– Festivalene mangler en ansvarlig honorarpolitikk

På 1980-tallet levde han “helt greit” av å være musiker. Femti spillejobber i året som akkompagnatør og repetitør ga den unge pianisten en anstendig årslønn.
Ansporet av det siste årets debatt om frilanshonorarer, der Musikernes fellesorganisasjon blant annet har lansert en anbefalt minstesats for hva en musiker bør fakturere per spillejobb, har Kvinnsland satt batterier i kalkulatoren og raskt regnet seg fram til at han i 2015 måtte ha fakturert 11 200 kroner pr spillejobb for å oppnå samme inntektsnivå, prisstigningen fra 1985 til i dag tatt i betraktning.
Anstendighet
Kvinnsland holder små konsertarrangører uten vesentlig støtte utenfor når han nå argumenterer for en forpliktelse til å betale det han kaller anstendige honorarer. På spørsmål om hva som er et anstendig nivå nevner han eksempler på at store festivaler ikke betaler mer enn 5 000 for en solistopptreden.
– I første omgang snakker jeg om sentrale festivaler og store institusjoner som drives med offentlig støtte. De bør, helt uavhengig av sjanger, betale for det arbeidet som gjøres på scenen. Min erfaring er at betalingsviljen til kunstnerne fra sentrale festivaler og offentlige institusjoner har gått dramatisk ned til siste årene, parallelt med at de har fått mer penger fra staten.
– Snakker du om kunstmusikkfeltet, eller omfatter dine krav til honorering og åpenhet festivaler innen alle sjangre?
– I utgangspunktet snakker jeg om knutepunktinstitusjonene og festivaler som gjennom sin offentlige støtte kan sies å ha et samfunnsansvar. Jeg snakker om festivaler jeg har vært borti det siste året, som Ultima, Moldejazz, Festspillene i Bergen. I tillegg mener jeg dette gjelder en institusjon som NRK, som jo er en kulturprodusent.
– For 25 år siden var det relativt greit å få 5 000 kr for en konsert, særlig hvis det fulgte med tre prøver og solistiske oppgaver. Det har vært inflasjon i løpet av disse årene, men betalingsviljen fra allerede godt finansierte institusjoner til frilansere har gått dramatisk ned.
Ansvaret festivalene har for å sikre at norsk musikk står på programmet bør i følge Kvinnsland utvides til å gjelde et ansvar for at norske utøvere honorareres riktig.
Alternativet er at institusjonene er med på å undergrave musikklivets evne til å utvikle seg. Kvinnsland går langt i retning av å slå fast at dagens honorarpraksis gjør nettopp det.

– Hvorfor nøler de ikke med å betale store honorarer til i og for seg utmerkede franske og engelske musikere, og så mye mindre til norske utøvere i verdensklasse?

Han spør: – Hvorfor nøler de ikke med å betale store honorarer til i og for seg utmerkede franske og engelske musikere, og så mye mindre til norske utøvere i verdensklasse?
– Vi trenger større åpenhet om hvordan disse pengene blir brukt.
– Tror du at publikum er villig til å betale det det vil koste, over billetten, at festivalene betaler artister bedre, og samtidig egenproduserer flere konserter og forestillinger?
– Jeg mener at festivalene og institusjonene bør prioritere bedre hvem som skal ha betalt. Jeg har arvet holdninger fra da jeg jobbet med John Persen (initiativtaker til og direktør for Ultima, red. anm) på de første Ultimafestivalene. Da var det et viktig prinsipp at først skulle musikerne og kunstnere få skikkelig betalt. Etter det kunne man se hva man hadde råd til av markedsføring, lokaler, PA, hoteller, fester, dyre reiser osv.
– For meg handler dette litt om prinsippene med kulturløfter og mer penger til kultur. Hvis alt bare blir borte i administrasjon, og at kulturledere reiser rundt og shopper ferdige dyre utenlandske produksjoner, så vil vi raskt miste verdifull kompetanse. Aldri før har vi hatt så mange gode musikere som vi har i Norge nå. Bruk dem. før vi mister dem.

Svaret må være å gjøre musikklivet mer relevant slik at kreativiteten kan utnyttes, og betales for.

Kvinnslands lange erfaring fra kunstmusikkfeltet, både som komponist, ensembleleder og produsent, har vist ham hvordan ensembler med driftsstøtte, og musikere med forskjellige former for stipendier, blir booket til honorarer som det ville ha vært helt umulig for frilansere uten driftsstøtte å akseptere uten å ha gått i minus.
– Det gjør noe med dynamikken i spillemarkedet. Det er mange fremragende, skapende musikere som ikke passer så godt til å gjennomføre forskning i egen kunstnerisk utvikling på Norges musikkhøgskole.
– Hvis bare de med akademisk talent overlever, det vil si de som klarer å ha akademiske karrierer parallelt, får vi et veldig kjedelig musikkliv. Det er bra at vi har disse ordningene, men det må ikke bli slik at de undergraver honorarnivået for de som velger ikke å ha en akademisk karriere.
– Hvis du vurderer utviklingen gjennom årene siden du selv var frilansmusiker, hva er det viktigste som har skjedd?
– Det viktigste er nok at musikerrollen er forandret. Det er blitt mange flere tenkende og skapende musikere. Det syns jeg ikke produksjonsmiljøene har klart å utnytte.
Overproduksjon?
– Er det ikke et like stort problem at det har blitt for mange musikere i forhold til etterspørselen?
– Jo, kanskje, men jeg syns ikke svaret er å begrense. Svaret må være å gjøre musikklivet mer relevant slik at kreativiteten kan utnyttes, og betales for. Det er opplagt et problem at musikklivets institusjoner utvikler seg til lukkede klostre uten å ha god nok kontakt med samfunnet utenfor.
– Du er klar over at ditt krav om høyere honorarer vil bli møtt med argumentet om at det er for lite penger i feltet?
– Ja, men når du for eksempel ser på hvor mye penger de store orkestrene våre bruker på å invitere verdensstjerner for å kaste glans over orkesteret, så ser du også at det finnes penger.

– Musikerne må rett og slett lære seg å forlange mer

– Vil du legge ned de store klassiske orkestrene?
– Nei, men de må jobbe mer for å bli mer relevante for vår tid.
– Kan det måles? Hvordan kan vi kreve relevans?
– Jeg mener festivalene bør måles på om de er genuint produserende og om de som står på scenen får et anstendig honorar.
– Hva er politikernes rolle i dette?
– Politikere er alt for opptatt av sted og for lite opptatt av hva slags kunst og kultur vi skal ha. De må være modige nok til å si hva slags kunstliv vi bør utvikle, og ikke minst bidra til at vi musikklivets institusjoner ikke blir sittende som tafatte museer over fortiden.
– Og musikerne, hvordan skal de forholde seg til dette?
– Musikerne må rett og slett lære seg å forlange mer, sier Kvinnsland, som er en allsidig kulturarbeider med bakgrunn som musiker, komponist, produsent, lydsamler.