Han kunne brukt hele livet på å skrive det ferdig. Men akkurat nå, med kaffekoppen foran seg og sol i øynene fra den klare vinterdagen utenfor, er komponist Kjell Samkopf glad for at prosjektet han begynte på for over 25 år siden nærmer seg målstreken.
De ni bindene som utgjør ”En arbeidsbok for vibrafonister og marimbaister” publiseres fortløpende utover året, og omfatter alt fra spilleteknikk og improvisasjon, til det å være utøvende kunstner. Læreverket inneholder i tillegg ”A Book of Études”, en samling på 45 etyder, som Samkopf jobber med å mikse ferdig til en trippel CD.
– Kan det kalles et livsverk?
– Jo, vi kan godt kalle det et livsverk. Jeg har brukt uttrykket ’mitt pedagogiske credo’. Det er et stort arbeid.
Samkopf har undervist i slagverk omtrent sammenhengende siden 1968, og ble i 1994 Norges første professor i faget. Hans første lærebok, ”Praktisk trommeskole”, kom i 1982, og bygger på Samkopfs hovedoppgave fra diplomeksamen i komposisjon ved Norges musikkhøgskole (NMH) i 1977. Han begynte straks på en ny lærebok for melodiske instrumenter, men det var først da han forlot lærerrommet på NMH i 2008 at han fant tid til å fullføre arbeidet.
– Da hadde jeg vært der i over 20 år, det syntes jeg var passe. Jobben spiser deg opp, jeg fikk ikke kombinert det å være utøvende kunstner med det å være pedagog. Jeg savner skolen, men nå fikk jeg jo skrevet boken ferdig, det hadde jeg aldri fått til hvis jeg hadde jobbet der, sier Samkopf, og smiler forsiktig.
En vertikal utvikling
Som utøver startet Samkopf det profesjonelle livet med å være orkestermusiker. Han var ansatt som slagverker i Den Norske Operas Orkester fra 1979, og var fast ekstramusiker i Oslo Filharmonien frem til midt på 80-tallet. Da beveget han seg over i samtidsmusikken, og har i senere år dedikert mye tid til å utforske lyder og lytting med en rekke sonografiske arbeider av nedstrippet, meditativ, karakter – som for eksempel ”Mårådalen Walk” (1994), en plate med lyden av Samkopfs skritt som går i fjellet. Han forklarer endringen slik:
– Dypt i vår psyke ligger et ønske om å vokse, å utvikle oss. Utviklingen går i to retninger, horisontal og vertikalt. Den horisontale utviklingen innebærer at alt blir større – mer anerkjennelse, større publikum, mer penger – mens den vertikale går på dybde. Ting blir færre, men dypere. Det er der jeg er nå.
– Vil du si at det er de sonografiske arbeidene som er hovedprosjektet ditt i dag?
– Nei, hovedprosjektet er utvikling av oppmerksomhet.
– Hva legger du i det?
– Å utvikle en mer bevisst oppmerksomhet av det vi holder på med. Oppmerksomheten vår er sårbar, å styrke den er helt nødvendig.
”En treningssak”
Det var Samkopf som foreslo å møtes på Larsen restaurant på Majorstua. De to er nesten like gamle – den brune kafeen åpnet i 1951, året før Samkopf ble født i Bærum – og omgivelsene matcher på mange måter komponistens egen fremtoning. Panelveggene og de snirklete taklampene føles frigjort fra samtiden, og i likhet med Samkopf vitner stedet om levd liv og en trygghet i noe motstrøms. Det var her på Larsen Samkopf hadde sine første timer i komposisjon hos professor Finn Mortensen i 1973.
Og etter hvert som lunsjgjestene strømmer inn, blir kafeen også en demonstrasjon av Samkopfs hovedprosjekt.
– Det er veldig lett å bli opptatt av de som sitter på bordet bak nå, sier Samkopf, og løfter hånden i retning den skrallende latteren som skyller over ham fra paret på bordet bak.
– Oppmerksomheten min fanges hele tiden av andre ting, så det å være oppmerksom på deg krever et fokus. Det er en evne som utvikles, slik at jeg, også når jeg spiller, skal være oppmerksom på det jeg holder på med og ikke bli distrahert av noe annet. Det er en treningssak, vi må øve på det hver dag.
– Lytting tar tid
I løpet av våren gir Samkopf ut ”Studie i å spille for kråkene”, en fortsettelse av hans sonografiske prosjekt. Stykket ble spilt inn i fjor sommer i Søndre Land, og består av Samkopf som spiller på ni flasker fylt med vann på ni ulike steder. Blant fuglekvitter, vind og andre tilfeldige lyder, slår han forsiktig på glassene i en oppadgående melodisk linje.
Stykket varer i en time, og ja – det er en øvelse i oppmerksomhet. Men der hvor mange av hans kollegaer på samtidsfeltet tyr til det multimediale for å fange den, lykkes Samkopf med det samme gjennom lyden av stillhet, natur og minimalt med rytmisk og musikalsk bevegelse.
– Kan jeg kreve din oppmerksomhet, eller må jeg fange din oppmerksomhet? Jeg synes at jeg kan kreve din oppmerksomhet, konstaterer Samkopf med sindig stemme.
– Det er et veldig bevisst valg fra min side. Lytting tar tid. Hvis du lytter på noe i to minutter så hører du overflaten, men for å komme bak overflaten må du sitte ganske lenge. Det krever en anstrengelse fra deg.
Cages ”likes and dislikes”
Samkopf nevner flere inspirasjonskilder i løpet av samtalen. Bildekunstneren Paul Klee (”han sa at for å forstå et bilde trengs en god stol”), og den russiske klaverpedagogen Heinrich Neuhaus, (”han påpekte at det er kunsten vi må ta utgangspunkt i, vi må ikke bli for teknisk nærsynte”). En annen inspirasjon er komponisten John Cage, som Samkopf besøkte i New York på 80-tallet og senere arbeidet sammen med under Cages opphold på Henie Onstad Kunstsenter en uke i 1983.
– I 1980 besøkte jeg et zen-buddhistisk tempel og ble veldig påvirket av det. Da jeg møtte Cage noen år senere og så at han var påvirket av det samme, men hadde greid å smelte det sammen med sin kunstneriske virksomhet, så var det en veldig sterk opplevelse for meg.
– I forbindelse med Cage-samarbeidet i 1983, sa du: ”Straks jeg lar lyden forme en rytme, kanskje bare to eller tre toner, så er det jeg som blir viktig. Men hvis lyden bare kommer én gang så blir lyden det viktige.” Hvor viktig er det for deg å skille person fra arbeid?
– Se på det som mat – det er maten du spiser som er viktig, du blir ikke mett av historien til kokken. Jeg vil presentere lyden og gi lyden den plassen den fortjener. Det er også et forsøk på å komme forbi det Cage kaller ”likes and dislikes”, min personlige smak – for den er begrenset. Kommer jeg forbi den, kommer jeg inn i et større rom.
I likhet med Cage, forsøker Samkopf å trenge inn i dette rommet gjennom strenge rammer og tilfeldighetsprinsipper. Numerologi er en metode som går igjen i flere av Samkopfs verk.
– Når vi får lov til å gjøre akkurat det vi vil, så gjør vi stort sett det vi gjorde sist. For å komme rundt det, må vi underlegge oss et strengt system, underlegge oss strenge lover frivillig, påpeker han.
– I flere av de sonografiske arbeidene dine merkes tilstedeværelsen din tydeligere enn i sjangere hvor personfokuset er stort, for eksempel i popmusikken, nettopp fordi du har strippet det helt ned – vi hører pusten din og skrittene dine, det oppleves intimt. Har du gjort deg noen tanker rundt det, at i avstanden du søker oppstår en nærhet?
– Hm, jeg kan ikke unngå å være tilstede, det er jo jeg som lager det. Jeg har en klar intensjon, i det at jeg forsøker å rette fokus mot det jeg holder på med, ikke mot meg. Jeg vil at du skal lytte på skrittene, ikke måten jeg går på. Jeg trives best som usynlig, men jeg får det ikke helt til.
– De sonografiske arbeidene dine, hvor vil du plassere dem? Er det musikk?
– Jeg var på Høstutstillingen for noen år siden. Der var det mye lydarbeider, og enkelte lignet veldig på det jeg holder på med. Jeg ville aldri kommet på å levere mine arbeider til Høstutstillingen, og kunstnerne som presenterte arbeidene sine der ville nok aldri tenkt at de kunne levere forslag til Ultima. Det kommer an på hvor du kommer fra. Jeg har ikke behov for å lage sjangere, det er vel heller bibliotekarer og de som jobber i platebutikk som trenger et sted å sette platene.
Ikke et flokkdyr
Et langt, aktivt yrkesliv har resultert i en stor katalog med egne arbeider og bestillingsverk. For øyeblikket skriver han på et knippe etyder for det norske perkusjonsensemblet SISU. Gjennom årene har han også arbeidet på tvers av kunstformer, sammen med skulptør Sverre Hoel, og danser og koreograf Lise Nordal. Å samarbeide er viktig, ifølge Samkopf – lærerikt og utfordrende fordi man hele tiden må trå inn i en ny forestillingsverden.
Men aller best liker han å jobbe alene.
– Noen er flokkdyr, andre er ikke det. Jeg er ikke et flokkdyr. Jeg leste Agnar Mykle for flere år tilbake, han skrev at hvis du er sammen med et menneske i én time, så trenger du tre timer for å komme til hektene igjen. Det kjenner jeg meg igjen i.
Samkopf er heller ikke opptatt av at arbeidene hans skal ha et stort publikum.
– Publikum er interessant så lenge de kan bidra til å gjøre kunsten bedre. Hvis ikke de kan bidra til det, er det heller ikke så interessant. Det viktige er å ha et lite og dedikert publikum som ønsker og evner å vie sin oppmerksomhet til kunsten.
– Gjør du dette mest for deg selv?
– Nei, jeg gjør det for faget. Lærebøkene er for utviklingen av en faglighet. Lytting er en ferdighet – og jo flinkere du blir til å lytte, jo mer får du ut av livet.
Musikk som næring
Samkopf er allerede i gang med neste ledd i sitt sonografiske prosjekt. I ”The Sounds of 60 Things Given to Me” har han invitert 60 personer til å gi ham en gave. Med mikrofoner festet til ørene skal han ta opp lyden av at han berører hver gjenstand i ett minutt. Resultatet blir en 60-minutters innspilling, hvor vi blant annet får høre lyden av et perlekjede, en saks og en pose med drops. CD-utgivelsen er planlagt i løpet av sommeren.
– Jeg er veldig glad i albumformatet. Hvis du lytter via nettet er det altfor lett og fristende å være effektiv og sjekke Facebook og e-post samtidig. Da mister du oppmerksomheten. Å lytte til noe som har en start og en slutt, som du må følge med på hele veien, det er viktig. Hvor mange ganger tror du Beethoven hørte Jupiter-symfonien av Mozart? Kanskje to ganger. Han måtte pinadø følge med!
– Du mener det var bedre før?
– Oppmerksomheten hadde bedre kår før! Mendelssohn skrev til sin far, at folk på den tiden hørte på for mye musikk og derved mistet evnen til å verdsette noe når de hørte noe ordentlig. Hva ville han sagt i dag?
Samkopf setter opp et spørrende blikk over kaffekopp nummer to.
– Jeg leste en artikkel i The Observer hvor det stod at vi burde slutte å lese nyheter for det er fordummende. Vi kan lese overskrifter og se på korte videoer i timevis uten å bli utmattet, men å lese en dybdereportasje krever en anstrengelse mange ikke har lenger. De sammenlignet nyheter på nettet med sukker og sukkertøy for hjernen.
– Er det overførbart til musikkbransjen?
– Hvis man tenker, som jeg, at musikk er næring for kroppen, så gjelder det å få i seg mest mulig helsekost og minst mulig junk food.
– Og du lager helsekost?
– Jeg prøver å lage helsekost, smiler Samkopf.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
Ballade video: Et hundeliv
Vi går påsketur med Ingrid Lingaas Fossum, Kristine Hovda, Hanne Leland, Smerz, Embla Maria, Aurora, Julie Bergan, Tor Kvammen, Louilexus, Egil Olsen, MÍO og Terravia.
