I den klassiske musikkens hus er det mange rom

Evig optimist og entusiast. Ballade klassisk dekker de aktuelle utgivelsene innen kunstmusikk. (Foto: privat)

Jeg roste Barokksolistene opp i skyene en gang for noen uker siden. Så kom følgende utsagn fra en god venn av meg:
– Vi MÅ verne om klassisk musikk og fremførelsesmåte. Sklir ting ut til å bli crossover hit og dit så er vi inne i en farlig spiral.

Min venn er genuint bekymret på den klassiske musikkens vegne. Jeg kan forstå hva han mener, for sjangeroverskridende uttrykk – spesielt mot pop og folkemusikk – har blitt vanlig i kunstmusikken. Men som evig optimist og entusiast på den klassiske musikkens vegne, mener jeg det er rom nok både til tradisjoner og nyskapinger. Den klassiske musikken er ikke et skjørt byggverk, men et stort hus med mange rom. 

Barokksolistene spiller med løs snipp, for å si det mildt.

I de rommene finner vi alt fra Bjarte Eike og Barokksolistene som spiller rølpete barokkmusikk til Barokk Boreal som synger Dorothe Engelbrektsdotters himmelskuende salmer med dokumentarisk integritet. Vi finner nye komposisjoner fra så forskjellige komponister som Bjørn Morten Christophersen, Lasse Thoresen og Olli Mustonen. Engegårdkvartetten sitter som alltid ytterst på stolkanten, mens Alessandra Rombolà leker seg med modernistisk solofløyte, og Vilde Frang takler en av de aller mest klassiske klassikerne med verdighet og integritet.

BJARTE EIKE og BAROKKSOLISTENE: The Playhouse Sessions (Rubicon)

Bjarte Eike og Barokksolistene har invitert til fest. Vi er i London på 1600-tallet, i er en slags fantasiverden der høy- og lavkultur har smeltet sammen. Moralpolitiet har stengt teatrene, og profesjonelle teatermusikre har blitt drevet ut i ølstuene der nå rølper sammen med underholdningsmusikre. Shakespeares sonetter og Purcells passacagliaer finner sammen med dansemelodier og folkesanger. 

Barokksolistene spiller med løs snipp, for å si det mildt. De sitter ikke nervøst og stivt med hvert sitt instrument. Nei, de aktiverer hele det kreative mennesket. Ikke sitt, men gå rundt med instrumentet ditt! Hvis du kan synge – så syng! Hopp og dans når det passer deg! Heldigvis er Barokksolistene knallgode musikere og det er kunstnerisk gjennomtenkt, så spilloppene blir ikke tomt gjøgleri.

Selv om dette er en plate full av liv og sprell, så fungerer den faktisk aller best på de litt mer stillferdige stykkene, for eksempel det nydelige korarrangementet til «Hush no more» eller Purcells arie «Music for a While» – smellvakkert sunget av Berit Nordbakken over Johannes Lundbergs walking bass.

Hør spesielt: «Music for a While»

BAROKK BOREAL: Sanger om Død og Glæde av Dorothe Engelbretsdatter (ProMusica/Grappa)

Barokksolistene nytolker, mens Barokk Boreal dokumenterer. Igjen i sentrum står en folkemusikalsk spillemåte. Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) skrev en av sin tids mest populære sangbøker. Den såkalte «Dorthe-boka» kom i hele 25 utgaver, og var i bruk til husandakter til langt ut på 1800-tallet. Noen av sangene kom også inn i kirkens salmebøker. En av sporene på denne innspillingen, «Aftensang», finnes faktisk fortsatt i Norsk salmebok under tittelen «Dagen viker og går bort». 

Døden var en hyppig gjest i barokken, og spøker konstant i bakgrunnen. Engelbretsdatter mistet selv syv av sine ni barn (!), så det er kanskje ikke så rart at hun vil frelses «fra verdens onde ugle, fra Satans sorte fugle». Hun ber intenst om at Gud må «gi fred i våre dager, still krig og lande-plager».

Det interessante er at disse Dorthe-sangene har eksisterer i to tradisjoner: slik de ble skrevet ned og slik de har levd i folkekulturen. Og det kreative grepet som Barokk Boreal gjør er å sette disse to uttrykkene sammen. Cathrine Bothner-By synger i en klassisk tradisjon, med ren og klar intonasjon, og følger de nedtegnede kildene. Øyonn Groven Myhren synger med folkesangens glidende intonasjon, halvhøye intervaller, levende rytme og fri ornanmentering – slik sangene har levd i folketradisjonen.

De to stemmene fungerer svært godt sammen. Noen ganger synger de samme frase, andre ganger veksler de i duett; f.eks. I «Åndedlig sang» synger de annenhver linje, noe som gir et eget liv til teksten.

Akkompagnementet består av Vergar Vårdal på hardingfele, fele og brasj og  Ulrik Gaston Larsen på erkelutt. Lydbildet transparent og åpent. Satt ved siden av de andre platene i denne utgaven av Ballade klassisk, kan plata høres litt tynn ut. Men den er verdt å lytte til både som et kunstnerisk arbeid i seg selv, og som dokumentasjon av musikken denne sentrale sangskaperen i norsk musikkhistorie.  Hør spesielt: «Aftensang»

BJØRN MORTEN CHRISTOPHERSEN: The Lapse of Time. An Oratorio on Charles Darwin «On the Origin of the Species» (Simax)

Medvirkende: Ensemble 96 (dir. Nina T. Karlsen), Telemark kammerorkester (dir. Per Kristian Skalstad), Ditte Marie Bræin (sopran), Frank Havrøy (baryton) og Inger-Lise Ulsrud (orgel). 

Vi går videre til et storverk for kor og symfoniorkester. Bjørn Morten Christophersen har komponert et oratorium over Charles Darwins Om artenes opprinnelse. Oratorier er egentlig kirkemusikalske verk, men i dette tilfellet er det en av vitenskapens hellige tekster som behandles musikalsk. Et evolusjonsoratorium, med andre ord.

Christophersen bruker tekst fra Darwins bok direkte: 

Watch, the sea at work
Grinding down old rocks
Making fresh sediment
Extremely slow
The lapse of time
The monument around us

Se, det er jo vakkert!

Christophersens musikk er monumental og kompleks, og klanglig sett er dette et ekstremt spennende verk. Jeg liker spesielt en del partier der Frank Havrøy og Ditte Marie Bræin synger parallellt i yttergrensene fra hvert sitt register. Dette er effektfullt og slående. Stykket bra spilt og bra framført av Telemark kammerorkester, og det mye flott sang både fra kor og solister. 

Om jeg skulle ha noen innvendinger, så er det den samme som jeg har mot en god del annen ny orkestermusikk. Det er gjerne gjennomarbeidet og klanglig spennende, men energinivået er konstant. Litt mer variasjon i tempo og uttrykk hadde vært fint. 

Stykket hadde premiere i Ålesund i 2013, og ble satt opp igjen på Life Science-konferansen i Oslo tidligere i år. Kanskje vitenskapsmusikk er en ny nisje? Jeg tenker at dette stykket kan leve godt i slike fora. Hør spesielt: «Interlude 1: Misteltoe» 

LASSE THORESEN, ARKTISK FILHARMONI, dir. CHRISTIAN KLUXEN: Lyden av Arktis (2L)

Lyden av Arktis er et stykke musikalsk lydmaleri av nordområdene. Vinden suser. Fuglene skriker. Vi står i et iskaldt vinterlandskap. Klangmester Lasse Thoresens strykeklang skimrer som nordylyset over himmelen. 

Det ligger en dobbelt betydning i tittelen. På den ene siden er stykket et musikalsk portrett av arktis. På den andre er dette lyden av Arktisk filharmoni. Orkesteret har to sentra – i Bodø har de sinfonietta og i Tromsø et kammerorkester. Noen ganger i året møtes de og blir til et fullt symfoniorkester. I Thoresens verk får alle de ulike konstellasjonene vist seg frem. 

Men det at alt skal med, gjør også stykket litt tablåaktig. Det er ikke en historie som fortelles, men en serie med bilder – en slags katalog over naturtyper, steder og kulturer som vises fram en etter en. Alle får hver sin tur. Men aldri en handling. Arktisk filharmoni skal være et orkester for hele landsdelen, og det er kanskje dette som gjør at stykket blir litt formålsparagrafaktig. 

I sum så blir Lyden av Arktis for meg verk der helheten ikke ikke er større enn summen av bitene, selv om flere av bitene er riktig gode.  Hør spesielt: «VI. Hymne til det urørte»

ENGEGÅRDKVARTETTEN og OLLI MUSTNONEN: Mustonen – String Quartet no.1 / Piano Quintet (Lawo)

En fest av en plate! Finske Olli Mustonen skriver dramatisk kammermusikk som er tydelig inspirert av det tidlige 1900-tallets store mestre Bela Bartók, Igor Stravinskij og Dmitri Sjostakovitsj – ispedd litt nordisk svartsinn og kulde. Høres dette tungt ut? Det er det overhode ikke! Det er tvert i mot gnistrende virtuost og energisk. Engegårdkvartetten, eller Engegård Quartet som de insisterer på å bli kalt nå, spiller hysterisk bra. De sitter alltid ytterst på stolkanten, lynendne påskrudd og ekstremt samspilt. 

Mustonen har også den variasjon i uttrykk som jeg savner i de to komposisjonerne jeg skrev om over. Han tør å skrive både riktig raskt og veldig langsomt, noe som gjør at stykkene får en langt tydeligere spenningskurve enn det Christophersen og Thoresens musikk får. 

 I Piano-kvintetten er komponisten selv med på piano, og beviser at han også er en utøver av rang. Det er sjelden i dag at man møter personer som både skriver og holder så høyt både teknisk og kreativ nivå. Og da får vi vel bare tilgi at musikken tidvis høres ut som den ble komponert for 100 år siden. Hør spesiet: «II. Furioso e pesante» fra Stykekvartett nr. 1

ALESSANDRA ROMBOLÀ: György Kurtág – Blumen die Menschen, nur Blumen… (Stradivarius)

Alessandra Rombolà er en italiensk fløytist som er bosatt i Oslo. På denne plata har hun samlet all musikk som ungarske György Kurtág har skrevet for solo fløyte – så langt. Han er 96 år, men holder fortsatt på. 

Kurtág skriver konsise småstykker som er basert rundt noen få, krystallklare ideer. Det ordet som aller best summerer opp musikken hans er Jatekók – hentet fra tittelen på en av hans samlinger med komposisjoner. Ordet er ungarsk og betyr ‘lek’. Men det er en alvorlig lek. Kurágs gode humør er seriøst.

Musikken hans er gjennomsyret av en kompromissløs tro på sin egen integritet – helt uten det vennlighetsfilteret som dagens samtidsmusikk gjerne har installert. Savner du Boulez og Stockhausen? Da er dette noe for deg. 

Rombolà spiller knapt, presist og temperamentsfullt. På flere av stykkene har hun med seg sin landsmann Benedetto Boccuzzi på piano og norske Håkon Thelin på kontrabass. De har levd seg dypt inn i Kurtágs krevende uttrykk, og spiller musikken med verdighet og ektefølt respekt. Denne dype overbevisningen og involveringen i musikken gjør Blumen die Menschen, nur Blumen… til en ekstraordinær innspilling. 

Dette er nok musikk som krever at ørene er innstilt på åpen kanal. Men inne i hver tone fra Rombolàs fløyte ligger det en liten blomst. Hør spesielt. «Dühhös Korál» (‘Sint koral’)

VILDE FRANG og DEUTSCHE KAMMERPHILHARMONIE BREMEN, dir. PEKKA KUUSISTO: Beethoven / Stravinsky – Violin Concertos (Warner Classics)

Denne plata starter med en av den klassiske muisikkens virkelige store klassiskere: Beethovens fiolinkonsert. 

Frang en av de mest høyprofilerte norske musikerne, og hun står midt i det klassiske uttrykket uten å vri og vende på ting. Hun har en delikat, lys og klar tone, og flyter lett oppå det tyske kammerorkesteret. Men i forhold til hva jeg har hørt fra henne tidligere, virker det som at hun ikke får spilt seg helt ut. Delvis tror jeg dette skyldes dirigent Pekka Kuusisto, som virker tilbakeholden og tung  – spesielt i konsertens første sats. Jeg får aldri helt grep rundt hva som er Kuusistos visjon for stykket, og denne kunstneriske usikkerheten ser ut til å smitte over på Frang, som ikke får vist seg fram fra sin beste side.

Stravinsijs fiolinkonsert er langt mer vellykket. Frangs spillemåte er stram og nyansert. Hun har et helt annet uttrykk enn for eksempel Arve Tellefsen, som er kjent for sin sangbare tone og store vibrato, hvis man må trekke fram et eksempel å sammenligne med. Hos Frang ligger kvaliteten i det delikate foredraget, de artikulerte buestrøkene og den sylskarpe musikalsk diksjonen – noe passer godt til Stravinskijs ironiske og metronome neoklassissime.

Alle innvendingene jeg har mot Beethoven-konserten legges til side, for dette er en av de virkelig store innspillingene av dette litt snodige verket. Hør spesielt: «I. Toccata» fra Igor Stravinskijs Fiolinkonsert