Ballade klassisk: Kunstmusikalsk krysspollinering

«Kan vi ikke bare kalle det musikk?». Ola Nordal stiller denne måneden med hele sju aktuelle utgivelser. (Foto: privat)

Jeg hadde det meste av ungdomstida mi på det sjangeroverskridende 1990-tallet. Favorittplata vår var Musikk fra Hybridene. Musikalske merkelapper var for journalister, pendanter og støvete musikkvitere. Grensene skulle sprenges. «Kan vi ikke bare kalle det musikk?!» ropte vi.

Men strukturer reproduseres. Begrepene jazz, klassisk, pop og rock var mer solide enn vi trodde, og grenser mellom musikere og musikkuttrykk er fortsatt overraskende vanskelig å krysse. Men likevel er det mange som prøver seg. Og noen ganger blir det vellykket. Det bærer i hvert fall denne månedens Ballade klassisk vitne om. 

Leif Ove Andsnes og Marius Neset har skapt et eget rom mellom ytterlighetene jazz og klassisk. Ola Kvernberg beviser at han fortsatt har den videste musikalske horisonten. Mari Samuelsen står støtt i det «neoklassiske» –kunstmusikkens nyeste sjanger. Treblåserne i Taffelpikene har bestilt nye verk fra jazz, folkemusikk og samtids, mens elektronisk musikkarkeologi avslører at Maj og Gunnar Sønstevold hadde sprengt grensene for legst. Eldbjørg Hemsing spiller steintøff orkestermarmor. Vilde Frang leverer klassisk standardrepertoar; den eneste denne måneden, men det til gjengjeldt på skyhøyt internasjonalt nivå.

MARIUS NESET og LEIF OVE ANDSNES: Who We Are (Simax Classics)
Med Ingrid Neset (fløyte) og Louisa Tuck (cello)

Når musikere fra to sjangre besøker hverandre, blir den ene ofte litt utilpass. Konvensjonene er uvante, og kommunikasjonen vakler. Man må justere seg. Glemme ting man har lært. Resultatet er at mange prosjekter som har hatt som ambisjon om å bli hybrider (man ønsket seg en ny sjanger) ikke kommer lenger enn til crossover-stadiet («bare på besøk»). 

Leif Ove Andsnes og Marius Neset er blant Norges aller fremste musikere – i hver sin sjanger. Men Neset fra den delen av jazzland der de liker å spesifisere ut ting på noter, og ikke bare improvisere over akkordskjemaer. Han har dessuten jobbet mye med klassiske musikere, bant annet Bergen Filharmoniske Orkester og London Sinfonietta. Andsnes er også en av de som bare må fornye seg. Han har lært seg å dirigere, og leder nå Mahler Chamber Orchestra fra klaveret som spillende dirigent. Men dette er første gang jeg hører ham spille noe så langt vekk fra «ekte» klassisk. 

Det er Neset som har skrevet musikken. Andsnes har nok fått påvirke komposisjonene, og referanser som kan trekkes fram fra den klassiske pianoverdenen er blant annet Bachs preludier og Arvo Pärts Spiegel im Spiegel. Fra Nesets side merker jeg mange referanser til det «nordiske» jazzsoundet, som blant annet forbindes med plateselskapet ECM. Mye av musikken har dessuten også noe progrock-aktig ved seg, med sine skjeve taktarter, åpne teksturer, cello (fra Louisa Tuck) og tverrfløyte (fra Ingrid Neset). 

Who We Are stiller opp en del musikkfilosofiske spørsmål, som: hvor går grensene mellom en sjanger og en annen? Hva er forskjellen i energi hos en klassisk pianist og hos en jazzsaksofonist? Hva betyr feel innen jazz og feel innen klassisk? Og så videre. Lytt, så får du kanskje svar.

Andsnes spiller som alltid kontrollert og ryddig, men han er også mye løsere i stilen enn han ellers pleier å være. Til å være en klassisk pianist, klarer han å skape overraskende mye jazzdriv ut av Nesets synkoperte rytmer. Og det virker som at Neset også koser seg med å kunne sparre med en av verdens aller beste pianister.

Dette er et prosjekt der alle både gir og tar, og alle de fire musikerne klarer å skape seg egne rom der de virker komfortable. Derfor er plata en ekte hybrid, og sin egen sjanger. Den oser dessuten av en nesten barnlig musikkglede fra disse ellers så verdensvante musikerne, noe som gjør den til en herlig lytteopplevelse.

Hør spesielt: «Prague’s Ballet»

OLA KVERNBERG og ENGEGÅRD QUARTET: «Hypnagogia» / «The Flight» (digitale singler, Lawo)

«The Flight» (Foto: )

Fiolinist Ola Kvernberg har en gedigen musikalsk horisont. Han kan dessuten rundspille hvemsomhelst, uansett sjanger. Selv Norges kvasseste strykekvartett, Engegårdkvartetten, svetter godt for å henge med når han setter i gang. 

De to stykkene «The Flight» og «Hypnagogia» (tiden mellom våken tilstand og søvn) ble begge bestilt av Oslo Quartet Series og Engegårdkvartetten. Kvernberg har jobbet med klassiske musikere tidligere, blant annet TrondheimSolistene og Trondheim Symfoniorkester – sistnevnte på den monumentale Steamdome III som kom tidligere i år. Disse to komposisjonene er relatert til det musikalske landskapet som Kvernberg har utviklet i Steamdome-konseptet. 

Begge stykkene er proppfulle av energi og melodi. Selv om mye av musikken i stor grad er basert på ostinater som går og går, så er det ikke snakk om minimalisme eller Phillip Glass-imitasjoner. Til det er energinivået for høyt, og det er for mye rust, olje og damp. 

Går man stykkene nærmere etter i sømmene er de forholdsvis enkle i strukturen. Her er mine lyttenotater fra «Hypnagogia», ganske nært det jeg skrev ned i kladdeboken min under første gjennomlytt: 

• Del A: Lange liggetoner over ostinater med akkorder som brytes i en jevn åttendelsrytme. Damplokomotivet «Steamdome» ruller kompromissløst over prærien. 
  • Overgang: Lokomotivet stopper
• Del B1: Ostinatet nå i 5/4. Lavt tempo. Lyriske melodier.
• Del B2: 5/4 kombineres med 4/8. Mange fine forskyvninger. 
  • Overgang: Polyfoni. Sporene krysser seg? Spennende.
• Del C: Intens rytmisk figur driver satsen framover. Slående meningsfull melodi. Toget er tilbake i fart!

«Hypnagogia» (Foto: )

«The Flight» har en tilsvarende tredelt struktur (hurtig – langsom – hurtig), men med enda mer rytmisk intensitet. Starten er bygget på hurtige sekstendeler med plutselige aksenter på uventede taktslag. Over dette ligger det en hovedstemme med Kvernbergs karakteristiske melodier.

Kompositorisk sett er dette det mest spennende stykket, særlig i den langsomme midtdelen der polyfone linjer fletter seg sammen. Den musikalske horisonten er dessuten enda videre; i den langsomme midtdelen alluderes det til asiatisk tradisjonsmusikk, i den raske sluttseksjonen til norsk tradisjonsmusikk med åpne kvinter og folkedansrytmer. Det er konstant oppfinnsomhet i orkestreringen av stemmene. 

Kvernberg er et unikum i norsk musikk, og det står respekt av Engegårdkvartetten og Oslo Quartet Series at de bestiller musikk av ham. Dette er en type samarbeid på tvers av sjangre som det er mer rom for i norsk musikk. 

MARI SAMUELSEN: Life (Deutsche Grammophon)

Som tidligere nevnt i denne spalten står Mari Samuelsen med estetisk fingerspitzgefühl midt i det uttrykket som kan kalles «neoklassisk» eller «new classical music». Selv om merkelappene aldri helt har festet seg, og det fortsatt er litt uklart hva man skal kalle denne musikken, har stilen utviklet ganske tydelige kjennetegn.

Viktige elementer er hentet fra både klassisk musikk, filmmusikk og popmusikk. Innflytelsen fra Arvo Pärts Spiegel im Spiegel (1976), Philip Glass’ Glassworks (1982) og Michael Nymans musikk til The Piano (1993) har vært ytterst sentral. Et definerende album for sjangeren var Max Richters Recomposed by Max Richter fra 2014, som var en «nykomponering» av Vivaldis De Fire Årstider. Blant de felles estetiske teknikkene finner vi brutte treklanger spilt med jevne åttendelsnoter (gjerne tre-på-to, som er Glass sin foretrukne rytmiske figur), postminimalistiske repetisjoner, enkel harmonikk, glatt popaktig produksjon – og en aura av instapoesi og blomsterkitsj. 

Flere innen klassisk klassisk synes dette blir cringe. Delvis kommer det av at spillemåtene ofte er klissete (for mye rubato, vibrato og portamento). Dessuten mangler musikken som regel skarpe kanter, motstand og dybde. Men her er Mari Samuelsen en av de som faktisk bringer inn både ild og kniv. 

I Nils Frahms «Hammers» legger hun på et ekstra lag med det som på engelsk kalles urgency. På norsk kan ordet bety både ‘hastverk’ og ‘en følelse av noe som er viktig eller betyr noe spesielt’. Begge deler mangler i Frahms original. Samuelsen gjør Bryce Dessners «Song for Octave» sår, inderlig og meningsfull. Dessners original er mest bare en pendant til Arvo Pärts minimalisme.

En annen av mine favoritter på plata er Dessners «Aheym», som spilles med sylskarpe hugg og i et fandenvoldsk tempo, og høres enda sintere ut enn innspillingen med Kronos-kvartetten, som stykket ble skrevet for.

Det kan løfte en sjanger når gode utøvere spiller. Og Samuelsen er en virkelig god utøver. Hun har stålkontroll på intonasjon og foredrag, og et bevisst forhold til musikalsk effektmakeri. Hun er inderlig, men det viker ektefølt. Hun spiller med dybde og karakter, og sprøyter rett og slett inn ekstra liv i den «neoklassiske» musikken. 

Samuelsen har også tatt inn et helt wienerklassisk hageanlegg på albumet, representert ved en elegant framføring av variasjonssatsen fra Schuberts pianokvintett «Ørreten». I helheten skaper denne «anomalien» en slags merkelig balanse. Den understreker at her snakker vi om en dyktig musiker med store evner og vid musikalsk horisont.  

Hør spesielt: Bryce Dessners: «Aheym»

MAJ og GUNNAR SØNSTEVOLD: The Kitchen Counter Experiments & Other Electronic Works 1959​-​1984 (O. Gudmundsen Minde)

Scenario 1: Du skal arrangere førfest til Ultimafestivalen og vet ikke helt hva du skal sette på. Denne plata er redningen. Den setter stemningen for noe som skal vise seg å bli en grensesprengende kveld. 

Scenario 2: Du har vært på Ultima late-night, og har møtt den dama/typen (evt. hennen). Din utkårede blir med hjem. Hva setter du på for å føre den gode samtidsmusikkfestivalstemningen over i neste fase? Denne doble vinylen fra Maj og Gunnar Sønstevolds lange samliv innen eksperimentell elektronisk musikk legger grunnlaget for suksess. 

En liten historieforelesning: Elektroniske musikkinstrumenter ble på 1950-tallet kodet som «lyder fra verdensrommet» av filmer som The Day The Earth Stood Still (1952) og Forbidden Planet (1955). Men samtidig arbeidet en del kunstmusikkomponister med å få omkodet uttrykket. De ville bruke det i en mer allmennkunstlig sammenheng. Det kom rare lyder ut av radiostudioer i Paris og Køln, og mot slutten av tiåret begynte en del norske komponister å vise interesse. Den første av disse var Gunnar Sønstevold. I 1959 komponerte han den første elektroniske musikken av en viss substans på norsk jord til en oppsetning av Shakespeares Stormen på Nationaltheatret.

Man presser gjerne på grensene når man skal kle Shakespeares «magiske øy» med lyd. Den er jo, i følge teksten, «full of noises, sounds and sweet airs, that give delight, and hurt not». Sønstevold hadde allerede lekt seg litt i radioteateret med tilgjengelig utstyr fra NRKs lydlab, hvor det fantes støygeneratorer, filtre og oscillatorer – utstyr opprinnelig innkjøpt for å gjøre romakustiske målinger. Det mest interessante leketøyet var en såkalt Beat Frequency Oscillator fra Brüel & Kiær, et apparat som man i BBCs Radiophonic Workshop kalte «the wobbulator» på grunn av de rare lydene den frambrakte. I Stormen ble disse apparatene satt i kunstens tjeneste, og skaper en lydverden som på 1950-tallet må ha føltes som et blikk inn i en annen verden. De elektroniske lydene er kombinert med «tørre» akustiske instrumenter som altfløyte og melodisk slagverk, som representerer det nære og kjente. 

Sønstevolds Stormen viste vei inn i mye av det som senere kom av elektronisk musikk i Norge. Arne Nordheims første elektroniske stykker er for eksempel nærmest imitasjoner av Sønstevolds tidlige eksperimenter.  

Senere fortsatte Gunnar Sønstevold å presse grensene, ofte sammen med kona Maj Sønstevold. Flere av stykkene på denne plata er laget av de to i fellesskap. Mens Nordheim tidlig fant sin stil og holdt seg til den, fortsatte Sønstevolds å presse grensene. De omfavnet synthesizere, subharchord, og alt mulig annet i sin boblende kreativitet. Det nyeste av verkene på denne plata er fra 1984, så den dokumenterer 25 år med eksperimentelt musikalsk samvær. 

De fleste av stykkene er bruksmusikk – teatermusikk for scene, radio eller fjernsyn. Men noe av det som jeg har blitt sittende igjen med, er hvor godt de likevel fungerer som musikk. Stykkene mangler jo sin opprinnelige kontekst. De mangler en forgrunn av snakkende skuespillere og omgivelser med litterær handling. Men likevel fungerer de musikalsk, hørt med dagens ører. Faktisk er Sønstevoldenes teatermusikk kanskje blitt enda mer estetisk givende nå, enn det den opprinnelig var. De langsomme flatene med lyd skaper musikalsk mening for oss som ble flasket opp med ambient, drone og støymusikk. 

Satt ved siden av Nordheim, låter det kanskje litt rått og upussa. Men Sønstevolds har også en friskhet ved seg som jeg liker. Jeg kan føle gleden av å leke seg med uttrykk som representerer noe genuint nytt. Og dette gjør denne plata til levende musikk – og ikke bare død musikkarkeologi. 

Hør spesielt: «Fluene»

TAFFELPIKENE: Ada – hun som skaper (Klokkereint)

Ada – hun som skaper samler musikk for treblåstrio skrevet av syv norske komponister født mellom 1975 og 1995. Musikken har blitt til over flere år, og springer ut av et prosjekt som setter fokus på skapende kvinner.

Komponistene er fra det hardt arbeidende kaderet som befinner seg utenfor de store festivalene og konsertprogrammene, men som skriver for alt fra korps og storband til kammerensembler. Alle var ukjente navn for meg før jeg satte meg ned med plata. Riktignok hadde jeg vært borti et par av dem fra helt andre sammenhenger enn komposisjon. Hanna Paulsberg, for eksempel, har jeg faktisk sett live som saksofon i jazzgruppa Gurls. Uttrykket spenner fra folkemusikkinspirert klassisk, til jazz og «vanlig» samtidsmusikk. 

Instrumentkombinasjonen fagott, fløyte og klarinett gir en veldig åpen tekstur, som gir mye plass til melodilinjer. Taffelpikene spiller ryddig og presist, og det er betegnende at albumet er utgitt på selskapet Klokkereint. Her og der drar de på litt og legger på overblåsing, men jeg kunne nok tenkt meg enda mer energi og svette – særlig der man er i berøring med jazz- og folkemusikkverdenen. 

Det er nok derfor stykket jeg liker aller best er Karoline Wallaces Væt leppene, trekk pusten, som er en mer rendyrket samtidsmusikkomposisjon. Wallace bruker mange typiske samtidsteknikker, som leking med klaffene, skjærende lyder, og så videre. Komposisjonen er et bilderikt lydmaleri, fullt av sjølyder, regn, skipsfløyter og fugler. Dette er en komposisjon med mye åpenhet og luft, og som passer veldig godt til musikernes lynne. 

Plata er for øvrig utgitt i forbindelse med Taffelpikenes 10-årsjubileum som ensemble. Ballade ønsker til lykke med dagen!

ELDBJØRG HEMSING og SWEDISH RADIO SYMPHONY ORCHESTRA, dir. ESA-PEKKA SALONEN: Anders Hillborg: Liquid Marble/Violin Concerto nr. 2 (Sony Classical)

Det er noe iskaldt og nordisk, både over Eldbjørg Hemsings fiolinspill og svenske Anders Hillborgs komposisjoner. Denne plata er utgitt i anledning komponistens 70-årsdag, og samler noen av hans aller mest kjente verk. 

Og for noen stykker de er. «Liquid Marble» er rett og slett steintøff. Store og truende klanger minner om klangflatemusikken fra 1960-årene – du vet: dusjscenen i Psycho og de skumleste øyeblikkene i Stanley Kubricks filmer. Orkestersatsen er full av svermende strykere, dommedagshorn og glissandoer der hele orkesteret langsomt sklir fra fra ett tonalt plan til et annet. Det er effektrik musikk, pakket inn i produksjon som er larger-than-life. Dette er en plate du kan teste høyttalere med! 

Stukket inn i kaskadene med lyd, finner vi melodiske biter; en folkedans, en vuggevise og andre elementer som bryter med det ekstreme klangbildet. Dette gjør at vi aldri helt forlater det familiære. Til tross for det ganske så ekstreme klanginntrykket, så er dette ganske tilgjengelig musikk. Hillborg gir lytteren hele tiden noe å gripe fatt i – det som den britiske musikkteoretikeren Leigh Landy har kalt «noe-å-holde-fast-ved-faktoren» i lydbaserte komposisjoner. 

Hillborgs Fiolinkonsert nr 2 er også et klangflatestykke. Fiolinstemmen er tidvis hysterisk rask, og krever ekstrem bueføring og raske fingre. Også her gis lytteren noe å gripe fatt i. De virtuose passasjene leder alltid inn i lyriske fugletrillende melodier, der Eldbjørg Hemsing får vist fram «stjernetonen» som er så karakteristisk for spillet hennes. I dette stykket får hun brettet seg ut i hele sin velde som musiker – og det er ikke lite, både når hun opptrer som lyriker og som musikalsk sprinter. 

Hillborg skriver klassisk musikk som føles veldig aktuell for vår tid. Den har tatt opp i seg elementer fra actionfilmmusikk med sine harde orkestrale slag, pulserende rytmer og feite klangbilder, men uten å bli banal og cringe. På samme måte som for eksempel Missy Mazzoli og Øyvind Torvund, representerer også Hillborg et av svarene på hvordan det klassiske symfoniorkesteret skal få musikk som er tilpasset vår tid – og som verken stryker publikum mot hårene eller faller ned i kitsjfella. 

Hør spesielt: Violin Concerto nr 2: «Part I»

VILDE FRANG og DEUTSCHES SYMPHONIE-ORCHESTER, dir. ROBIN TICCIATI: Elgar: Violin Concerto (Warner)

Etter alle disse grensesprengende prosjektene og platene, så er det godt å sette seg ned med en ekte klassisk klassiker. Det er jo faktisk ikke så ofte det kommer utgivelser hvor norske musikere spiller fra det symfoniske kjernerepertoaret. I hvert fall ikke innspillinger i verdensklasse, slik som denne.  

Robin Ticciati og Deutsches Symphonie-Orchester låter fett og imponerende. Vilde Frang er kvass, frampå og ildfull. Hun spiller med utsøkt teknikk og musikalitet. Alle løp er jevne og elegante, og triller og frasering sitter som et skudd. Det er ikke noe tull, men rett frem sofistikert kunstmusikk – på høyeste nivå. 

Som kritiker skal man være sparsommelig med superlativene. Man må holde dem igjen til de virkelig betyr noe. Men Vilde Frang er den aller sterkeste fiolinisten fra Norge akkurat nå.   

Men midt i all skamrosen, så må jeg også innrømme at jeg synes denne plata er litt kjedelig. Det handler ikke om Frang eller Ticciati, de yter jo maks på alle vis. Det er rett og slett det at jeg ikke synes Elgars konsert er spesielt spennende. I omslagsteksten fortelles det om hvordan den stod fram som en strålende sol da den hadde premiere i 1903, og satte alle andre konserter fra denne fiolinkonsertens gullalder i skyggen. Og ja, den er imponerende, særlig med den virtuose fiolinstemmen. Men som et stykke musikk synes jeg det blir i overkant mye senromantisk pompøsitet.

Etter å ha hørt denne plata noen ganger, har jeg i stedet plukket fram igjen Vilde Frangs innspilling av Stravinskijs fiolinkonsert som kom for et par år siden. Den liker jeg langt bedre. Frang gjester forresten Oslo-filharmonien snart med Stravinskij-konserten. Den konserten skal jeg på!