Tirsdag holdt OJKOS, Orkesteret for jazzkomponister i Oslo, sin aller første konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene. I presseskrivet i forkant gikk det frem at OJKOS består av 16 profesjonelle jazzkomponister i etableringsfasen; ”det vil si sultne, unge, utøvende komponister med verden foran seg og et orkester av likeverdige som brynestein.”
Ballade møtte etter konserten styreleder, musiker og komponist Andreas Rotevatn og Audun Ellingsen, produsent ved Østnorsk jazzsenter, for å snakke om hva orkesteret er, og skal være, for hvem og hvorfor det ble opprettet.
– De siste fire-fem årene har det dukket opp flere musikere som skriver for større ensembler. Det er også flere som har mastergrad i jazzkomposisjon, som er et relativt nytt studie på Musikkhøgskolen, forteller Rotevatn.
Samarbeid fremfor konkurranse
Mange av disse startet sine egne band eller orkestre etter endt studietid. Men i følge Rotevatn var det gjerne de samme musikerne som gikk på rundgang mellom bandkonstellasjonene.
– Vi fikk da ideen om å heller slå oss sammen og spille hverandres musikk på rullering. Og altså samarbeide heller enn å være kanskje fire mer eller mindre identiske band, som ender opp med å konkurrer mot hverandre både om spillejobber og støttepenger.
– Opptakskravet i OJKOS har er at alle skal skrive, og alle skal spille.
Han fremholder også at det er mye logistikk som må på plass for å håndtere både band og orkester, og i likhet med Ellingsen har Rotevatn tro på at sammenslåingen er en styrke, på flere måter. Østnorsk Jazzsenter jobber for øvrig allerede med fire ungdomsorkester, det profesjonelle Ensemble Denada og Oslo 14.
– Andreas og fire kollegaer til kom til oss med ideen. Vi jobber mye med talentutvikling følger talentene til de forsvinner ut i utdanning andre steder i Norge eller utlandet, hvor de forhåpentligvis bli ivaretatt av institusjonene. Men når de kommer ut på den andre siden kan virkeligheten bli ganske tøff. Det er et gap mellom det å være nyutdannet og det profesjonelle, sier Ellingsen ved Østnorsk jazzsenter.
– Det er ingen som står klar til å ta i mot deg, der du kommer ut med visjoner og ideer. Det har ikke vært noen arena for å utvikle deg videre etter endt utdanning, legger han til.
Catch 22
Rotevatn skyter inn at det også er ganske forståelig:
– Det er vanskelig å satse på noen som ikke selger billetter, og ikke har et etablert navn som komponist eller utøver.
Ingen av dem mener imidlertid at det er snakk om en utdanning som kom på plass før markedet var klart. Det handler derimot om at det tar tid å etablere navnet sitt, og å klare å leve som kunster. Og det er altså her OJKOS kommer inn i kretsløpet.
Idealisme
Orkesteret har som nevnt som formål at alle skal skrive og spille. Det vil si at medlemmene både bidrar til å få fremført hverandres musikk, og får erfaring med å spille til tider svært ulike verk. I tillegg til at alle øker sin kompetanse som komponister.
– Det er en sterk idealisme i OJKOS og vilje til å hjelpe hverandre med å bli spilt. Det er ingen hemmelighet at det å drifte et stort ensemble ikke er en spøk om en vil gjøre det profesjonelt, sier Ellingsen.
Mye av hans og jazzsenterets arbeid har i så måte bestått i råd i etableringsfasen; for eksempel hvordan aldersgrensen skulle settes både med tanke på orkesterets rolle som plattform, for å unngå at de ble en konkurrent til de etablerte regionale ensemblene, og med tanke på hvilke støtteordninger som er aktuelle. Medlemmene er i dag mellom 25-33 år, og kan være med i inntil fem år.
Kritisk til støtteordning
I tillegg gir senteret bistand med å skrive søknader. Ellingsen etterlyser for øvrig en økning i rammen for ensemblestøtteordningen under Kulturrådet.
– Hele ordningen er underfinansiert med tanke på at den skal ivareta både store og små band, nye initiativ og kontinuitet. De større regionale ensemblene burde ligge under departementet, slik at ensemblestøtten kunne skjermes og forbeholdes mindre band, prosjekt og nye initiativ. Det er vanskelig å starte opp et stort ensemble med gode, profesjonelle rammebetingelser fra dag en.
For OJKOS’ del gjorde idealismen det mulig å gå i gang før alt det økonomiske var på plass.
Profesjonalisere alle ledd
Organiseringen internt og det kunstneriske arbeidet står orkesterets medlemmer for selv. De har også tatt høyde for at noe eller alt kan måtte driftes uten ekstern støtte. Det er også en av årsakene til at alle medlemmene også må være komponister; de investerer mer enn spilling av andres kunst i prosjektet. I følge både Rotevatn og Ellingsen ser alle det også som en del av egen profesjonalisering der de får erfaring med alle deler av driften i et ensemble.
– Vi vil formidle ny norsk musikk. Og jeg tror OJKOS kan spille en stor rolle for å videreutvikle talenter, både komponister og utøvere, for å få etablert sin profesjonelle karriere, sier Rotevatn.
– Hvordan ble medlemmene valgt ut?
– Vi hadde en utlysning. Vi fikk inn rundt 30 søkere. I tillegg til prosjektgruppa og Audun kom Helge Sunde inn som ekstern rådgiver i prosessen.
Bredt sammensatt
Ellingsen understreker at de var veldig bevisste på at det skulle være en åpen prosess, og at sammensetningen ikke skulle få en klikk-karakter.
– Vi ville ha en bredt sammensatt gjeng, sier Ellingsen.
Kriteriene var for øvrig at utøverne måtte ha en personlig stil, samt ha et høyt nivå både som komponist og musiker. Det skulle låte profesjonelt. Og de ønsket en bred sjangertilnærming, med alt fra minimalisme til maksimalisme, improvisasjon til klassisk.
– Hvordan jobber dere med så mange uttrykk? Det må jo kreve ulike tilnærminger?
– I høst blir det et mer sprikende uttrykk. Da spiller vi et stykke av hver komponist på de to konsertene. Men til våren får hver og en én konsert. Da kan vi dykke lenger inn i hver enkelt komponists uttrykk Da blir det enklere å komme inn i en sone, sier Rotevatn, som mener at jazzutdanningene for øvrig er flinke til å skolerer musikerne til å få erfaring mellom sjangre.
Ellingsen tilføyer at med tanke på kompetanseheving er nettopp denne bredden en styrke.
– De får brynt seg på forskjellige uttrykk, og kan på den måten lære av hverandre, sier han.
Øver fast
OJKOS har fast øving annen hver tirsdag klokken 10, på Victoria, som også er deres faste konsertscene.
– Det er gull verdt. Vi fantes ikke ennå da vi spurte om å øve på Victoria, men de tente på ideen, og lar oss både øve gratis og ha en fast konsertserie. Akkurat nå er vi vel også det eneste jazzensemblet i Norge som øver fast, så på sikt tror jeg vi vil bli veldig samstemt, med noe av den samme telepatien som i en kvartett eller kvintett. Fast øving og fast konsertserie kan jo føre til at vi faktisk blir et av de mest samspilte storbandene i Norge!
Alle konsertene tas for øvrig opp. Rotevatns plan er å gi ut konserten i mars, der hans verk fremføres på plate. Kanskje kan det også bli et eget plateskap, der de går sammen om å gi ut hverandre.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Akkurat som i 1989 er det like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
