, og publikum fratas sjansen til å bli kjent med nye navn og nytt repertoar.

Kuratering og repeat
I stedet for komponistprofiler, velger OFO å lansere to såkalte kuraterte konserter. Dette formatet kan ha mye for seg, men det er langt mindre ambisiøst, i alle fall med tanke på bestilling av nye verk. I motsetning til Stavangers fordypning gjennom tre konserter, skal komponistene Lars Petter Hagen og Asbjørn Schaathun sette sammen ett program hver, også inneholdende verk av dem selv. Ikke et vondt ord om noen av dem, de er dyktige både som formidlere og komponister. Men begge har vært engasjert i lignende prosjekt tidligere, da med Kringkastingsorkesteret. Valget av Hagen fremstår dessuten som særlig fantasiløst, ettersom han jo, som direktør for Ultimafestivalen, allerede kuraterer den største samtidsmusikkbegivenheten vi har.
Oslo-Filharmoniens sesongprogram fremstår videre som ytterst tradisjonalistisk, tungt som det er med sikre gjengangere. Sjefdirigent Vasily Petrenko åpner atter en gang med Tsjaikovskijs fjerde symfoni, selve bravurnummeret fra oppstarten i Oslo våren 2013. Deretter følger blant annet Sjostakovitsj’ femte, Prokofjevs Romeo og Julie og Sibelius’ fiolinkonsert (som fremføres to ganger denne sesongen!). Dette er riktignok repertoar som ligger godt for Petrenko, men når det suppleres med kjente verk av Rachmaninov, Mahler, Brahms og Beethoven, blir profilen nokså traust.
Petrenko skal ha ros for sin Skrjabin-satsning, og det skal også nevnes at han dirigerer Messiaens Turangalîla-symfoni på Ulitmas åpningskonsert. Totalt sett er det imidlertid liten vilje til musikalsk nysatsning og visjon å spore. Og når han i Aftenposten nylig deler sine tanker om publikums hårfarge, om endret belysning i salen, eller forandring av konserttidspunktet – igjen for å hente inn nytt publikum, må man trekke lettere oppgitt på skuldrene. For at Petrenko skal si noe interessant og substansielt om musikken, det venter vi fortsatt på.