Bransjebråket på Spellemann i 2022

Støy: Prisutdelinga drives av selskapene som gir ut innspilt musikk, gjennom organisasjonene Fono og Ifpi.

Musikkjournalist Siri Narverud Moen kommenterer Spellemann 2021 – som hun så fra sofaen. Flere øyeblikk båret på musikkengasjement må til, mener hun. (Foto: Nina Holtan)

De siste årene har Spellemann vært flinke på å lytte, mer enn tidligere tiår, må man si, til kritikk. Ofte har den handla om hvem som nomineres og vinner, og prisen har vært plattform for korrigering av hvordan norsk musikkbransje har sett på kjønn. For eksempel. Hallais, Susanne Sundfør, du tok en for laget det året jeg tenker på. Videre blir gjerne kategorier som skal treffe og favne de viktigste retningene diskutert – som den nye Årets utgivelse, et kompromiss mellom fornyelsen som Spellemann ønsket seg, og dem som ville beholde kategorien Årets album.

Men Spellemann står nesten alltid i umulige spagater. Og så diskuterer, særlig musikkbransja, om ikke alle skal få skinne i det samme showet, det var det som var opptakt før årets utdeling:
Siden Marthe Valle og Tønes i visekategorien fikk så mange med seg da de trøkte fingrene godt inn i dét ømme punktet, har denne debatten satt Spellemanns være eller ikke være på spissen i år. Debatten er ikke ny, men det var ekstra mye frustrasjon oppdemma nå.

De trøkte fingrene godt inn i det ømme punktet

«Jeg gidder ikke møte opp når Min Kategori ble delt ut på forhånd». Slik lød nok stemninga i flere leire før fredagens utdeling.

For mens noen sjangre for lengst er «vant til» å være forvist til andre flater, var kun åtte priser innlemma i hovedshowet i gullrekka på fredagskvelden. Færre enn før.

– Takk til musikerne på plata. De har jo ikke overdøvet meg, sa Daniela Reyes i sin takketale da hun vant som Årets tekstforfatter. Så du det ikke? Ikke så rart, i så fall, for dette var i den «bortgjemte» del to, tatt opp på forhånd. Med de andre nominerte som eneste publikum.
Men i hovedshowet, der spiller hun sangen «Usikker musiker». Reyes spiller etter at et av kveldens morro-innslag fra P3 har gått, der de tar for seg en snakkis fra konsert-Norge de siste åra: Snakke eller ikke snakke under konsert? Og som om ikke støyen før Spellemann var nok, klarer ikke bransjepublikumet i salen på Sentralen holde kjeft mens Reyes og bandet spiller. Mens fela og Reyes synger at «stillheten her dreper lenge etter at vi dro», i en sang som fikk ekstra mening da den ble sluppet i pandemiens konsertnekt … slår summinga skarpt inn i hennes underspilte energi og når meg helt hjemme i sofaen. Står de og diskuterer hvilke kategorier de savner på scenen på direkten, tro?

Daniela Reyes med band på Spellemann 2021. (Foto: Faksimile fra NRK.no)

Pinlig paradoks eller bare betegnende for en bransje som klarer å skape mye bråk om sitt eget årlige høydepunkt? En bransje som klarer å skape mye bråk selv på sitt eget høydepunkt, haha!

Kveldens beste øyeblikk ga programleder Sandeep Singh og RnB/Soul-vinner Beharie meg, sammen med et knippe ungdommer: Beharie fikk ønskedrømmen sin oppfylt da de festet opptredenen hans til vinyl, til et kor av musikklinjeelever. Dette var det jeg grein av i kveld. Og egentlig krever den beinharde prioriteringa til Spellemann mer av slikt, båret på engasjement for å få det beste ut av musikken, og et rørende tv-øyeblikk som varer så det får puste. TV er vanskelig, og enda vanskeligere når man står i spagaten – og i år lukta dere på mange muligheter, NRK og produsenter Sesong 1. Girl in red som får prisen Årets spellemann av verdensstjerna Billie Eilish, samt lytterne som fyller TV-ruta med hvordan det gir livet mening å være fan av hedersprismottakerne Hellbillies er også høydepunkter. Her skriver dere historiene om de norske artistene om til å være historiene om våre liv.

Utover dette sitter jeg igjen med noen fine liveopplevelser, noen litt rare rammer, en del behagelige utdelere og sedvanlig snubling i manus, noen kreative grep som minner om at P3 Gull har eksistert i noen år … Og dessuten en litt hemmelig detalj: En av gjestene, en musikkprodusent nikkende og «engasjert» linselus ved siden av en av programlederne. Sånt tilfredsstiller jo den se-og-bli-sett-vibb en ekte prisutdeling skal ha, og jeg fryda meg over en uplanlagt (?) meme-form som passer vår tid. Og det kan kun skje på direkten, sånt! Siden Ballade.no er stedet for musikkelskeren, tar jeg meg plassen til å beskrive Gabrielles produsent Ole Torjus her.

Men er TV-øyeblikkene så gode at de berettiger å forvise visse kategorier til ei dårligere flate, til hverdagens hettegenser og «Trafikk og musikk»? Om man skulle delt ut *noen* flere kategorier i hovedshowet, hvilke skulle da fortsatt nedprioriteres?

Les også: Spellemanns seertaall halvert siden 2019

Disse valgene kommer til å fortsette å skape bråk. Og det kreves noen flere satans gode TV-øyeblikk på musikkens vegne for å berettige dem. Noen mener at det kan være sjølve Spellemanns være eller ikke være som har vært debattert. Foreløpig er det vel Spellemanns forhold til sine egne, musikkskaperne og de som jobber rundt dem som er i spill. Skal jeg være streng med bransjepublikumet som snakka og snakka, sjøl igjennom showet og over musikken, er det at de har mange andre prisutdelinger å være staselige og ærbødige med hverandre på over hvit duk. Det er bare ikke så mange som ikke jobber med musikk som får ta del i de andre prisene.

PS. Det finnes noen gullkorn i Spellemanns del to også – se introen med Ola Kvernberg/Marja Mortensson/Bendik Giske, for eksempel! Eller Ragnhild Hemsing/Erlend Ropstad i melodi-øst samspill i skogen i samme sending. Framtida er sjangeråpen! Gode stikkord for et breit anlagt musikk-TV-konsept, kanskje?

Billie Eilish deler ut pris til Marie «girl in red» Ulven.

Alle vinnere av Spellemann etter musikkåret 2021 – og alle nominerte – finner du her.