Maja S.K. Ratkje i Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal (Foto: Harald Solberg)

Koronakrønikene: Maja Ratkjes Koronaberetning 2020

Å være vitne til uvirkelige hverdager. Følelsen av å miste kontroll. Installere hønsehus. Konsumere film. Mikse prosjekter som har blitt liggende. Hva med de jobbene vi ikke vet at vi ikke får? Vil oppdragsgiverne være der? Tør de satse på «ulønnsom kunst» i år? Neste år? Og etter det?

Kalender

Koronakrønikene er en slags dagbok fra pandemien, en serie om hverdagen til landets frilansere i musikklivet. Send oss gjerne tips om navn til serien – eller send oss dine egne refleksjoner og situasjonsrapporter. Et utdrag av Maja S.K. Ratkjes tekst er med i boka Da musikken stilnet av Arvid Skancke-Knutsen (tekst) og Per Ole Hagen (foto). Teksten er også å finne på Maja S.K. Ratkjes hjemmeside.
 

Av Maja S.K. Ratkje
 

6. november 2020, rett før alt på nytt ble stengt ned og jeg ble permittert for første gang i mitt liv.

En gang spurte folk hvor du var da Oddvar Brå brakk staven. Mange år senere, blant musikere, fikk askeskyen fra Island en liknende rolle; selv husker jeg godt bussturen til Amsterdam for å rekke en spillejobb – på hengende håret. Jeg husker også hvor jeg var 22. juli i 2011, og vakuumet i kjølvannet av angrepet som gjorde det nesten umulig å skape.

Samfunnskverna vår er ikke en bestandig mekanisme, det finnes ikke evighetsmaskiner, og det er ingenting man kan ta for gitt.

Det vakuumet som fulgte nedstengningen av Norge fra mars 2020 var selvsagt av et helt annet slag enn det som fulgte terrorhandlingen. Men igjen ble vi blottet i vår sårbarhet; samfunnskverna vår er ikke en bestandig mekanisme, det finnes ikke evighetsmaskiner, og det er ingenting man kan ta for gitt.

Å være vitne til, dag for dag, nedstengningen av Norge ga en nesten uvirkelig følelse der jeg satt og mikset på en Trondheim Voices-plate i Øra studio i Trondheim over noen dager i mars. Tilslutt satt vi begge klistret til nyhetene snarere enn til miksepulten, tekniker Jo og jeg. Avsluttet brått og bestilte ny togbillett hjem til Svartskog for å komme meg hjem i tide. Rommet der jeg hadde gjestet min mor ble avstengt, utsatte flater vasket, og halsen verket. Dager med feber og ørske. Vondt i hodet. Sikkert psykisk – jeg blir alt for lett satt ut av å ikke ha kontroll, vite hva som skal skje – men det kunne like gjerne være korona, trodde jeg. Nå bare raste alt.

Men så vant våren fram, og sykdom ble etterfulgt av intens prokrastinering, fokus bort fra kunst og inntektsgivende arbeide, derimot ble tak og vegger vasket, hønsehus installert og nye stier oppdaget, filmer konsumert. Utenfor ble det jeg egentlig skulle være med på avlyst: Lanseringskonsert med Det Norske Jentekor, sinfonietta i England, spillejobber i ut- og innland. Men dette går vel over til sommeren, tenkte jeg da.

LES OGSÅ: Koronakrønikene: Mats Eilertsen

Det tok lang tid før jeg tenkte at kompensasjonsordninger skulle treffe det jeg driver på med. Kunne man få kompensasjon for tapte TONO-inntekter? For tap av konserter i utlandet? En blanding av handlingslammelse og tanke om å være privilegert som innehaver av kunstnerstipend gjorde at jeg ikke fikk ut finger’n før det første toget med korona-krisepakker hadde gått. Etterpå har jeg tenkt at nå, for alvor, ble det synlig hvor utrolig viktig nevnte stipendform er, hva som er selve grunnhensikten med den, å ha en jevn forutsigbarhet i bunnfinansiering for frie kunstnere i alle slags uforutsette situasjoner.

Heldigvis hadde jeg også to bestillingsverk å jobbe med som skulle gjennomføres uansett, en lydinstallasjon og musikk til en ny opera for babyer. Men jeg har også erfart at to eller tre store komposisjonsbestillinger som var kontraktsklare har blitt avlyst, og dette kom for sent til kompensasjonsordningen som utløp i første runde. Langsiktigheten har fått en alvorlig knekk.

Mengden avslag kan tyde på at det også er større press på disse dette året.

Det er også veldig vanskelig å navigere i ordningene, og det kan virke som kunstfeltet i musikken, som også er mest internasjonalt, og med inntekter som også er TONO-baserte, er lite hensyntatt. Men igjen – jeg vil ikke klage på egne vegne, det har også vært en fruktbar tid kreativt sett. Og jeg har brukt mesteparten av tida fram til i dag på å mikse prosjekter som har ligget i påvente av finansiering – uten finansiering. Bruker mye tid på søknadsskriving til de ordinære støtteordningene som tross alt fungerer, og mengden avslag kan tyde på at det også er større press på disse dette året.

I snart 20 år har Maja S.K. Ratkje og PONG tolket og formidlet sanger knyttet til arbeiderbevegelsen og sosialismen på deres tradisjonsrike 1. mai-konserter. På bildet ser vi fra venstre Rolf-Erik Nystrøm (saksofon), Maja S. K. Ratkje (vokal), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (bass). (Foto: Kai Miedendorp, redigert av Håvard Gjelseth)

Mitt første sjokkmøte med kameraer til strømming var med JSK Corona Sessions, og improvisasjonsopptak med to dansere. Det kjentes ut som jeg ikke hadde opptrådt på et år, selv om det bare var et par måneder, og det var dødsinspirerende. Strømmede konserter fulgte, og flere av dem ga gode opplevelser, men alltid var det denne følelsen av tomhet etterpå. Fikk meg til å tenke at musikere som opptrer mest på TV sikkert har det slik og er gode til å gripe an situasjonen med kommunikasjon til et tenkt publikum. Selv har jeg alltid ment at konsertformen, med publikum og musikere i samme rom, er den høyeste formen for musikalsk kommunikasjon, at du deler tid og følelsen av alt som er på spill i en levende formidling. Virkeligheten har alltid mye høyere oppløsning for meg enn noen form for gjengivelse. Jeg kjente at jeg savnet dette som jeg følte at jeg hadde trent til et helt liv, å være der for og med et publikum. Mitt personlige høydepunkt i mengden strømmede konserter jeg gjorde var konsert med familieorkesteret, Blåbærtoppen Spelemannslag, via Kolben kulturhus. Hyra (som var ved Vipps) gikk rett til Røde Kors. Andre konserter med Vippsnummer på skjermen føltes rart og litt kleint, og tvang tanker inn på tanker om marked og salg og hva ulike kunstformer er verdt i penger eller popularitet, men jeg er glad jeg gjorde det, slik at det ikke ble helt tomt for egne konserter. Rart å feire 1. mai med POING uten glad allsang av Internasjonalen, men det ga mye å kommunisere med publikum underveis.

Virkeligheten har alltid mye høyere oppløsning for meg enn noen form for gjengivelse.

Sommer og høst ga anledning til å få spille for folk igjen. En start var Svartskog Spelemannslags to konserter på tunet for Ullerud Helsebygg i Drøbak med taktfaste bevegelser i armer og bein oppover på terrassene til beboerne. Du snakker om livgivende opplevelse for alle involverte! Så var det «seriøs» konsert på Moldejazz med Stian Westerhus. Også det ga en udelt følelse av mening og takknemlighet. Senere ble det en høyst verdig jubileumsfeiring for SPUNK 25 år under Ultima, med korona(u)vennlige tiltak og tilpassing av opprinnelige planer.

LES OGSÅ: Koronakrønikene: Selge sjela

Jeg fikk omsider et lite tilsagn på en koronastøtteordning via Music Norway, og fikk laget en musikkvideo som ble strømmet istedenfor nok en avlyst konsert, denne gang i UK. En annen alternativ utenlandsjobb var en konsert jeg gjorde med et ensemble i Italia, der fikk jeg organisert det slik at jeg var tilstede via en skjerm på scenen, og hele konseptet ble laget rundt spørsmålet om det er mulig å kommunisere musikalsk over nettet og bruke forsinkelsen og avstanden til noe kunstnerisk meningsfullt. Jeg ga konseptet tittelen «Through The Blind Spot», inspirert av Alice gjennom speilet så vel som norske ekspedisjoner, og dette var det mest fungerende digitale samarbeidet jeg deltok i, og også et resultat av nytenkning som ga anledning til å gi noe annet enn «nest beste løsning». Men selv her, denne rare tomheten etterpå, da jeg var alene igjen i rommet i Oslo og pakket utstyr. En hyggelig selfie fra musikerne backstage etterpå hjalp på uvirkelighetsfølelsen. Men hvordan hadde det egentlig gått? Det får jeg aldri svar på.

Maja S.K. Ratkje med MDI Ensemble, Ekkokammer, Museion, transart 2020 (Foto: Privat)

Jeg har faktisk ikke oversikt over alle avlyste utenlandsoppdrag, men vet i alle fall at jeg skulle ha vært og blitt spilt i Warszawa, Köln, London, Brüssel og tre ganger i Berlin. Det er vanskelig å vite hvor mye man egentlig har tapt. Manglende TONO-inntekter er en ting, og «Hva med de jobbene vi ikke vet at jeg ikke får, fordi vi ikke blir spurt pga koronaen?», spurte jeg en kollega. Generelle stipender er kanskje den beste støtteordningen for profesjonelle kunstnere i den situasjonen vi er i nå. Den ekstraordinære økningen i kunstnerstipender bør få bestå også for framtiden for å sikre flere kunstnere mot det uforutsette!

Vil oppdragsgiverne være der, og tør de satse på «ulønnsom kunst» neste år? Og etter det?

Koronaen har gjort det vanskelig å konsentrere seg, man bruker skrekkelig mye tid på administrering og omrokkering av alle slags avtaler og gjøremål, og på å bekymre seg, men det har også ført til frigjort tid til «unyttig» kunstnerisk arbeid som kanskje er bra på sikt, at man lærer seg nye grep og tar i bruk nye kanaler, for eksempel lage sitt eget label og gi ut på Bandcamp, når de vanlige kanalene går i stå.

Når bransjerettede støttetiltak kommer på banen, er de små kunstfirmaene selvdrevne og faller igjen utenfor ordninger som krever et «apparat». Når igangsatte avtaler utløper eller avlyses, må nye skaffes, og det er her jeg ser med størst bekymring, vil oppdragsgiverne være der, og tør de satse på «ulønnsom kunst» neste år? Og etter det?

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev