Koronakrønikene: Mats Eilertsen

Red. mrk.: Teksten ble først publisert på Eilertsens facebookside, den 26. januar 2021. Han har selv komponert spørsmålene fra den tenkte intervjueren, eller samtalepartneren, og vi er glade for å kunne videreformidle jazzmusikeren og komponistens situasjonsrapport fra frilanslivet, nær et år ut i vår felles ekstremtilstand. Herved starter vi Koronakrønikene, en serie om pandemihverdagen til landets frilansere i musikklivet. Send oss gjerne tips om navn til serien – eller send oss dine egne refleksjoner og situasjonsrapporter.

Av Mats Eilertsen, komponist og kontrabassist

Ja, hvordan går det så med dere der ute, kjære venner, musikerkolleger og med-freelancere?

Her er en situasjonsrapport ute fra Eidsvolls historiske strøk, som – hva vet jeg – kanskje flere kjenner seg igjen i?

Dagene går sin gang, den ene etter den andre og ganske så like i innhold, spinker og sparer så godt jeg kan og ser så kort som mulig framfor meg i horisonten mens avlysningene fortsetter å tikke inn og uoversiktligheten og usikkerheten står foran oss alle som en vegg av muligheter.

Jeg holder meg unna folk, vasker og spriter henda, peser i munnbindet, er naturlig nok mye sammen med familie, og er svært takknemlig for det og det faktum at vi har hverandre, er friske og trives så godt i lag. Jeg går mye på ski (takk og lov for en flott østlandsvinter), lager mat, fyrer i ovn i vårt gamle trehus, fotograferer, forsøker å lese bøker med vekslende hell, og prøver generelt ikke å forlange for mye eller være for streng med meg selv, av prosjekt og produktivitet, men finne meg i at dette er en unntakstilstand som gir helt nye perspektiver og syn på det aller meste, av tid og plass til helt annet behov og innhold enn det normale, bare jeg ser etter det og lar det skje.

Jeg betrakter meg ikke som arbeidsledig, men arbeidsløs. Er jo fortsatt musiker, det er bare ikke lov å opptre. Har aldri meldt meg som arbeidsledig tidligere i perioder med lite å gjøre fordi jeg alltid har tenkt det finnes andre muligheter og ting å ta seg til som musiker og komponist.

Mats Eilertsen (Foto: Carl Størmer)

Er det en ting vi freelancere vet er jo at det eneste som er helt sikkert i vår bransje, er at det er usikkert. Derfor tror jeg mange ikke ble vippa av pinnen med en gang når denne pandemien inntraff. Dette ordner seg! Dette finner vi nok ut av, på en eller annen måte. Men nå som den varer og rekker og trekker ut i både vinter, vår og neste sommer, kjenner i allefall jeg at det blir tyngre, motløsheten kommer oftere nå som det er vanskelig å overskue hva framtiden vil bringe. Hva godt er det i at jeg står og øver og lager musikk som ikke kommer noe sted eller blir til noe eller blir hørt? Kanskje er det bruk for meg et helt annet sted, til noe som er virkelig nyttig i samfunnet nå?

– Men det finnes jo stimuleringsmidler og kompensasjonsordninger!

Er overhodet ikke ”stimulert” til aktivitet, som Kulturministeren vil ha meg til, nå som muligheten for å planlegge noe som helst ikke er her. Konserter du måtte klare å få til, flyttes, utsettes eller avlyses. Klubber og festivaler er i stor grad booket opp med fjorårets utsatte konserter og mange vet ikke om det vil være mulig å arrangere noe som helst, heller ikke når eller i hvilket format. Og for mange av oss som har normalt sett har hatt mye aktivitet i utlandet, er det jo bare å glemme og forvente noe som helst, det være seg engasjement eller kompensasjon.

Selvstendig næringsdrivende og våre rettigheter må jo en gang for alle ryddes opp i nå som det er blottlagt vi er uten muligheter for inntektssikring. Ja, vi er i anledning dugnaden og koronaen innvilget en ekstraordinær skjerv som er å betrakte som sosial stønad, ikke kompensasjon og den fungerer tross alt som et absolutt minimum, vante som vi er til å snu rundt på kronene. Om det er mangel på innbetaling til folketrygden over skatteseddelen det står på, så må jo dette ryddes opp i fra myndighetene. Det står ikke på vår vilje til å delta.

– Men du holder jo på med noe du liker?

Ja, takk og lov. Jeg øver litt nesten hver dag for å holde formen og muskulaturen oppe på et minimum, men det frarådes jo nå i det hele tatt å møtes for å spille eller bare øve med andre musikere, og følelsen av samhørighet og gjensidig inspirasjon er blitt borte og øvinga føles derfor lett fånyttes når den ikke resulterer eller utløses i noe konkret over så lang tid.

– Men du kan jo lage musikk? Det må da være en fin anledning nå!

Ja, skriver noen sanger og låter innimellom, det hoper seg litt opp også, faktisk, til en fin bunke jeg håper kan materialiseres i noe, en gang der framme. Det er bra!
En periode, et par uker, evt en måned eller to med bare ren fordypning er jeg sikker på veldig mange musikere setter stor pris på og omfavner. Men når ukene trekker ut, og blir til flere måneder og nå snart et år, kommer fantomsmertene. Konsertene. Samspillet. Resultatet av det du sitter og jobber med. Grunnen til at du holder på med dette. Møtet med publikum og andre musikere. Og disse fantomsmertene kan lett overmanne drivkraften og motivasjonen.

Mats Eilertsen under strømmekonsert på Sentralen i Oslo. Konserten ble tatt opp, og albumet Solitude Central slippes 5. februar. (Foto: Per Ole Hagen)

– Men tenk kreativt! Du kan jo…for eksempel strømme konserter?

Jo da. Men hvem vil se enda mere på skjerm nå som ”alle” har hjemmekontor og stirrer i en skjerm via zoom eller teams hele dagen lang og bare lengter etter en avslappende serie på Netflix eller noe helt annet å hvile øyne og ører på. Og enda viktigere, hvem vil faktisk betale for det?

– Men du kan jo gå i studio og lage plate? Legg det ut på Spotify, så skal jeg høre på!

Ja, kan sikkert det. Og vil det. Og gjør det. Men nå som alle jobber er borte er det så synlig at det er ingen inntekter igjen. Vi kan ikke bare legge ut eller rettere sagt, gi bort, låtene på Spotify, samme hvor genialt og enkelt det er for lytterne, for konsumenten, meg selv som lytter, inkludert. For hver enkelt plate som kjøpes, eller hver nedlasting som foretas på for eksempel den i Norge ganske ukjente tjenesten og nettstedet Bandcamp, tjener jeg mer enn gjennom et helt år på Spotify.

Spotify, og Pi, er desimalenes hjemmebane. Det er ikke lett å slå algoritmene.

”Please buy, don’t Spotify”
Stop the Steal, som det sies i Sambandsstatene.

– Men det er ingen menneskerett å være musiker. Kan du ikke bare lage noe som er populært og folk vil ha da?

Jo, nei, kanskje det, tenker oftere og oftere jeg burde gjort noe annet nå. Og det er jaggu ikke så lett som det kan høres ut å bli kjent og populær. Om du ikke vil på reality-tv, da.

Maaange har prøvd og maaange prøver på å lage en hit, eller noe folk vil ha. Det er ikke motivasjonen min. Det kan kanskje høres merkelig ut for noen. Det fine er at jeg har faktisk levd fint, og ikke minst godt nok av og med såkalt ”rar” og ”annerledesklingende” musikk i alle år fordi det finnes et publikum for dette der ute. Og de liker, i likhet med meg og vi som holder på med dette, at nettopp denne musikken lages og presenteres, at det finnes et mangfold og bredde i uttrykk, derfor vil jeg gjerne fortsette med dette også framover. For det vil komme en tid også etter denne perioden.

Så hold ut, folkens, mens vi venter på at vaksinasjonen skal gå sin gang, mutasjonene skal oppdages, importsmitten endelig kanskje skal stenges ute. Stå i den ekstraordinære perioden vi er inne i med all sin annerledeshet. Det kommer andre og bedre dager der framme som vil likne på det vi tidligere kalte normalt, med møter og klemmer, sammenkomster, konserter, fester, ferier og levende musikk i alle ulike sjatteringer.

For levende musikk vil aldri gå av moten!