Omslagsoppskriften

Bransjen

Hvit skrift, et tilfeldig valgt fotografi, flydd under banneret av en svart ugle. Det har gått fem år siden Andreas Risanger Meland startet plateselskapet Hubro, et underselskap til det større Grappa, der Meland i flere år hadde vært ansatt. Siden da har Hubro kunne skilte med utgivelser av smale jazzsaker, støy, avantgardisme, blant dem Møster!, Huntsville, Mats Eilertsen og Splashgirl – for å nevne noen.
– Jeg hadde lyst å jobbe med en fast designer på alle utgivelsene, gjerne noen som hadde sterkt uttrykk og likte å eksperimentere, forteller Meland på telefon fra Haugesund.
– Jeg tenkte det var viktig å skille seg ut. At man skulle se med engang at det var en Hubro-utgivelse. Jeg ville bygge opp en fanbase for selskapet siden jeg gir ut musikk fra mange forskjellige sjangre. Tanken var å bruke omslagene som et samlende element.
Oppdraget tilfalt Yokoland, basert på at Meland mente de hadde et sterkt uttrykk kombinert med en eksperimentell tilnærmelse – egenskaper han også mener å se i musikken selskapet gir ut. Yokoland ble bedt om å designe en løsning som kunne brukes på alle omslagene til Hubro, «en slags mal», sier Meland, som gjerne ville bruke fotografiet som en føring.
– Det vi var mest kjent for på det tidspunktet når det gjaldt musikk var designet for Metronomicon, forteller Aslak Gurholt Rønsen i Yokoland. Sammen med Thomas Nordby har han vært ansvarlig for Hubros omslagsdesign siden oppstarten. I samme bygget som Yokolands studio på Grünerløkka har plateselskapet Metronomicon Audio også tilholdssted, ansvarlig for utgivelser med blant annet Dagens Ungdom, Hanny og Koppen.
– For Metronomicon var alle omslagene designet spesifikt for en utgivelse og derfor var det også mye variasjon. Stort sett var det illustrasjon, collage eller fotografi. Hvis det var foto var det ofte tatt spesielt for det konseptet, så det var veldig tilgjort på et vis. Vi måtte distansere Hubro fra det.
Smal musikk, sterkt merket
For artister som signerer på Hubro er det nærmest selvsagt at de godkjenner designet.
– Artistene har alltid et ord med i laget og det er de som til slutt må godkjenne omslaget, forteller Meland, som legger til at han likevel alltid er mellommann mellom Yokoland og artistene. Årsaken er at han mener dialogen om design kan være trøblete:
– Det er veldig vanskelig å formidle hva man vil med omslaget, og hva man liker og ikke liker.
Men rammene for designet av platene på labelen ble veldig tidlig definert.
– Da det hadde kommet fem utgivelser var det ingen artister som kunne si at de ikke ville ha det sånn, sier Rønsen.
– Det er ytterst sjeldent det har vært noen klager fra musikerne. Stort sett har det ikke vært noen dialog, og når det har vært noe, så har det handlet om fotoet, fortsetter han.
– Jeg kan ikke tenke meg at alle artistene er like komfortable med det, sier Meland.
– Men samtidig velger de å godta det. De ser styrken i at det er en helhetlig tankegang når det gjelder hele selskapet.
På telefon fra Sverige kommenterer illustratør og illustrasjonsskribent, Sara Teleman, omslagene og Hubros tilsynelatende enkle prosess. Selv har Teleman nylig vært medredaktør for en bok om svensk illustrasjonshistorie, og skriver og kommenter ofte om formgivning i svensk presse.
– Jeg tror ikke de manglende protestene skyldes at musikerne ikke vil mene mer, men heller at det er så tydelig for alle at omslaget er designet for plateselskapet og ikke musikken, sier hun.
– Siden musikken er så smal, tjener artistene på at det er plateselskapet som har et sterkt varemerke, mer enn at man skal bruke hvert plateomslag til å profilere artisten, legger Teleman til.
– I et format der man er liten og ny, ikke har sluppet så mange plater og ikke har et opparbeidet publikum, så tror jeg alle tjener på en slik konstruksjon.

Fysisk form
For et plateselskap som er i overkant opptatt av fysiske utgivelser er det lettere ironisk at Meland og Rønsen ikke hadde møtt hverandre før dette året, i anledning femårsjubileet. Faktisk har de kun pratet et par ganger på telefonen i løpet av samarbeidet, ut over dette har kommunikasjonen mellom de to i hovedsak skjedd over epost. I tillegg kommer Rønsen med den overraskende innrømmelsen å sjeldent ha hørt på musikken han formgir.
– Det kan kanskje virker overfladisk at man designer noe uten å høre på innholdet, erklærer designeren.
– De aller første omslagene jeg laget – da for Metronomicon – var i veldig stor grad basert på at vi satte oss ned og hørte på musikken, og tenkte designet måtte gjenspeile musikken etthundreprosent. Men det kan være veldig begrensende, og det kan være at det ikke blir helt riktig. Det er jo bare én persons tolkning. Med Hubro kan man designe uten at det trenger være et en-til-en-forhold.
Teleman innrømmer at hun ved første tanke blir litt provosert av designstudioets holdning om å ikke høre på musikken.
– Men de har fortsatt gjort et design, de har laget design til plateselskapet, legger hun til.
– Det er veldig gjennomført med en tydelig gjenkjennelseseffekt og image. Egentlig er det ikke så rart det de har gjort, at de har valgt å koble designet opp mot noe annet enn musikken.
For å designe etter egen designvisjon er ingen sjeldenhet i musikk. Teleman trekker blant annet frem Kitsuné-samleplatene, laget av det Londonbaserte designstudioet Åbäke. Her forholder ikke studioet seg til musikken, men bygger hvert plateomslag på det forrige designet.
– Det finnes flere eksempler på omslag som handler mer om den grafiske formen i seg selv, som kommenterer sin egen sjanger mer enn musikken.
Samtidig har musikk alltid vært en arena for grafisk form å utvikle seg på. Veldig ofte følger interessant grafisk form en interessant musikk, hevder hun.

Tittelførende
Fotografiene som brukes i Hubros omslag er ofte tatt av Rønsen eller Nordby eller venner av dem, andre ganger er de funnet mer tilfeldig.
– Noen ganger designer man ut ifra foregående plater. Har det vært to svarthvitt-bilder får nok ikke neste omslag det. Noen ganger har tittelen vært førende, forteller Rønsen.
Som eksempel nevner designeren Bly de Blyants album ABC (2013), der tittelen vekket assosiasjoner til barnebøker om alfabetet. På omslaget valgte designeren derfor et fotografi av en hane. Dette er også noe Teleman legger merke til.
– På noen av omslagene ser jeg at de har jobbet med tittelen på platen. Ikke at det skal være eksakt illustrerende, men de har lekt med tittelen. Noen ganger er det en ufrivillig komikk, andre ganger er det en kommentar og andre ganger blir det en kontrast.
Teleman mener man kan vinne mye oppmerksomhet på å ha en annen tilnærming enn den klassiske løsningen der man forsøker speile musikken, eller designe i forhold til sjanger.
– Det er så mange som fortsatt gjør Blue Note-inspirerte plateomslag bare fordi det er jazz, sier hun.
– Dersom du tenker på linjene mellom en viss type estetikk til en viss type musikk er de ofte kulturelt betinget. Dersom det er et to-tone-bilde så blir det et jazzbilde, mens en annen type estetikk for eksempel tilhører hardrocken.

Nylig fikk Yokoland en epost fra en franskmann i anledning Hunstvilles Past Increasing Future Receding-album (2013). Fotografiet viser et sommersted Rønsen ferierer på.
– Han skrev at det var den første plata han utelukkende hadde kjøpt på grunn av omslag, og at han sjelden hadde sett ett som passet så godt til musikken, sier designeren og ler.
I lys av tilbakemeldingen kan det kanskje påstås at man ved å fjerne den direkte lenken mellom musikk og design lager en ny arena for lytter og beskuer.
– Jeg synes det er fint at tilfeldighet tillater at omslaget kan stå i kontrast til musikken, mener Rønsen.
– Dersom det er et melankolsk album og det er et oppløftende omslag for eksempel, avslutter han. Flere sakerSe alle saker