Illustrasjonsbildet er fra presseområdet under Spellemann-utdelingen på hotellet The Hub i Oslo i april 2024. Bandet Undergrunn med Årets Spellemann 2023-trofeet intervjues av influenser Sebastian Solberg. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
Et Spellemann-opprør er på gang. Ballades klassisk-anmelder Ola Nordal reflekterer rundt oppropet om en ny musikkpris.
Dette er en kommentar, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
Ola Nordal er musikkskribent og anmelder av klassisk og samtidsmusikk. Her i Ballade skriver han blant annet den faste spalten Ballade klassisk. Nordal har også skrevet doktorgrad om Arne Nordheim, og er redaksjonssjef i Store norske leksikon. (Foto: Tomaris Semet/Store norske leksikon)
Spellemann-opprør er nærmest blitt et rituale. Hvert år ropes det høylytt at prisen har gjort et eller annet hårreisende, og noen trekker seg i protest. I 2021 var det manglende honorar til juryen. I fjor var det kombinasjonen av sponsoravtalen med Pepsi og strømming på TikTok. Det er alltid noe å irritere seg over.
Som klassisk musikkanmelder har jeg i årevis vært oppgitt over hvordan kunstmusikken presses mer og mer ut på sidelinjen. Men samtidig har jeg alltid vært glad i Spellemann. Det er jo tross alt den eneste større feiringen av norske musikkutgivelser. Og prisen har bygget legitimitet og kjennskap i mer enn 50 år. Det er ganske stas å motta en Spellemannspris!
Les også Spellemann: 50-åringen på TikTok
Men denne gangen er det hakket mer leven enn vanlig. Etter 23 år med to priser innen kunstmusikk («klassisk» og «samtids»), blir det nå igjen bare én pris som skal dekke det store mangfoldet av innspillinger under kunstmusikkfeltet. Det var hos Vegard Landaas – den ellers så sindige og lavmælte sjefen for Lawo Classics – at det rant over først. Lørdag 19. oktober skrev han på Facebook:
– LAWO Classics vurderer sterkt å boikotte hele Spellemann i år. Styret i Spellemann har bestemt å slå sammen kategoriene klassisk og samtid, og det uten å spørre eller snakke med feltet det gjelder. Nok er nok. Ikke min Spellemann.
Landaas’ post fikk raskt stor spredning. Til sammen er det nå flere hundre kommentarer – enten på selve posten eller på delinger av den. I den av kommentarene som fikk mest oppmerksomhet, tok Landaas til orde for at det burde opprettes en helt ny musikkpris for kunstmusikkfeltet.
Og ting kan gå fort på internett. To dager senere ble Facebook-gruppa «OPPROP for en ny musikkpris» etablert av Landaas, og musikerne Bendik Foss og Sara Övinge. Og dette er Facebook på sitt beste. Etter et snaut døgn hadde gruppa mer enn 1000 medlemmer, og diskusjonene flyr nå i et rasende tempo.
Det er tydelig at mange av medlemmene har behov for å blåse ut. Men trådene inneholder også virkelig gode refleksjoner, både rundt Spellemann og hva norske musikkpriser bør eller kan være. Det diskuteres hvordan en ny pris kan se ut, hvem som burde stå bak, hva den skal hete, og hvem den skal være for.
VANT SPELLEMANN: Sara Övinge vant Spellemann 2023 i kategorien Samtid for plata Glass & Bjerkestrand: Patientia sammen med dirigent Edward Gardner og Det Norske Kammerorkester. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
I gruppas beskrivelse, som også kan leses som oppropets manifest, heter det:
Ledige stillinger
Når Spellemannprisen 2024 slår sammen klassisk musikk og samtidsmusikk til én kategori, «klassisk og samtid», er det bare nok et bevis på hvor prioriteringen til Spellemannprisens styre ligger. Spellemannprisens skvising av kunstmusikk er en trend som har pågått i mange år, og det er på høy tid å gjøre noe med det.
Dette er overhodet ikke ment som et angrep på våre dyktige kolleger i populærmusikalske sjangrer, men vi vil peke på at et flertall av Norges profesjonelle musikere jobber innenfor de sjangrene som Spellemannprisen nå fortsetter å marginalisere. Spellemannprisen mister med dette fullstendig sin relevans som bransjepris, og vi kan ikke se noen vilje i Spellemannprisen til å representere bredden i norsk musikkliv på en meningsfylt måte.
Vi vil ikke lenger stå i veien for Spellemannprisens visjon av seg selv som et rent pop-galla, og oppfordrer herved alle plateselskaper og artister fra klassisk- og samtidsmusikkfeltet til å unnlate å melde opp sine utgivelser til Spellemannprisen. Vi vil heller samle oss om å opprette en ny pris, i samarbeid med kvalifiserte organisasjoner og med respekt for det gode arbeidet som legges ned av tusenvis av norske musikere hvert år, hver dag. Vi ønsker også å invitere våre kolleger innen jazz, tradisjonsmusikk og verdensmusikk i diskusjonen om innholdet i en ny pris.
Så langt har det vært stille både fra Spellemannkomiteen og Spellemanns eiere i IFPI Norge og FONO om saken.
Usikker på boikott
Jeg er helt enig i at det Spellemann-komiteen nå gjør er skikkelig dustete. Men jeg er ikke helt sikker på om boikott er veien å gå. I verste fall kan opprøret spille feltet enda mer ut over sidelinjen.
Det er jo ikke bare-bare å skulle lage en ny pris fra bunnen av. Hvem skal stå bak? Skal det lages en ny organisasjon? Hvem skal finansiere den? Hvordan skal forholdet være til andre priser på feltet, som Edvard-prisen, Musikkforleggerprisen, Arne Nordheim-prisen og så videre? Jeg tror man er lite tjent med en nisjepris som ikke får noe oppmerksomhet utenfor feltet.
Jeg skjønner dessuten at Spellemann ønsker seg en slankekur. I 2023 ble det delt ut 29 priser. Det er mange. Men det er likevel vanvittig tonedøvt å slå sammen klassisk og samtidsmusikk.
For det første er dette to veldig ulike kategorier. Klassisk-prisen går gjerne til en utøver eller et orkester som spiller noe fra den denne musikkens flere hundre år lange historie. Samtidsprisen går gjerne til et nytt verk, skrevet av en spill levende komponist.
For det andre: Det skjer så utrolig mye bra på innspillingsfronten innen norsk kunstmusikk. Vilde Frangs innspilling av Elgars fiolinkonsert skaper store overskrifter i britiske medier. Alle de store internasjonale klassiske selskapene (Sony, Warner, Decca, Deutsche Grammophon, BIS) har norske musikere blant deres mest profilerte artister.
I underskogen gror det også godt. For denne månedens Ballade klassisk – nr. 27 i serien – har jeg hele 27 album å plukke fra. En finurlig tilfeldighet, som sier sitt om utgivelsestakten hos norske klassiske plateselskaper. Det er helt tydelig at det innen kunstmusikk trengs flere kategorier, ikke færre.
Kunstmusikk, jazz og tradisjonsmusikk burde gis mer oppmerksomhet, ikke mindre. Vi trenger dessuten priser for scenisk musikk og filmmusikk – områder der vi i norsk sammenheng er sterke, så å si uten at noen får det med seg.
Spørsmålet er om Spellemann er villig til å ta den rollen.
Så om det nå opprettes en ny pris – en pris som føles relevant for kunstmusikken, og som løfter fram det store mangfoldet av gode innspilinger på dette området i Norge – så støtter jeg den hjelhjertet. Jeg stiller gjerne i juryen.
