Spellemann uten fele og ku

Dette er et debattinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner. Se også kommentaren «– Ikke min Spellemann» av Ballades kritiker Ola Nordal 24. oktober, og tilsvaret fra daglig leder i Spellemann, Stian Tangerud, publisert samme dag.  

Av Ola Asdahl Rokkones, saxofonist

Saksofonist Ola Asdahl Rokkones jobber innen både klassisk og jazz. (Foto: Carl Christian Lein Størmer)

De som har fulgt Spellemannprisen over noen år, har ikke kunnet unngå å legge merke til at det stadig har blitt gjort endringer for å gjøre prisen mer relevant. Slik bør det jo også være, i et samfunn som endrer seg raskt og drastisk. Imidlertid er det verre stilt dersom både problembeskrivelsen, spørsmålsstillingen og tiltakene bommer på hver sin måte.

At Spellemannprisen nå har samlet klassisk musikk og samtidsmusikk i én pris, og dermed hisset på seg mesteparten av det klassiske musikkmiljøet i Norge, kan fort vise seg å ha vært en dårlig beslutning. Om det ender med en utbredt boikott av prisen, kan en reduksjon i antall betalte påmeldingsavgifter resultere i et bortfall av inntekter på flere hundretusen kroner. Man får tro at det i seg selv ikke er en ideell situasjon.

Så må vi også huske på at en prisutdeling som Spellemann også er en konkurransesituasjon. Stilles det tvil om hvorvidt de beste stiller til start, synker både relevansen, engasjementet og prestisjen. Derfor er det svært underlig at man gjør slike endringer, tilsynelatende uten dialog med det klassiske musikkfeltet, og fullstendig på tvers av hva det viser seg at de fleste ønsker.

Det er mer effektfullt å stille seg midt på vidda og rope inn i en vott. I motvind.

Dette er dessverre ikke det største problemet til ”Norges fremste musikkpris”. Produktet de leverer er nemlig oppsiktsvekkende dårlig, sammenliknet med hva man kan få andre steder til samme pris. I tillegg til å være en storstilt bransjefest tilbyr Spellemannprisen et kvalitetsstempel for de artistene som blir nominert og de som vinner – noe som de i sin tur kan veksle inn i flere fans, flere lyttere, større publikum og flere konserter. I teorien i hvert fall.

Synligheten man får gjennom å melde seg på Spellemann er imidlertid omtrent ikke-eksisterende. Det er mer effektfullt å stille seg midt på vidda og rope inn i en vott. I motvind.

Spellemann ser ut til å investere svært lite energi i å skaffe seg følgere på sosiale medier. Trodde man at selve partnerskapet med TikTok som ble inngått i fjor, automatisk skulle gjøre susen? Det var vel omtrent like effektfullt som at de fikk seg Facebook-side i 2010 og Instagram-konto i 2012.

Mediet er nemlig helt irrelevant dersom man ikke også har noen vilje til å kommunisere. Spellemann har i utgangspunktet svært gode forutsetninger for å kunne by på mange interessante historier. De kårer jo alene over 20 prisvinnere hvert år! Jevnt over er det likevel besynderlig stille fra Spellemann i alle kanalene de rår over. Bortsett fra noen sporadiske meldinger om at man kan melde seg på, at man har noen nominerte, og at man har noen vinnere, ser Spellemann ut til å gi blaffen i å kommunisere noe som helst. Vi snakker altså om en bransje der markedsføring betyr alt. Spellemannprisen er ikke engang til stede på Spotify.

Man kan lure på om Spellemannprisen i det hele tatt har noen markedsføringsstrategi, ut over det å hisse på seg musikkfeltet. Til sammenlikning har Oslo-filharmonien alene tre ganger flere følgere enn Spellemannprisen på Facebook, og dobbelt så mange følgere på Instagram. De lager flere engasjerende historier for musikkelskere og sine følgere hver eneste uke, noe de fleste andre artister i Norge også gjør.

Med tanke på hvor mange flotte norske artister som gir ut musikk i løpet av ett år, og som er interessert i å nå ut med sine budskap, er det faktisk helt utrolig at Spellemann ikke står klar til å tilby noe mer.

Påmelding til prisen koster nesten tusen kroner, men det er altså mye større sjanse for å oppnå synlighet om man som artist kommuniserer at man ikke melder seg på. For samme beløp kan man dessuten nå ut til om lag 50 000 mennesker via en annonse på Facebook i én uke. I en tid der mesteparten av innspilt musikk ikke generer de store inntektene, er det ingen tvil om at artister bør tenke seg grundig om hvor de investerer markedsføringsbudsjettet sitt.

Problemet til Spellemann er at med liten publisitet, mister prisen også sin verdi for publikum. Mange arrangører gir blaffen i om en artist kan vise til en Spellemannpris, fordi publikum uansett ikke følger med på prisen. I fjor tenkte Spellemann at de skulle vinne flere unge følgere gjennom partnerskap med Pepsi og TikTok. Hvem som tenkte at det skulle hjelpe på prisens popularitet med boller og brus er uvisst.

Om de samtidig vurderte å øke prisens relevans ved å satse på mer integritet vet jeg ikke, men dét forslaget må ha blitt forkastet. Kanskje er det en liten prosentandel av befolkningen som ikke helt ser forskjellen på kvalitet og høye strømmetall, men resten av oss rister på hodet. Selv vet jeg at min musikkinteresse for alvor våknet da jeg kunne oppdage musikk på egenhånd og på den måten utvikle min egen musikksmak. At det fantes en hel verden musikk bortenfor Topp 40.

Til hjelp er det heller ikke at det til stadighet dukker opp historier om at man må kjenne noen i komitéene for å vinne pris.

Det er derfor ikke uten grunn at musikkbransjen i større og større grad vender seg vekk fra Spellemann. Andre priser, slik som P3 Gull, Jazzprisen, Musikkforleggerprisen og Edvard-prisen, har for lengst etablert seg med høy anseelse. Snart får vi kanskje en egen pris for det klassiske musikkfeltet.

Hva gjør Spellemann når færre og færre artister gidder å melde seg på? Kutter de fri bar på lanseringsfesten av de nominerte?