Ny musikk i den stille uke

Ola Nordal har tatt pause i påskeferien for å gi deg de aktuelle utgivelsene innen kunstmusikk. (Foto: privat)

I et gårdshus et sted på Innlandet har jeg murt meg inne med kaffeknekt og et gammelt stereoanlegg med veldig store høyttalere. Alle andre er ute på ski. Det er langt til nærmeste nabo. Slik tilbringes en god påskeferie: med en bunke med ferske CDer. Traktor spiller uurban samtidsmusikk fra Innlandet. Trio Brax gjenskaper weimarrepublikkens lydverden. Sandsengen forteller en nær historie om tap og sorg. Det norske blåseensemble og Christian Ihle Hadland leker seg gjennom Beethovens tredje pianokosert. Missy Mazzoli velter tonale plan fra side til side. 

TRAKTOR: Unurban (Klokkereint)

Mye samtidsmusikk er urban. Samtidsmusikken til ensemblet Traktor er uurban. 

Dette kulturelle distriktsopprøret består av seks ujålete komposisjoner som har blitt bestilt til Traktors litt uvanlige besetning bratsj, bassklarinett, valthorn, perkusjon og to pianoer. Alle stykkene tar hjemfylket som utgangspunkt. 

Stine Sørlies vokalstykke Innlandia er en vekselvis hyllest til og en kritikk av det nye fylket, der musikerne leser utdrag fra Innlandets Wikipedia-artikkel. Stykket er klippet opp og spredt rundt på albumet, som en humørfylt innpakning rundt de andre komposisjonene. Den gamle motsetningen mellom de to sidene av Mjøsa anes, men i fellesskap hisser de seg opp over at Jevnaker ble lagt til Viken og at fylkesvåpenet er laget av et reklamebyrå, og er uten forankring i eldre heraldisk tradisjon fra området (fysj og fy!). 

Spennet er stort. Agnes Ida Pettersens «(No) Dans 20/21» er en tidvis kabaretaktig pastisj. Audun Kleives «Hverken fugl eller fisk» er jazzete og groovy. Eyolf Dales «An Unurban Journey», stykket jeg kanskje liker aller best, har lange melodier og fine klanger. Kaja Bjørntvetds «Rundemellen 1345 moh» (ikke Norges mest spektakulære fjell akkurat, men et fint turmål i Øystre Slidre) låter fint og nært ved vinduskarmen. 

Sven Lyder Kahrs har jeg tidligere skrevet om her i Ballade klassisk i ganske krasse ordlag. Men på denne plata står Karhs fåmælte og webernske lydpoesi fram som en oase av kunstnerisk ettertenksomhet som skaper balanse mot de ellers litt i overkant upretensiøse komposisjonene. 

Selv om bandet er litt rufsete spillemessig, liker jeg plata veldig godt. Den prøver ikke å være mer enn det den er – jovial og uurban samtidsmusikk fra mitt eget hjemfylke. 

Hør spesielt: Kaja Bjørntvedt: Rundemellen 1345 moh

TRIO BRAX: Trio Brax (Lawo)

Trio Brax er en ny trio som består av tre fantastiske musikere. Igjen har vi med en ganske utradisjonell besetning å gjøre. Julia Neher spiller bratsj, Ola Asdahl Rokkones tenorsaksofon og Sergej Osadchuk piano. Gruppen er basert i Tromsø, og dette er deres debutplate. 

Inspirasjonen er Paul Hindemiths «Trio for bratsj, tenorsaksofon og piano» fra 1928 som vel er det eneste stykket i musikkhistorien skrevet for nettopp denne kombinasjonen av instrumenter. Stykket dukker naturlig nok opp på plata. 

Instrumentene peker lydmessig sett i ulike retninger. Dette gir spennende klanglige muligheter, der hver stemme står veldig tydelig ut. Soundet er Weimar-mystisk. Det er musikken som spilles over anlegget i kabareten når alle har gått hjem, eller i en påskekrim med mesterdetektiv Hercule Poirot. 

Jeg liker spesielt de store, deilige bølgebevegelsene i Kjell Habbestads «Tres flores». Stykket er melodisk sterkt og flytende nostalgisk, uten at det blir banalt eller sentimentalt. Det er spesielt vakkert i de mykere partiene i andre sats «Viola cornuta», hvor bratsjist Julia Neher virkelig får vist fram sin dype musikalitet. 

Håvard Lunds The Magpie & I er mer rytmisk og drivende, på en litt Sjostakovitsj-aktig måte. Helge Ibergs «Ut å stjæle hester» har med seg Stravinskijsk fandenvoldskhet og ironi. Men det er nok Hindemiths musikalske nysaklighet, med sitt lekene kontrapunkt, som er aller mest spennende. Stykket er virtuost, og presser musikerne til det ytterste. Trio Brax responderer med tight samspill, masse dynamiske nyanser, og en herlig musikalitet. 

Mitt favorittstykke av Paul Hindemith heter «Ludus Tonalis» – ‘tonenes lek’. Den tittelen kan også godt fungere som et motto for Trio Brax. Hør spesielt: Kjell Habbestad: Tre flores. II: «Viola cornuta»

CHRISTINA SANDSENGEN: Solace (NXN)

Såkalt «neoklassisk musikk» er som regel pianisters domene. Den klassiske gitaristen Christina Sandsengen gjør noe med dette. 

Plata består av 13 korte komposisjoner – hver et lite drama. I et intervju her på Ballade har Sandsengen fortalt om hvordan disse komposisjonene er nært knyttet til tapet av mennesker hun har vært glad i. Noen av dem tematiserer sjokk, sinne og fortvilelse, andre ren sorg.

Det meste av musikken er melodisk og vakker, men det er også gjort plass til det klaustrofobiske og «stygge» ved disse følelsene (f.eks. i «Desolution»). Et begrep som slår meg er clair-obscur – en maleteknikk der mørke og lyse felt settes ved siden av hverandre, men uten tydelig strek i mellom. Det glir gradvis fra det mørke til det lyse. Se på omslaget for et eksempel på hva jeg sikter til.

Christina Sandsengen har god klassisk teknikk, men på det meste av plata holdes dette litt tilbake. Hun har på et tidligere album bevist at hun kan håndverket, og trenger ikke å gjøre det her. Selve produksjonen, lydrommet, brukes aktivt som en del av komposisjonene. Atmosfæren endrer seg fra stykke til stykke. Noen ganger er det store våte digitale klangrom, andre ganger er det tørt og nært. Et par ganger klippes det også inn samplede lyder, som den brennende ilden i «To Ashes» – et stykke som tematiserer kremasjon. 

Musikken er intim, og bringer oss svært tett på Sandsengen. Jeg savner likevel litt mer dybde i komposisjonene. Hver bit er fin i seg selv, men mangler utvikling av temaer og klanglige ideer. Man kan naturligvis se på albumet som en helhet som belyser en sentral tematikk fra ulike sider. Men de små musikalske mosaikkbitene føles litt ufullstendige. I sum er Solace likevel en riktig fin plate, som man kan la seg gripe av. Hør spesielt: «Solace».

DET NORSKE BLÅSEENSEMBLE og CHRISTIAN IHLE HADLAND: Beethoven/Haydn (Simax)

På Beethoven/Haydn får vi servert orkestermusikk spilt med blåseensemble. Jeg trengte nok litt tid – 3 minutter og 26 sekunder for å være nøyaktig – på å slutte å savne strykerne. Noe av «maten» i mellomregisteret mangler. Men i det øyeblikk Christian Ihle Hadland kommer inn med pianostemmen i Beethovens tredje pianokonsert, så er dette glemt. 

Beethovens musikk handler mye om «kantene» i musikken; rytme, overganger, kontraster. Slike forhold håndteres bra av blåsere. De har tydelige transienter – noe som gir rytmisk klarhet og mulighet for litt høyere tempo. Og Eivind Aadland dirigerer raskt. Det er altså ikke den store tunge romantiske Beethoven vi får servert, men en Beethoven som er lett og klassisk. Der et fullt symfoniorkester kan være som et stort og tungt skip, er Det norske blåseensemble kvikt og manøvrerbart som en liten snekke. Den er rett og slett gøy å lytte til. 

Christian Ihle Hadland spiller fenomenalt. Han har et rundt og lett anslag som passer fint til Blåseensembelets gjennomsiktige lydbilde. Det er i det stillferdige han overbeviser aller mest (for eksempel i den langsomme largo-satsen). Det er fristende å sammenligne med Leif Ove Andsnes, som har spilt inn den samme konserten. Andsnes står for opphøyd verdighet. Ihle Hadland har en intim og betagende eleganse. 

Enda raskere går det i Joseph Haydns symfoni nr. 44. I åpningssatsen er det en del hyperraske passasjer hvor fløytene (som har tatt fiolinstemmen) virkelig får kjørt seg. Både treblås og messing spiller langt mer enn de pleier i orkesteresammenheng på denne plata, og hadde vært morsomt å vite hvor mange sprukne lepper innspillingen har resultert i – tipper det er en del. 

Hør spesielt: Beethoven pianokonsert nr 3, II: Largo

PETER HERRESTHAL og MISSY MAZZOLI: Dark with Excessive Bright (BIS)
Med Bergen filharmoniske orkester (dir. James Gaffigan) og Arktisk filharmoni (dir. Tim Weiss)

Amerikanske Missy Mazzoli faller ikke ned i noen av de vante båsene i dagens samtidsmusikk. Det er ikke postminimalisme eller «neoklassisk». Det er heller ikke dissonerende modernisme. Hun har meislet ut sin egen distinkte stil, der hun svarer på vår tids ønske om tilgjengelighet og melodi, samtidig som hun har tatt til seg modernismens klangrikdom og trang til eksperimentering.

Dette er et album som virkelig roper etter et stort surround-anlegg. Lyden er fantastisk, og musikken er ekstremt klangrik. Spesielt tittelsporet «Dark with Excessive Bright» er fullt av herlige akustiske virkninger – det er som om hele det tonale planet veltes fra side til side. Både Bergen-filharmonien og Arktisk filharmoni klinger usedvanlig godt på sine respektive stykker. Solist Peter Herresthal er også bunnsolid, og spiller med stor trygg tone og vibrato uten dilldall. 

Stykkene på plata er til en viss grad knyttet sammen av tematikk og kunstneriske ideer. Det handler om universet, og andre kosmisk store spørsmål. Alt klinger stort og mystisk. Sett under ett blir komposisjonene kanskje litt ensformige – det er mange av de tykke klangene som ligner fra stykke til stykke. Jeg savner også noe som skiller seg ut i tempo, rytmikk eller melodikk. Men klanglig sett er dette ekstremt velkomponert, og det er fantastisk å høre musikken til denne fremragende komponisten så godt spilt – av noen av våre beste norske musikere. 

Hør spesielt: «Dark with Excessive Bright»