Ballade klassisk: Fram med rampelyset!

Ola Nordal løfter syv aktuelle utgivelser fram i rampelyset. (Foto: privat)

Det gis ut enorme mengder med kunstmusikk i Norge. Til denne utgaven av Ballade klassisk – nr. 27 i rekken – har jeg vurdert hele 27 album. 

Derfor er det så umusikalsk at Spellemannsprisen nå slår sammen kategoriene «klassisk» og «samtid». Det store antallet innspillinger peker mot at vi trenger flere kategorier for kunstmusikken, ikke færre.

Selskapet Lawo Classics står alene bak hele 11 av platene jeg har lyttet til. Og nettopp Lawo Classics har stilt seg i spissen for et opprop for en ny musikkpris. Debatten raser fortsatt med høy temperatur.  Det blir spennende å se hva som kommer ut av initiativet. 

Til så lenge: lytt til sju av de 27 – eller for den saks skyld, til de 20 jeg ikke fikk plass til. Julie Yuqing Ye har funnet gull i arkivet, mens Ssens Trio fordyper seg i den unge Beethoven. Tyler Futrell beveger med skjøre klanger, mens Telemark kammerorkester spiller nye konserter. Ragnhild Hemsing utsetter Vivaldi for hardingfele, mens David Strunck blåser sommervarme gjetermelodier. Tone Kummervold setter preg på kulturen hun er en del av.

RAGNHILD HEMSING og BAROKKANERNE: Vivaldi: The Norwegian Seasons (Berlin Classics)

Det er helt tydelig. Ragnhild Hemsing liker å være i rampelyset. Hun elsker å kle seg utsøkt og sette opp håret i en oppsiktsvekkende kreasjon. Hun er som skapt for blitzregn og rød løper. Hun er ekte Spellemann-materiale.

Det merkes på hvordan hun spiller også. Hun har en slags «stjernetone». I så måte er det et genialt grep å ta for seg De fire årstider og gjøre det til et norsk-klingende hardingfeleverk. Årstidene er jo et verk uten behov for autentisitet. Alt som kan gjøres mot dette verket er allerede gjort. Og det gir jo en frihet til å gjøre hva man vil. 

Hemsing har igjen slått seg sammen med den geniale arrangøren Tormod Tveite Vik. De har tidligere jobbet sammen blant annet på Peer Gynt-albumet (som jeg elsket) og Vetra (som jeg hadde litt blandede følelser for).

Årstidene deres er ville og frodige. Hemsing har formet hver linje til noe eget, vridd på hver eneste frasering, lagt inn et ekstra løft med buen, puttet inn en uventet forsiring. Barokkanerne er også i storform. De kan barokkmusikkens fakter, og (ba)rocker så svette og harpiks spruter. 

Mellom hver årstid har Hemsing lagt inn en tradisjonell valdresslått, samt en fin nykomponert slått av Agnes Ida Pettersen. Dette bryter kontinuiteten, og er et godt grep som gir en liten pause mellom konsertene. 

Joda, plata er litt kommers. Produksjonen er krisp og nesten pop-aktig, med ekstreme stereogrep og et «larger than life-sound». Den er spesielt rettet inn mot et utenlandsk publikum der hardingfela er eksotisk, og har følgelig et visst turistbrosjyrepreg. Men det er ok. For i første rekke er dette veldig, veldig gøy. 

Hør spesielt: Konsert nr 2 «Sommer» III: Presto

JULIE YUQING YE: From the Archives – Hall | Tveitt | Grieg (Nordic Sound)

Jeg er litt ekstra glad i musikere som får energi av å gå til arkivene og grave fram verk som ingen har hørt på lang tid. Julie Yuqing Ye er en av disse. Hun har børstet støv av pianosonater fra Pauline Hall og Geirr Tveitt, og gjør dermed norsk musikkhistorie en stor tjeneste. 

For Pauline Hall er kanskje Norges minst spilte kjente komponist. Hun er omtalt og hedret i mange sammenhenger, men det er alt for få som faktisk har tatt for seg det hun komponerte. Ye er faktisk den første som har denne sonaten på repertoaret siden den ble urframført i 1916.

Sonaten viser godt hvilken spennende komponist Hall var. Den har ett bein plantet i pianoets gullalder. Det andre står plantet i Halls inspirasjon fra å ha bodd i impresjonismens Paris. Hall skrev dessuten melodisk sett drivende godt. Jeg har nynnet på hovedtemaet fra første sats i flere dager nå. Den langsomme andresatsen dveler på klanglige ideer. Den er tydelig inspirert av impresjonismens klangglede, men har fortsatt en mer tradisjonell harmonisk grunnlinje enn det Debussy skrev. Tredje sats tar opp i seg noe slåttemateriale og rullende folkemusikkrytmer, og Hall legger det inn i sitt franskinspirerte klangrike uttrykk. Fjerde sats er en virtuos oppvisning, både kompositorisk og pianistisk. 

Tveitts sonate er også et stykke spennende norsk musikkhistorie. Det meste av Tveitts musikk forsvant da huset hans brant ned i 1970, men pianosonaten var et av de få verkene som overlevde. Likevel har sonaten vært lite framført. I forhold til mange andre Tveitt-verk er det folkemusikalske holdt ganske i bakgrunnen. Det virker som at Tveitt heller har villet skape seg en slags personlig utgave av modernismen. Han kombinerer linjer som harmonisk sett ikke passer sammen, og disse ulike elementene flettes sammen til et hele. Sonaten er klanglig slående, og boblende kreativ. Spesielt sats nr. 2 er spennende. Dette er en variasjonssats over et ganske sparsommelig tema, som slås ut som spredte stakkatotoner som får resonere i klangkassen på finurlig vis. 

Ye er en solid pianist, som er «pianistisk» og «bred» i spillemåten. Det skinner gjennom at hun er glad i disse verkene, og har tatt på alvor at dette er musikk som det knapt finnes andre innspillinger av. Tolkningene er særdeles gjennomførte og gjennomtenkte.

Hør spesielt: Pauline Hall: Pianosonate i fiss-moll I: «Allegro»

SSENS TRIO: Beethoven – String trios, op. 9 (Lawo Classics) 

Ssens trio har jobbet sammen i 10 år, og er eksepsjonelt godt samkjørte. De spiller lett og luftig, har en fenomenal rytmefølelse og en utsøkt presisjon i anslagene. De tre instrumentene finner dessuten en nydelig samklang når linjene faller sammen. 

Trioen står bak en lang rekke fremragende utgivelser, både innen det klassiske repertoaret og samtidsmusikken (jeg har tidligere skrevet varmt om plata Ricercare). På sin siste plate tar de for seg den virkelig klassiske klassisismen, med Ludwig van Beethovens opus 9. Det lave opusnummeret plasserer stykkene tydelig i Beethovens tidlige fase. De ble skrevet da han var 28 år. Han var fortsatt klassisist og hadde fortsatt hørselen med seg – men romantikkens stormfullhet og plagethet lå rett rundt hjørnet. 

De tre trioene klokker inn på i overkant av 75 minutter, men albumet blir aldri kjedelig. I Ssens trios hender beholder den unge Beethoven alt av sin briljering og bråkjekkhet. Beethoven kunne improvisere hva som helst. Enda mer fenomenalt er det at han kunne skrive sin improvisatoriske letthet ned på noter. Det er alltid ett eller annet oppsiktsvekkende som skjer – en uventet vending, en fiffig modulering, en leken vri. Det er en gave å få lov til å fordype seg i disse briljante stykkene, spesielt når de foreligger på en så glimrende innspilling.

Hør spesielt: Stryketrio i D-dur, op.9, nr.2: «III Menuetto, Allegro»

TYLER FUTRELL & TERJUNGENSEMBLE: Stabat Mater/Bitter Fluids/Vuggesang (BIS)
Dir. Lars-Erik ter Jung. Eirin Rognerud (mezzosopran), Astrid Nordstad (sopran), Ingvild Nesdal Sandnes (cello), Ulrikke Henninen (cello). 

Starten på denne plata er så hjerteskjærende. Først hører vi nagler som slås inn i treverk. Så skriker Eirin Rognerud ut: «Stabat mater dolorosa» (‘Moren stod i smerte’). Hun synger om Maria som står ved siden av korset. Sjelen hennes gjennombores av et sverd av sorg i det hun ser sin sønn henge der, torturert og henrettet.

Musikken til Tyler Futrell er ofte dramatisk og svulmende. Soundet er gromt, og Terjungensemble ligger tungt og fett i bunnen av satsen. Futrell er delvis inspirert av den høyeksperimentelle spektralskolen, men musikken hans minner meg også om komponister som John Taverner, Henryk Gorecki, Arvo Pärt og andre «hellige minimalister». 

Eirin Rognerud og Astrid Nordstad synger glimrende. De to kvinnestemmene følger hverandre tett. Teksten er tydelig foredratt, noe som er med å aktualisere den tidløse historien. Som ofte i Stabat Mater bærer Maria sin sorg med en resignert verdighet i mye av stykket. Men i nr. 8 «Fac me vere tecum flere» (‘La meg gråte sammen med deg’) brister stemmen. Og i nr. 9 «Fac me plagis vulnerari» (‘La meg lide av dine sår’) brister orkesteret også. 

Futrells Stabat Mater er et sterkt stykke kirkemusikk, som fanger det universelle og – dessverre – evig aktuelle i denne eldgamle historien. 

TELEMARK KAMMERORKESTER: Concertos (Simax)
Dir. Per Kristian Skalstad. Solister: Ai-Ling Chiu (fiolin), Andreas Angell (akkordeon)

Telemark Kammerorkester har gjort det til et av sine kjennetegn å skaffe til veie nye verk. Denne plata samler tre av dem.

Til tross for albumets tittel så er ikke Bjørn Bolstad Skjelbreds kjølige And Then There Was Winter en konsert. Det er i stedet et lyrisk og vakkert tonedikt som portretterer den kommende vinteren.

Kari Beate Tandbergs Deviations er en velklingende konsert for akkordeon. Den dveler ettertenksomt på klanglige situasjoner – og er et fint tillegg til den nyere akkordeonlitteraturen. Andreas Angell spiller de utfordrende samtidsklangene på utsøkt vis. 

Hovedverket på albumet er Bjørn Morten Christophersens fiolinkonsert – et godt komponert stykke med storslått symfonisk klang. Solostemmen framføres mesterlig av Ai-Ling Chiu, som konserten er skrevet til. Den starter med en skjør linje – egentlig en taiwansk sang – som danner byggematerialet for mye av komposisjonen. Chius følelsesrike fiolinstemme gir denne melodien en betagende luftig og lyrisk sensibilitet. Hun gjør den også vill og skrikende i de mer dramatiske passasjene. 

Christophersens konsert er kosmopolittisk musikk som vever sammen impulser fra mange kulturer. Her og der hører vi elementer som peker mot Chius taiwanske opphav, andre ganger, spesielt i tredje sats, kommer det elementer som er «typisk norske». Chius tilnærming til de norske impulsene er interessante. Hun tar gjerne de rytmiske markeringene en helt annen vei enn det jeg er vant til fra norske fiolinister. Det hadde vært interessant – for sammenligningens del – å høre for eksempel Ragnhild Hemsing spille denne konserten. Jeg tenker det ville gitt en veldig annerledes opplevelse. 

Hør spesielt: Bjørn Morten Christophersen fiolinkonsert: III: «Return»

DAVID FRIEDEMANN STRUNCK: Lokk – Pastoral Music for Oboe (Lawo Classics)
Ensemble allegria, Oslo kammerakademi, Christian Ihle Hadland (piano), Lars Notto Birkeland (orgel). 

Kulokker og gjetermelodier har inspirert komponister i århundrer. Og oboister. For oboen har den mest pastorale av alle instrumentlyder. Oboen synger som en sommerkveld. 

David Friedmann Strunck er solo-oboist i Oslo-filharmonien, og er følgelig en av de aller beste i Norge på instrumentet. Jeg har hørt ham flere ganger i konsertsalen. Plutselig løfter alle hodet, armhårene reiser seg, og tårene triller, for nå spiller Struncks obo solo.

Struncks andre soloplate fokuserer på pastoralen som form gjennom musikkhistorien. Albumet er langt, og komponistene er for mange til å listes opp her. Med seg har han selveste Ensemble Allegria, Oslo Kammerakademi, pianist Christian Ihle Hadland og organist Lars Notto Birkeland. For en gjeng! Og for en variasjon i uttrykk!

Spesielt vakker er Pastorale av Sparre Olsen for obo solo, og Camille Saint-Saëns Sonate for piano og obo, som er et ekte salongverk fra la belle epoque i Frankrike. Et annet oppsiktsvekkende stykke er Sonatina for obo og piano av Kjell Mørk Karlsen – som står for «det obligatoriske samtidsstykket» på albumet. Her må Strunck presse litt på grensene, slippe seg litt mer løs – og la det skjære i tonen. Spesielt den fabulerende førstesatsen «Fable» er fenomenal. 

Det er litt interessant å sette Struncks spilling opp mot for eksempel Ragnhild Hemsing (igjen!). Hemsing er solist med hvert fiber i kroppen. Jeg kan liksom ikke se henne for meg i et orkester. Til nød kunne hun vært konsertmester. Strunck derimot, er en ryddig ensemblemusiker som er vant med å innordne seg. Han er en glimrende instrumentalist, med en nydelig lyrisk tone og perfekt intonasjon. Han mangler imidlertid kanskje litt av ildfullheten og snerten til Hemsing. 

Men han spiller vakkert og syngende. Han har dessuten plukket ut et eksepsjonelt fint utvalg musikk. Den sommerlige klangen gjør høstmørket lettere å bære. 

Hør spesielt: Camille Saint-Saëns Sonate for piano og obo

(NB: Slippes 20. november)

Tone Kummervold: Unravel Tradition (Simax)

Tone Kummervold er en av mine favorittsangere fra Den Norske Opera & Ballett. Hun går fullstendig opp i rollene, og både spiller og synger stort. I perioder har hun nesten utelukkende blitt castet i komiske roller, siden hun er så omfattende i foredrag og mimikk. Dette virker det som at hun har jobbet systematisk med å komme seg forbi.

For meg var det rollen som Angela i Missy Mazzolis opera The Listeners som var det store vendepunktet. Denne operaen hadde verdenspremiere i Bjørvika i 2022, og Mazzoli ble så imponert over Kummervolds kvaliteter som sanger at hun prompte skrev en ekstra arie for henne. 

Agenla’s Confessional er selvsagt med her, og er platas stor høydepunkt. Den minner meg på hvilken fantastisk begivenhet premieren på The Listeners var. Ellers består plata stort sett av romanser som ligger litt utenfor det vanlige operarepertoaret. Spesielt spennende er romanse-syklusen Indian Love Songs av Eva Holm Foosnæs, som er skrevet spesielt for denne plata. Vi får også komposisjoner fra Alf Hurum, Ottorino Respighi, Kurt Weill og Heitor Villa-Lobos. I mine ører er dette et langt mer spennende utvalg enn enda en plate med highlights fra operahistorien.

Kummervold synger med generøs vibrato, og stort foredrag. På plate kan slike skal-høres-bakerst-på-tredje-balkong-stemmer bli litt anmasende. Så også her. Men albumet reddes av et spennende program. Med seg har hun et solid lag med musikere: Vertavo-kvartetten (som nylig fylte 40 år) og pianist Knut Erik Jensen. Jensen er en fabelaktig repetitør, og han bringer med seg all sin orkestrale og operatiske kompetanse inn i akkompagnementene. 

Tone Kummervold er – bokstavelig talt – en viktig stemme i norsk kunstmusikk. Hun er en musiker som gjør et inntrykk på den kulturen hun er en del av. På denne plata viser hun bredden i hva hun er god for. 

Hør spesielt: Kurt Weill: «I’m a stranger here myself»

(NB: Slippes 22. november)

Og de som ikke ble med:

(i tilfeldig rekkefølge)

1. Stavanger Symfoniorkester: Schumann Symphonies 3 & 4 (Challenge Classics)
2. Bergen Filharmoniske Orkester: Sibelius: Works for Violin and Orchestra (Chandos)
3. Johan Dalane og Peter Friis Johannsson: Souvenirs (BIS)
4. Uranienborg vokalensemble: Fred over jorden (2L)
5. Trio Medivale: Yule (2L)
6. Einar Steen-Nøkkelberg og Håvard Gimse: Mozart/Grieg-sonatas (Fabra)
7. Karin Hellequist: Palette (Lawo Classics)
8. Early Voices: Nu rinder solen (CLR)
9. Ketil Bjørnstad: Jag etter vind (Simax)
10. Mathias Halvorsen og KORK: Ravel & Korngold (Backlash)
11. Barokk Boreal: Juletide (Pro Musica/Grappa)
12. The Engegård Quartet: Cecilie Ore – H₂O Trilogy (Lawo Classics)
13. Signe Bakke og Liv Elise Nordskog: Tveitt sanger (Lawo Classics)
14. Trondheim Symfoniorkester: Gisle Kverndokk: A Desperate Light (Lawo Classics)
15. Caroline Eidstein Dahl: Black Cathedrals (Lawo Classics)
16. Geir Henning Braathen: Piano Music by Øistein Sommerfeldt (Lawo Classics)
17. Vegard Landaas/Jens Wendelboe/Aurora String Quartet: Winter landscape (Lawo Classics)
18. Ivar Anton Wagaard: Film Music for the Piano (Lawo Classics)
19. Cikada: Rolf Wallin: Large Bird Mask (Lawo Classics)
20. Kammerkoret Aurum: Immortal Grieg (Hermelin Records)