Ingen døde hvite menn

Ballade klassisk handler igjen om samtidsmusikk – i betydningen «musikk skrevet nå».  (Foto: privat)

Jeg prøver ikke velte Beethoven, Bruckner og Brahms ned fra sine sokler. Men heller ikke i denne utgaven av Ballade klassisk er det døde hvite menn som komponerer. Det ligger ikke noe politisk bak, jeg lover. Utvalget reflekterer det jeg har mottatt av plater. Av de 11 som har dukket opp i postkassa mi denne måneden, var det bare én som inneholdt musikk av en ikke-levende. Og at den ble valgt bort, handlet utelukkende om timing (plata kom for nære deadline).

Hvis noen sier at ny musikk er vanskelig, så er det en myte. Det aller meste som skrives er melodisentrert og umiddelbart, både for lyttere og musikere. Og denne gang skal vi på en reise gjennom det som er den nye klassiske musikkens hovedstrøm. Mari Samuelsen gir oss polert musikk fra tretten kvinnelige komponister. En stillferdig gitarplate fra Alf Ekholm og Aslak Fiske Fjalestad tar oss med på en reise langs Nordmøres forblåste kyst. Italiensk-indisk-finske Krishna Nagaraja gir oss et utenfrablikk på norsk folkemusikk. Per Arne Glorvigen lyser opp hverdagen med nykomponert samtidstango og tonesetting av Jan Erik Volds lyriske mesterverk Kykelipi.

MARI SAMUELSEN: Lys (Deutsche Grammophon)

For 30 år siden lanserte musikkforskeren Lydia Goehr en bok med den talende tittelen De musikalske verks imaginære museum. I den skriver hun om hvordan orkestre og operahus så å si utelukkende spiller musikk komponert av en håndfull hvite menn, bare 15–20 stykker, de aller fleste døde for mer enn 100 år siden. I samlingen til dette museet er det kun gjort plass til et lite knippe med musikkstykker. Rundt 1910 ble det innført inntaksstopp, og å få inn noe nytt er så å si umulig.

Det har blitt gjort mange forsøk på å gjøre noe med dette, men museumsvokterne (les: de store institusjonene) har motsatt seg endring med oppsiktsvekkende standhaftighet. De strekker seg kanskje til en filmmusikkonsert i ny og ne, og tar noen rituelle knebøy for komponistforeningene. Men noen egentlig endring har ikke vært å spore. 

Dette er i hvert fall Goehrs tese. Men jeg tror at merkelappen «klassisk musikk» har blitt mer fleksibel siden 1992. Det finnes i hvert fall nå en «ny» klassisk musikk som treffer et yngre publikum; folk som er flasket opp på poplåter og filmmusikk fra Hans Zimmer. Den har utgangspunkt i «vanlig» klassisk musikk, men befinner seg også i skjæringsfeltet mot andre sjangre, som filmmusikk, populærmusikk, jazz og den løse sekkebetegnelsen «verdensmusikk». 

Den nordkvinne som står aller tydeligst i denne sjangeren er Mari Samuelsen. Der Hemsingene for eksempel bare har svingt innom Max Richter en stakket stund, eller Ola Gjeilo komponerer sin melodiøse kormusikk i et slags kulturelt eksil i New York, står Samuelsen midt i uttrykket. Hun gir ut plater på et av verdens største klassiske plateselskap (Deutsche Grammophon), og er featured artist på et av de største agentbyrående innen det de selv kaller «New Classical Music» (PolyArts).

Samuelsen har en posisjon som få andre i Norge. På Lys har hun fått med seg ikke mindre enn 10 kvinnelige komponister, som alle har spesiallagd musikk for henne. Blant opphavspersonene finner vi navn som Caroline Shaw, Missy Mazzoli, Hildur Guðnadóttir og Clarice Jensen; krediteringslista er et slags who’s who innen sine respektive felt. Hildegard von Bingen og Beyoncé dukker også opp, i arrangementer naturligvis. 

Samuelsen spiller med en plettfri teknikk, og er like ren i intonasjonen som Morten Harket på en god dag. Uttrykket er eksklusivt som en moteveske fra Gucci eller en parfyme fra Chanel. Det er også ekstremt tidsriktig. Vi kjenner igjen rytmene og de harmoniske vendingene fra minimalister som Steve Reich og Philip Glass, sammen med populærmusikkens direkte tonespråk og filmmusikkens svulstige gester. Samuelsen er heller ikke redd for syntharrangementene til Hannah Peel og Anna Meredith. Spesielt sistnevntes «MIDI» er frisk å høre på, og et glimt av godt humør i det ellers ganske seriøse uttrykket. 

Det blir tidvis kanskje litt i overkant polert. Det er helt klart en krevende øvelse i denne sjangeren å unngå det blaute og det banale, eller å bli hørende ut som om du har havnet i lomma på en mektig markedsføringsavdeling. Men til forskjell fra for eksempel det som Vanessa Mae og Linda Lampenius holdt på med på 1990-tallet (gjør et par videosøk om du lurer på hva jeg mener), så har Mari Samuelsen den kunstneriske integriteten i behold. Det er tydelig at det er hennes ønske om å arbeide i midten av det som skjer som driver henne. De som skriver er de mest aktuelle stemmene akkurat nå, og hun foredrar deres verk med den dypeste overbevisning. 

Hvis du lurer på hvordan klassisk musikk anno 2022 høres ut, så er denne plata et fint sted å begynne. 

Hør spesielt: Clarice Jensen: «Love Abounds in Everything»

ASLAK FISKE FJALESTAD / UNION GITARTRIO: Alf Ekholm – Lydspor langs Kystpilegrimsleia , vol. II: Landskapsbilder (Talbot Records)

Helt i den andre enden av skalaen når det gjelder markedsmessig nedslagskraft, finner vi en stillferdig plate fra komponisten Alf Ekholm og klassisk gitarist Aslak Fiske Fjalestad. Dette er en utgivelse som er usedvanlig smått tenkt, selv om musikken er ganske stor (noe som jo er litt uvanlig, som regel er det jo motsatt). 

Tematisk sett er plata lokalt forankret i tro og tradisjon i det forblåste kystlandskapet på Nordmøre. Flere av stykkene er bygget opp som variasjoner over folketoner samlet inn av Edvard Bræin (far til den langt mer kjente Edvard Fliflet Bræin). Men de framstår ikke som veldig folkemusikkaktige. Stilistisk sett heller de i stedet mot «moderne» gitarrepertoar med tydelig inspirasjon fra kjente komponister som Leo Brouwer og Heitor Villa-Lobos. På samme måte som disse, er melodiene klare og tydelige, til tross for «nye» teknikker og uventede harmoniske vendinger. Platas mest ambisiøse spor er den nesten 15 minutter lange Vinterbilde, som virkelig utnytter hele registeret av gitarens klangmuligheter. 

Fjalestad spiller fint og sikkert, med god tone og sterk høyrehåndsteknikk. I tre av stykkene spiller han sammen med Union Gitartrio i flott samspill. 

Alle komposisjonene er veldig fine og behagelige. Dette er en plate som fortjener et langt større publikum enn det som den litt grå og forsiktige innpakningen har lagt opp til. 

Hør spesielt: Variasjon over Akk, Herre from. 

KRISHNA NAGARAJA / META4: Tales from Norway (Challenge)

Ballade skriver om norsk musikk og musikk i Norge, men hva som ligger i begrepet «norsk» har vi et relativt pragmatisk forhold til. Her strekker vi det langt. For på denne plata er det ingen mennesker med norsk pass involvert. Heller ei norske kulturrådskroner. Til og med coverbildet er malt av en svenske. 

Tales from Norway er noe så sjeldent som et utenfrablikk på norsk tradisjonsmusikk. Platen inneholder nye komposisjoner av den italiensk-indisk-finske bratsjisten og hardingfelespilleren Krishna Nagaraja. Musikken er delvis knyttet til et doktorgradsprosjekt ved Sibelius-akademiet, der Nagaraja utforsker polsens reise gjennom Norge, Sverige og Finland og den vestlige kunstmusikken. Han tar med andre ord den norske folkemusikken på dypeste alvor. 

Nagaraja spiller lekent og intellektuelt på samme tid. Det er ingen polser på plata, men Nagaraja har komponert tre springarer, spilt sammen med den eminente finske strykekvartetten Meta4, samt fire lyarslåtter for hardingfele solo. 

Nagaraja har opprinnelig bakgrunn som beatboxer, noe som kan være med å forklare det ekstreme fokuset på rytmiske detaljer. Han får med seg alle de subtile variasjonene mellom springarer fra Valdres og springarer fra Telemark. 

Tidvis dukker det rytmiske drivet fra postminimalismen opp også her, men i det store og det hele er det folkemusikkrytmene som dominerer, gjerne i ekstremt intrikate mønstre. I lyarslåttene får vi lange strøk med buen, og flytende melodier som er som strømmer av rennende vann. De er mer søkende og utforskende enn de stramme springarene, men også her får vi servert rytmisk raffinement på høyeste nivå. 

Dette er den friskeste kunstmusikalske behandlingen av norsk folkemusikk jeg har hørt på veldig lenge. 

Hør spesielt: «Nøkkenslått» fra A Norwegian Suite for solo Hardanger Fiddle

PER ARNE GLORVIGEN / QUATUOR DIOTIMA / GLO2020: Violent Tenderness / Kykelipi / Polaco (Lawo)

Utenfrablikk er nok noe som argentinske tangospillere er mer vant med enn oss her i nord. På godt og vondt vil jeg tro. Jeg må innrømme at det er ytterst sjelden jeg synes norske musikere fanger feelingen til tangoen. Det krever liksom litt mer dedikasjon enn tangokurs en gang i uka og argentinsk rødvin til søndagsbiffen. 

Per Arne Glorvigen har gått de ekstra stegene, og har det i blodet. Han har lenge vært kjent som en fremragende bandoneon-spiller og har spilt med en lang rekke tangostorheter, der Astor Piazzolla er den mest kjente. De siste årene har han viet seg mer til komponeringen, og dette er hans andre CD med egen musikk. 

Violent Tenderness og Polaco er to fabelaktige stykker for strykevartett og bandoneon, spilt sammen med det fantastiske franske ensemblet Quatuor Diotima. De har den rytmiske snerten som må til, og de får fint fram det voldsomme følelsesspekteret – fra det lekne til det alvorlige, fra det voldsomme til det ømme. Disse to stykkene har langt mer energi og framdrift enn det jeg er vant med å høre fra norske komponister. Det skyldes kanskje tangoen? Piazzolla spøker nok litt i kulissene, men Glorvigen har nok individualitet og kreativitet til at det både blir underholdende og stimulerende. 

Men det som virkelig får denne plata til å lyse om kapp med sommersola over Oslo, er en tonesetting av dikt fra Jan Erik Volds samling Kykelipi fra 1969 (den med «Kulturuke», vet du). Stykket er spilt av GLO2020, Glorvigens eget ensemble bestående av baryton Bernt Ola Volungholen, pianist Christian Ihle Hadland og cellist Øyvind Gimse. Med andre ord: også her snakker vi et stjernelag. I stykket settes ytterligheter opp mot hverandre, show-viser pares med klisjeer fra samtidsmusikken. «Pornodiktet» for eksempel, er en moderne romanse-satire der Volungsholen synger stort og patosfylt «tiss, promp, bæsj» og lyrisk og vakkert «og runke og pule». Glorvigen fanger i Kykelipi Volds alvorlige munterhet og fandenivoldske mangel på selvhøytidelighet på en ypperlig måte. 

Hør spesielt: «Ordprøven» fra Kykelipi.