BrassWind-festivalen: Musikk med en tyfon i lungene

Årets BrassWind-festival var den 19. i rekken, og ble i år som i fjor holdt i Åsane kulturhus utenfor Bergen. Det ble tre dager med til sammen 11 konserter fra amatører og profesjonelle musikere og orkestre – og med flere av komponistene til stede i salen.

For å bruke et forslitt uttrykk, så var det her fullt mulig å få blåst av seg ørene – men hva gjør vel det, når de samtidig fylles med spennende nye klanger?

Man kan trygt si at festivalens doble åpningskonsert slo an tonen for resten av festivalen – med rundt tre timer og fem urpremierer i selskap med først Sjøforsvarets musikkorps, deretter Ensemble Obsidian – frontet av festivalens konferansier og kunstneriske leder Craig Farr, en perkusjonist og komponist med mye spennende i diskografien.

Stravinskijs halvsøster
Sjøforsvarets musikkorps dirigert av Karl Hirzer starter i det meditative hjørnet med «Synchondrae» av Anna Berg – et verk som var nominert til årets Edvard-pris i kategorien Samtid.

Et majestetisk fremskridende verk som oppfordrer oss til å reflektere over hvordan ting vi opplever fester seg i minnet.

Deretter girer de adskillige hakk opp med James Clappertons saksofonkonsert «Doroga Zhizni» («livets vei»; refererer til «isveien» over Ladoga-sjøen, konstruert under beleiringen av Leningrad under andre verdenskrig), som korpset urfremførte under BrassWind 2012 – og som de gav oss et gjenhør med under Borealis-festivalen i 2019.

Som ved de tidligere fremførelsene er René Wiik solist, og gir oss en lang og vekselvis kampklar/melankolsk kadens (et avsnitt som solisten spiller alene like før slutten av en sats) halvveis inn i et verk som klangmessig høres mest ut som halvsøsteren til «Vårofferet» av Stravinskij.

Konserten fortsetter med urpremiere på «Mnemosyne» av Henrik Hellstenius, et majestetisk fremskridende verk som oppfordrer oss til å reflektere over hvordan ting vi opplever fester seg i minnet.

DRØMMEN OM Å SKRIVE FOR KORPS: Henrik Hellstenius (til venstre) fortalte fra scenen at hans ungdomsforsøk på et korpsstykke ble litt traumatisk, siden det aldri ble spilt. – Da var det veldig kjekt at vi kunne hjelpe deg med drømmen din, sa Craig Farr. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Når publikum klør seg
Hellstenius sitter tilfeldigvis ved samme bord som meg. Etter at verket hans har tonet ut, spør jeg ham om hvorfor han har knyttet verket til den greske gudinnen for hukommelse.

– Det er ikke gudinnen i seg selv, men mer begrepet hukommelse, forklarer han.

– Musikk er jo flyktig, ikke sant? Og hva husker vi underveis av det vi hører? Kan man høre at det er «det samme» som utvikler seg, eller oppleves det hele som en reise mot noe nytt og helt annet?

– En komposisjonslærer sa at jeg måtte legge merke til når publikum begynner å klø seg.

– Hvordan er det å sitte her og høre på en urfremførelse av ditt eget verk?
– Det er alltid litt sårbart med et helt nytt stykke, men jeg synes det ble veldig fint. Jeg prøver å lytte med publikums ører. Er de konsentrert, eller begynner de å trekke litt på det?

– En komposisjonslærer sa at jeg måtte legge merke til når publikum begynner å klø seg. Da kjeder de seg. Men dette stykket er for kort til at folk klør seg, og det virket som om folk var interessert.

SOLISTER I DOBBELKONSERT: Sjøforsvarets musikkorps avsluttet med den doble trompetkonserten «The Bugle Calls». Fra venstre: Børge Styve, Svein Henrik Giske og Craig Farr. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Kuler og krutt
Konserten avsluttes så med den doble trompetkonserten «The Bugle Calls», skrevet av korpsmedlem Svein Henrik Giske og basert på militære trompetsignaler fra Vestlandet. Giske er selv solist ved siden av Børge Styve.

Så tar det hele seg opp igjen med perkusjon og full blås, før avslutningen kommer med kuler, krutt og himmelropende trompetstøt.

Det er et kraftfullt verk der korpsets blåsere plukker opp og svarer på solistenes signaler. Midtveis inn får musikken et humoristisk ompapreg, der dirigenten ser ut som om han har verdens kjedeligste jobb: Han løfter bare begge hender taktfast opp og ned, mens solistene sender ut signaler til en grå musikalsk masse som beveger seg langsomt fremover i en jevn rytme.

Så tar det hele seg opp igjen med perkusjon og full blås, før avslutningen kommer med kuler, krutt og himmelropende trompetstøt.

EN FRA PUBLIKUM: – Briljant utført, både av solister og korps, sier Aksel H. Holdhus, som for tiden er ansatt ved kulturskolene i Kvam og Ulvik. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Briljant utført, både av solister og korps. Et utrolig spenstig og variert verk, med to eminente trompetsolister som jeg selv har hatt gleden av å spille med, sier Aksel H. Holdhus, som jeg treffer på i pausen.

Han er her i kveld som publikummer, men er ellers kjent som en dyktig musiker med oppdrag for blant andre Opera Bergen, Opera Nordfjord, Collegium Musicums orkester og i ulike oppdrag gjennom Forsvarets musikk.

Etter en liten pause med flytting av instrumenter er det klart for kveldens andre konsert – nå med Ensemble Obsidian, som ble startet for noen år siden av komponistene Kathrine Bauch, Tor Erik Hellesen og Craig Farr.

BLÅS OG STRYK: Ensemble Obsidian skiller seg ut ved at de har inkludert en hel strykekvartett sammen med septettens perkusjonist og to blåsere. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Elegant eleganse
Ensemble Obsidian skiller seg ut ved at de har inkludert en strykekvartett sammen med septettens to blåsere (saksofon og klarinett) og Farr som «all over the place»-perkusjonist.

– Det å ha med strykere gir oss en større frihet i det klanglige. Lydbildet blir mer nakent, med mer rom for eksperimentering, sier Farr sjøl.

VIL BERØRE: – Jeg vil at man skal få en opplevelse gjennom lyd og klang, sier Kari Beate Tandberg. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

I de siste årene har ensemblet turnert rundt på Vestlandet med moderne musikk.

Navnet deres er i så måte svært passende, siden obsidian (vulkansk glass) har vært mye brukt til å fremstille skarpe spydspisser.

På kveldens konsert ledes de av Trond Madsen, og åpner med en duggfrisk urpremiere på «Duggpunkt» av Kari Beate Tandberg.

Her er det ettertenksomme og florlette lyriske partier vevd inn i et stykke som på en måte snakker i hele setninger – inkludert avsluttende punktum før ny setning.

Stykkets tittel viser til det matematiske forholdet mellom luftens temperatur og fuktighet når det dannes kondens.

PLATEARTIST: Etter snart 30 år som komponist har Kari Beate Tandberg kun fått utgitt én plate («Modes & Moves», 2016) med egen musikk. (Foto: platecover)

Altså en slags mellomtilstand der stoffene beveger seg fra en tilstand til en annen, eller slik vi i tanken beveges mellom fornuft og følelser.

Kveldens klart vakreste hvileskjær, med potensiale til å få mange venner dersom flere ensembler tar det inn på repertoaret. Komponisten selv beskriver stykket ganske treffende som «elegant eleganse», selv om hun også har funnet plass til noen spenstige utbrudd.

– Det var helt perfekt å ha med både strykere, to fantastiske blåseinstrumenter og slagverk som fyller ut, sier hun.
– Jeg vil jo berøre; at man skal få en opplevelse gjennom lyd og klang som et eget uttrykk på linje med billedkunst eller lyrikk.

Dansbar samtidsmusikk
Ensemblets neste urfremførelse heter «Metastasis», og er skrevet av deres egen Tor-Erik Hellesen.

– Det ligger en del komponenter i bunnen som sprer seg; derav navnet på stykket, introduserer han fra scenen.

– Jeg har ikke så mye mer fornuftig å si, altså. Det er jo bare å ta ta seg en slurk og danse littegrann. Det er et lettbeint og groovebasert stykke, der jeg har prøvd å ivareta litt av energien fra rock.

De ti minuttene stykket varer føles som tre. Finnes det noe bedre kompliment for musikk som treffer deg?

Ett minutt inn i verket, og samtlige publikummere kjenner at det rykker i dansefoten i det en fengende groove hamrer seg inn. Litt klokkespill broderer på kantene, mens fiolinene og blåserne smyger seg rundt beaten – noen ganger rytmisk repeterende, andre ganger melodisk flørtende – og det er ikke vanskelig å tenke at dette er noe Frank Zappa ville ha applaudert.

Fremdriften går litt i rykk og napp – omtrent som når du sitter i bilkø, og det innimellom åpner seg en luke der du flytter foten fra bremsen til gassen. De ti minuttene stykket varer føles som tre. Finnes det noe bedre kompliment for musikk som treffer deg?

Rom for eksperimentering
Den nesten tre timer lange doble åpningskonserten (alt på en og samme billett) avsluttes med nok en urpremiere – denne gangen Craig Farrs egen komposisjon «Head-Related Transfer Functions».

– Klassisk skolerte musikere er ikke så vant til å improvisere. De liker at alt står veldig trygt og godt i notene.

Ensemblet forsterkes her med den amerikanske trompetisten Nate Wooley – som er årets festivalmusiker. Musikalsk har han fått ganske frie tøyler, og improviserer fritt til et klangbilde som ellers holder seg strengt til notearkene.

– Klassisk skolerte musikere er ikke så vant til å improvisere. De liker at alt står veldig trygt og godt i notene, sier Craig Farr når han introduserer stykket – og får nesten et leggspark fra en av strykerne.

– Men denne gangen er det ikke fullt så enkelt. Kanskje det er en litt annen friksjon av energi enn den vi vanligvis får.

Slik blir det også. Etter en langsomt klagende åpning med perkusjonskrydder og leken improvisasjon med dronende basstoner, slipper Wooley tøylene og gir oss trillende trompettoner på jakt etter en melodi – uten at resten av ensemblet mister tråden.

IDEEN OM «VANSKELIG MUSIKK»: – Det er satt opp nivåer eller barrierer for å forstå musikken som ikke trenger å være der, sier Nate Wooley. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Frihet til musikken
Det er virtuost og lekent – understreket av at det hele slutter på en langtrukken lys tone på en brusende perkusjonselv. Etter en lang og entusiastisk applaus får jeg en liten prat med den amerikanske musikeren.

– De er ikke super-komfortable med å spille såpass løst, men de var så vakre og musikalske i måten de vevde seg rundt melodiene – og ga slik frihet til musikken.

– Noe av det du gjorde i dag kan vel virke uvant og skremmende for publikum?
– Det kan være, men det betyr bare at det treffer dem kroppslig. Jeg tror at de uansett kan finne en følelsesmessig måte å knytte seg til det på.

– Til å være et kammerensemble låt det veldig som frijazz?
– Stykket hadde definitivt den energien i kveld, så det ble litt mer vilt enn på prøvene. Ensemblet er ikke superkomfortable med å spille såpass løst, men de var så vakre og musikalske i måten de vevde seg rundt melodiene – og ga slik frihet til musikken.

Aktuelt og gripende
Lørdag kveld var det så klart for konserten det kanskje knyttet seg aller størst forventninger til: Det 18 musiker store Bergen Big Bands timelange fremførelse av Knut Vaages «Røter II».

Verket ble presentert slik orkesteret fremførte det på Husnes jazzklubb tidligere i år – med videokunst av Anne Marthe Dyvi, en rekke solister i øverste klasse – og med en gripende tekst skrevet og fremført av Frode Grytten.

Vi fikk glimt både fra fremveksten av jazzmusikken og den strukturelle rasismen som fortsatt lever i beste velgående i jazzens hjemland.

Vi har nå flyttet oss helt over i jazzland, med en lyd og et trøkk som ikke står tilbake for verken Duke Ellington, Count Basie eller Carla Bley. Den vekselvis svingende og intimt forførende musikken fortjener rett og slett å bli fremført på verdens største jazzscener. Ledet av Michael Barnes er dette et band i toppklasse, der flotte soloer flettes inn. Alle solistene fortjener å nevnes:

Michael Barnes (altsaksofon), Elisabeth Lid Trøen (fløyte), Aksel Røed (tenor- og sopransaksofon), Ole Jacob Hystad (tenorsaksofon), Thomas Nøkling (baritonsaksofon), Are Ovesen (flygelhorn), Sindre Dalhaug (trombone), Ingrid Steinkopf (piano), Peter Søreide (gitar), Magne Thormodsæter (bass), Rasmus Lagerberg (vibrafon) og Amund Nordstøm (slagverk).

I tillegg: Frode Gryttens svært aktuelle og gripende tekstopplesing, som nok en gang bekreftet det gamle uttrykket om at jazz og poesi er som hånd i hanske. Rundt en rammefortelling om en ung gutts utvikling fikk vi her glimt både fra fremveksten av jazzmusikken og den strukturelle rasismen som fortsatt lever i beste velgående i jazzens hjemland.

«Som gråten i en strupe»
Gryttens ord får meg til å tenke på Hans Børlis hyllest til Louis Armstrong («Louis Armstrong», fra diktsamlingen Ved bålet, 1962):

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte,
hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler,
brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

POET OG TEKSTOPPLESER: Frode Gryttens svært aktuelle og gripende tekstopplesing hadde referanser både til fremveksten av jazzmusikken og den strukturelle rasismen som fortsatt lever i beste velgående i jazzens hjemland. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Snart 60 år senere er det som om tiden har stått stille. Rasismen har fortsatt sterke kår både i USA og her hjemme, og jazzmusikken er fortsatt et kulturelt stebarn som alle stjeler fra og ingen vil gi den plassen den fortjener – både som kunstform, historiefortelling, ideologisk bakteppe og en vei inn til det som binder alle oss mennesker sammen: Tonene, musikken, sangen.

Frode Grytten sier det slik:

åpne opp, seier politiet,
kom ut med hendene over hovudet, seier politiet
og guten som pustar inn og blåser ut ein tyfon

(…)

kven seier at amerika ikkje har ei historie
kven seier at amerika ikkje har røter

åpne opp, seier politiet,
kom ut med sjela di over hovudet, seier politiet

i mistankens tid har guten ingenting å skjule
han kjem ut, han går ut i lause lufta, blir lagt i bakken
fortida er skyene som flyt over dette huset
raseriet, profetiane, ideologiane, melodiane

 eg får ikkje puste, seier guten, men pustar likevel
pustar og løftar hornet i protest, pustar vidare
og dette bandet og alle band pustar vidare

LENGSELEN ETTER FRIHET: – «Røter II» handler om at livet skal ha sin autonomi og frihet. Det synes jeg kom veldig godt frem i dag, sier Anne Marthe Dyvi – her i samtale med Knut Vaage like etter fremførelsen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Teksten kom først
Etter en flere minutter lang applaus (som hadde gått over i trampeklapp om ikke konferansieren hadde kommet frem for å overrekke blomster til komponist og aktører), klarer jeg å få samlet fire av verkets sentrale personer til en liten samtale: komponist Knut Vaage, tekstforfatter og oppleser Frode Grytten, videokunstner Anne Marthe Dyvi og musikalsk leder Michael Barnes.

– Jazzmusikken oppstod som et resultat av store og ofte brutale folkevandringer, og ble en smeltedigel der nye musikkformer oppstod.

– «Røter II» handler om ganske viktige ting, åpner Knut Vaage.

– Jazzmusikken oppstod som et resultat av store og ofte brutale folkevandringer, og ble en smeltedigel der nye musikkformer oppstod. Denne forflytningen av kulturelle røtter skapte en dynamikk som forfrisket og fornyet alt – enten det er snakk om musikk eller mattradisjoner.

Rammen rundt det praktfulle storband-verket er som nevnt Frode Gryttens svært poetiske tekst.

– Det musikalske springer ut av teksten på et vis. Jeg og Knut snakket en god del sammen, og så skrev han musikken etter at han hadde fått teksten – så det var gangen i det, forklarer forfatteren.

Løsrevet fra det skrevne ord fungerte teksten veldig assosiativt. Grytten kunne regne opp noen ord, og så gikk det flere minutter før vi fikk fortsettelsen. Det ble litt slik Hellstenius snakket om lenger oppe – om måten vi lager «minnespor»; hva vi husker underveis av det vi hører.

Noen ganger får du ting med deg, andre ganger ikke, og sammen med alle gjentagelsene blir det både poetisk, suggererende – og svært musikalsk. Det siste er ifølge Grytten takket være Knut Vaages bearbeiding av teksten.

– Jeg skrev jo teksten i en helhet, men Knut har kuttet den opp og brukt sine musikalske assosiasjoner til det som jeg har skrevet – sånn at det er en slags dialog her mellom tekst og musikk som jeg aldri har vært borte i før, sier han.

– Vanligvis gjøres dette i bolker som kommer naturlig, men Knut har liksom plassert noen ord der, og så venter vi litt, og så kommer det noe annet der. Han har ikke stokket på teksten, men han har puttet inn musikk på steder som for meg var litt overraskende, men veldig fint.

SAMARBEIDSPROSJEKT: Etter en flere minutter lang applaus klarer jeg å få samlet personene bak «Røter II» til en liten samtale. Fra venstre: Michael Barnes, Knut Vaage, Anne Marthe Dyvi og Frode Grytten. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Veldig mye noter
Med 18 instrumentstemmer pluss tekstoppleser og synkronisert videokunst fremstår verkets partitur som en ganske tykk bok. Jeg spør derfor komponisten om han noensinne har skrevet et verk med så mange noter.

– Vel, jeg har jo holdt på og skrevet noter i 40 år, blant annet en helaftens opera, men ja, det er veldig mye noter, svarer Vaage.

– Det er vanskelig å få et storband med jazzmusikere til å gå inn i et sånt stramt komponert partitur. Det er nesten en selvmotsigelse, for musikerne vil være frie, sant?

– Du må ha brukt flere år?
– Nei, jeg skrev det veldig fort. Jeg tør ikke si hvor lang tid jeg brukte på det første utkastet. Jeg er en sånn hurtigskriver. Totalt har jeg brukt rundt et år på det, men jeg har skrevet opp igjen og opp igjen fordi jeg ikke var fornøyd med overgangene – og fordi jeg ville ha en dialog med alle musikerne underveis, sier han.

– Jeg er fortsatt ikke helt fornøyd, men nå er det utgitt på Norsk Musikforlag, så nå får det være nok.

– Det er vanskelig å få et storband med jazzmusikere til å gå inn i et sånt stramt komponert partitur. Det er nesten en selvmotsigelse, for musikerne vil være frie, sant? Og så setter jeg dem på en måte inn i rammer hele tiden.

Tilbake i «gitteret»

– Plutselig kan det være en takt som gjerne varer i ett minutt hvor musikerne er frie. Da er de helt borte i det ytre rom, så Michael må gi veldig tydelige tegn for at de skal komme seg inn i «gitteret» igjen.

– Det må jo være veldig takknemlig å ha en så flink musikalsk leder, da, sier jeg, og vender meg til Michael Barnes. – Jeg så du talte ned på fingrene når du kommuniserte med solistene?
– Ja, det var en del åpne passasjer som var nødvendig å «cue» for at alle skulle samle seg igjen. Da måtte jeg telle inn til et nytt parti eller «cue» en solist eller hva det skulle være.

– Plutselig kan det være en takt som gjerne varer i ett minutt hvor musikerne er frie, utdyper Vaage.

– Da er de helt borte i det ytre rom, så Michael må gi veldig tydelige tegn for at de skal komme seg inn i «gitteret» igjen.

– Akkurat i kveld følte jeg at jeg tok en ganske kunstnerisk rolle når det gjaldt hvor lange disse frie taktene skulle være, sier Barnes.

– Hvem skal jeg høre etter, hvor er toppunktet for en solo, har de mer å gå på, skal vi strekke det eller skal det være kort? Noen ganger får du et blikk fra en solist som sier at nå er jeg ferdig, nå kan vi kjøre videre.

Når lyd møter bilder
Med dette i bakhodet må det ha vært litt av en utfordring å få videobildene synkronisert med musikken.

– Det er den speilingen i ulike uttrykk – i lyd og i bilder – at det går igjen, at bevegelse og rytme på en måte er byggesteiner som vi har felles.

– Det er skreddersøm, sier Anne Marthe Dyvi.

– Jeg har jobbet veldig tett på Knuts tanker og visjoner, og så har jeg prøvd å finne noen møtepunkter med det visuelle. Det er den speilingen i ulike uttrykk – i lyd og i bilder – at det går igjen, at bevegelse og rytme på en måte er byggesteiner som vi har felles.

– Du blir nesten som en musiker selv, da, når du skal få bildene til å treffe på riktig sted i musikken. Hvordan fikk du det til?
– Akkurat i dag var det ikke meg som avviklet det, men det ligger 14 ulike videoer som spilles av der det står «cue» i partituret, forklarer hun.

– Jeg har jobbet med videoene for å tilpasse de til intensiteten og temperaturen i verket, som handler om at livet skal ha sin autonomi og frihet. Det synes jeg kom veldig godt frem i dag.

– Jeg likte bildene av de krypende blomkarsestenglene som snor seg oppover stilken. Og alle fuglene du hadde med – det er jo symbol for både frihet og jazz, understreket av tilnavnene på mange av storhetene: Bird, Trane, Hawk, Little Bird og The Stork.
– Ja, det å få uttrykke seg som musiker eller andre uttrykk – det er jo på liv og død, altså. Det handler om å få ha en stemme og ja, en væren i verden. Så jeg følte at det viktige kom frem i dag.

– Hvor kommer bildene fra?
– Noe av det er mine egne opptak, men de fleste er høstet fra kilder på internett, og så redigerer jeg de og strekker de og forstørrer de og jobber kjemisk med de på en måte – bare digitalt.

– Jeg liker at det er så mye støy i bildene.
– Ja, det er mye rytme i støy.

Siterer jazzklassikerne
– Har du gjort noe lignende før?

– Ikke på denne måten, men jeg har gjort mye rart, sier hun.
– Ingen av oss har gjort noe lignende før, sier Vaage, som har nikket og lyttet interessert til alt Dyvi sier.

– Det var også en liten bit fra «Blue in Green» av Miles Davis der. Men hysj – det er jo ikke lov. Jeg kan bli saksøkt.

– Du har jo en sånn greie at du har flere versjoner av verkene dine. Kommer det en «Røter III»?
– Jeg har jo «multiMORF VII», men det kommer ikke noe «Røter III». «Røter II» ble til fordi «Røter I» krever større ressurser – både lydmessig og visuelt. Det er ikke rom for det når du får én times lydprøve, og skal ut på veien med et verk.

– Det var [bariton-saksofonist] Thomas Nøkling som selv fant på å sitere A Love Supreme. En liten bit fra «Blue in Green» av Miles Davis var også der. Men hysj – det er jo ikke lov. Jeg kan bli saksøkt, sier han, og ler.

– Ikke si det til noen, hvisker han, – men vi siterer også fragmenter av [John Coltranes] Giant Steps og Charlie Parkers «Donna Lee».  Men sitatene er lite sentrale; de er mer som en hemmelig urt i oppskriften.

BrassWind-festivalen drives på dugnad av Manger Musikklag, og ble i år arrangert i Åsane kulturhus (Bergen) 29. september – 1. oktober. Til neste år feirer de 20-årsjubileum. Mer informasjon: mangermusikkklag.com og Facebook.

Red. mrk.: En kortversjon av denne saken ble først publisert i Åsane Tidende.