Derfor sa mange nei til å sitte i Spellemannsjury

Spellemannprisen gjorde i år flere endringer i juryordningen. Den første er at en storjury ble nedsatt for å gå gjennom alt innsendt materiale, og plassere platene i ”riktig” kategori. Den andre endringen er at prisen ikke lenger har fagjuryer for hver kategori. Hver jury har nå ansvar for flere kategorier.

Etter prisutdelingen lørdag offentliggjorde Spellemann hvem som har sittet i de respektive juryer. Men det har også blitt kjent at flere i år takket nei til å gjøre juryarbeid blant annet på grunn av endringene.

For mye gratisarbeid
DJ og tidligere musikkredaktør i NATT&DAG, Karima Furuseth, ble spurt om på sitte i juryen for elektronika, jazz, samtid, åpen klasse og klassisk. I fjor satt hun i ren elektronika-jury. I år takket hun nei, av flere årsaker.

– Det var totalt 125 utgivelser de ville at vi skulle bruke to uker på å gå gjennom. – Jeg er i stuss over at Spellemann mener vi skal sette av så mye tid som det krever å lytte gjennom 125 utgivelser, uten å lønne juryen for det. Spellemann kan koste på seg å betale for den kompetansen folk har, og den innsatsen som legges ned.

I tillegg til manglende honorar, synes hun sammenslåingen av kategorier er uforståelig og urettferdig overfor artistene.

– Den innsatsen artistene har lagt inn i albumene devalueres kraftig av komiteen når man skal bruke så lite tid på å gjennom det de har laget.

– Opplever du at Spellemann forringer seg selv og musikken?

– Ja. Absolutt. Jeg opplever at stemningen i min krets er mindre respekt for Spellemann som institusjon. Jeg kan selvsagt ikke snakke for alle, men jeg selv synes at tyngden til Spellemann forsvinner når juryeringssystemet ikke er proporsjonalt med prestisjen de ønsker å formidle.

– Når et band får en pris må det være veldig surt å vite at noen potensielt sett bare kan ha brukt 40 minutter på å høre albumet ditt. Til neste år håper jeg de skroter sammenslåingen, og begynner å lønne jurymedlemmene.

For kunnskap og erfaring
Kritiker Hild Borchgrevink takket også nei til å sitte i samme jury, med begrunnelsen manglende honorar og arbeidsmengde.

– Denne type arbeid må honoreres på et eller annet vis. Det er først og fremst et helt praktisk spørsmål om å kunne sette av tid. I år fikk jeg en epost ut av det blå med forespørsel om å vurdere 20 innspillinger i 5 ulike kategorier, altså 100 plater, med start dagen etter og frist 14 dager senere. Det betyr å lytte oppmerksomt på musikk 7-8 timer om dagen, hver dag, lørdag og søndag inkludert – og selv da har du bare hørt hver plate én gang. Folk som blir spurt om å være fagjury, har sannsynligvis hørt flere av platene allerede. Men for å vurdere dem opp mot hverandre, må man høre dem opp mot hverandre.

– I tillegg til det rent praktiske har man vel en fagjury fordi jobben juryen skal gjøre, krever kunnskap og erfaring. Jeg har utdannelse i musikk og lang erfaring som festivalarrangør, redaktør og kritiker. Jeg gjør mange lignende vurderingsjobber i løpet av et år. De er sjelden kjempegodt betalt, men det er alltid en kompensasjon. Hvilke andre yrkesgrupper ville sagt ja til å binde seg opp gratis i to uker uten forvarsel og vurdere andres arbeid offentlig, mot å bli invitert på en bra fest til slutt?

Hun har sittet i jury en gang tidligere fordi hun synes det er interessant å se ulike uttrykk i sammenheng, og fordi juryarbeid gir mulighet til å bidra til diskusjon rundt hva kvalitet er, men konkluderte i år med at arbeidsmengden er uoverkommelig.

For mange sjangre
Også daglig leder Linda Dyrnes i FolkOrg har sittet i Spellemannjuryen tidligere. Den gang for kategorien folkemusikk. Også hun takket nei til juryarbeid for Spellemann i år.

– Jeg mener at jeg ikke er kvalifisert nok til å sitte i en slik jury, spesielt når det er snakk om så mange sjangre. Jeg er kvalifisert til å styre en organisasjon, men jeg er ikke musiker og ikke musikkutdannet. Av respekt for prisen bør det sitte folk med rett kompetanse i juryen. Da vil prisen også få høyere status.

– Blir det viktigere at det er musikkeksperter i juryene når de skal bedømme flere sjangre?

– Jeg tenker at det er viktig med god kompetanse i juryen uansett, og så kan kompetansen være ulik. Det vil være lettere om du bare har en sjanger å forholde deg til.

– Nå er det for mange sjangre å mene noe om. Selv om man kan si mye om god og dårlig musikk er det ulike forutsetninger for å forstå musikken. Skal den danses til? Skal den lyttes til? Hva ønsker man å oppnå med musikken? Et jurymedlem som kjenner sjangeren vil ha mye mer å si om den enkelte platen.

Prisens verdi
Også Dyrnes peker på at når så mye musikk skal lyttes til i løpet av to knappe uker, vil det være fare for at prisen går til det som jurymedlemmet allerede kjenner fra før. Hun understreker samtidig at hun opplever at prisvinnerne og de nominerte innen folkemusikk var høyst verdige

– For folkemusikk har ikke dette slått uheldig ut i år, men på sikt tror jeg det vil ha betydning for prisens verdi.

Uforsvarlig jury
Redaktør Egon Holstad i iTromsø takket nei til å sitte i juryen for Rock, Metal og Indie. Igjen var det arbeidsmengde og spennet i sjanger som var utslagsgivende.

– Å skulle sette seg inn i, og være dommer for rock, indie og metal ville vært helt uforsvarlig. Bare å pløye seg flere ganger gjennom alle de påmeldte skivene, måle dem opp mot hverandre og lande på en konklusjon, hadde tatt altfor mye tid. Det ville vært å gape over altfor mye. Man skal være bra trygg på egen kapasitet og musikalsk integritet for å takke ja til noe sånt, så hatten av for dem som følte seg kapable til dette.

– Nå vet jeg for øvrig ikke helt hva det latterlige kategorinavnet indie egentlig er, men jeg er lutter øre til den som klarer å redegjøre for hvorfor indie og metal skal behandles av de samme jurymedlemmene.

– Prisene er delt ut. Reflekterer de kritikken din? Og ser det for deg ut som at nyordningen har gitt utslag på hvem som satt i juryen?

– Det ekstremt underlige med hele greia er jo metalprisen. Når et jurymedlem har spilt på og vært med å produsere et album, og deretter stemmer på nettopp dette albumet, slik at det får prisen, setter det hele greia i et grelt og latterlig lys. Det sjukeste er at Emil Nikolaisen sa fra om dette til Spellemann, at han muligens var litt inhabil, men de kom frem til at det ikke var et problem. Men andre ord mener Spellemann at inhabilitet ikke er noen hindring. Til neste år kan kanskje Susanne Sundfør få sitte som eneste medlem i Susanne Sundfør-kategorien, prisen som går til den beste Susanne Sundfør-artisten, uansett kjønn, som er best i å være Susanne Sundfør. Susanne Sunfør sitter i juryen, og deler den ut, til seg selv, ikke først og fremst fordi hun er den eneste i juryen, men først og fremst fordi hun er Susanne Sundfør.

I en artikkel i forkant av utdelingen dro Holstad en spøk om at Spellemann neste år kunne sette ned en jury på fem medlemmer til å kåre vinnere i alle sjangere. Mer alvorlig sier han til Ballade at det Spellemann burde gjøre fremover er å gå tilbake til én jury per kategori. Dette synet deler han med blant annet Karima Furuseth, Tor Andersen i Ordentlig Radio og Audun Reithaug i Norsk Viseforum.

Ja til gratis
Andersen var en av dem som sa ja til å sitte i jury i år. Det ble ikke helt som han forventet da han trodde det kun var visekategorien han skulle bedømme — men det viste seg å være juryering av kategoriene blues, country, folke- og tradisjonsmusikk og danseband.

– Jeg var heldig siden jeg hadde hørt mye av det som var påmeldt innen viser, blues og country gjennom arbeidet i radio. Det som tok tid var det å sette seg inn i de andre sjangerne.

Han kan også fortelle om en annen endring av året: I motsetning til tidligere år da både stemmegiving og jurymedlemmer var hemmelig, også for juryene, har medlemmene nå Skypemøte.

Organisasjonsjury
Audun Reithaug engasjerte seg i problematikken allerede da ordningen ble kjent. Han tok opp jurysammenslåinger med Spellemannsstyret og arbeidet samtidig for at viser ikke skulle ha salgstall som vurderingskriterium. Han ble hørt på det siste, men forslaget om å gi viser en egen jury da den ble flyttet fra popsolist, popgruppe og urban-juryen ble hva han kaller blankt avvist. Nå fremmer han det igjen, for alle sjangre.

– Det er ingen penger som følger med en Spellemannspris. Dens legitimitet er prestisjen som ligger i å få den. Hvis lite troverdige juryer fører til at prestisjen uthules, så er en Spellemannpris ubrukelig.

– Mitt konkrete forslag er at sjangerne som har en faglighet, et miljø og en organisasjon i ryggen selv kan administrere en jury for Spellemann. Nettopp fordi organisasjonene har omsorg for sjangrene.

Reithaug mener en slik løsning vil kunne frigjøre ressurser for Spellemann, slik at også de kategoriene som ikke skulle ha en organisasjon i ryggen vil kunne få egne, faglig sterke juryer. Han påpeker at organisasjonene har stor kjennskap til hva som rører seg av potensielle jurymedlemmer på feltet, men erkjenner imidlertid at juryene også henter sin kredibilitet fra navnene på de som sitter der, slik at å hente inn ukjente jurymedlemmer kan møte motbør, selv om fagkunnskapen til det enkelte medlemmet var god.

Kvalitetssikre
Dyrnes er ikke enig at organisasjonen skal ta over ansvar for juryarbeidet, men er åpen for at de kan bidra til å kvalitetssikre det, for eksempel gjennom å foreslå navn til juryarbeid.

– Jeg håper Spellemann vil gå tilbake til enkelt-fagjuryer. Og så håper jeg at de vil begynne med å sende ut musikken i god tid, så folk får mulighet til å lytte mer enn én gang. Noen plater trenger mer tid i øret, sier Dyrnes.

Forbilledlig tanke
Karima Furuseth synes det er en forbilledlig tanke å skulle sette ut juryarbeid til musikkorganisasjonene, men tror ikke det er løsningen for alle sjangre.

– Mitt hjertebarn er elektronisk musikk. Jeg vet ikke helt hvilken organisasjon som kunne tatt seg av å nominere der. Elektronisk musikk blir generelt nedvurdert. Og det er heller ikke alle andre sjangre som har like store interesseorganisasjoner i ryggen.

Spellemann hele året
Tor Andersen og Hild Borchgrevink tar begge til orde for at Spellemann blir mer av en helårsinstitusjon, og foreslår at det kan oppnevnes jurymedlemmer så snart som etter siste utdeling. Borchgrevink tror da at en jury for flere sjangre vil ha mer for seg.

– Det har stor verdi å samle flere sjangre i samme jury, for musikalsk kvalitet handler ofte om å kunne utfordre sjangergrenser. Likevel fordeler man ofte hovedansvar for sjangre i slike juryer, for eksempel kunne jeg visst at jeg hadde ansvar for å følge litt ekstra med på kunstmusikk, mens andre fulgte med på improvisert musikk eller elektronika, sier hun.

Reithaug er uenig. Slik han ser det er passer en slik tilnærming bare for sjangre som klassisk, samtid, jazz og kanskje elektronika. Han er også er mindre sikker på at det å skulle gjøre juryarbeidet til helårsarbeid er en god løsning. Stadig vil det som jurymedlemmet har størst kjennskap til få forrang, tror Reithaug, fordi den musikken som kommer tidlig på året har man rukket å høre mer.

Marte Thorsby (Foto: IFPI)

Fordeler med utvidelse
Ballade spør styreleder Marte Torsby i Spellemann hvorfor de valgte å sette sammen juryene slik, og hvilke kriterier de la til grunn for sammensettingen av kategorier

– Fordelen med en utvidelse av antallet medlemmer i hver jury til inntil 10 personer er at hvert enkelt jurymedlem har mindre individuell innflytelse, i tillegg til at vi med en bredere sammensatt gruppe får styrket kvaliteten i juryen. Samtidig la vi flere kategorier sammen under de enkelte fagjuryene for at ikke mengden jurymedlemmer samlet sett skulle øke dramatisk. Utfordringen er at det er større risiko for inhabilitet med flere kategorier. Og vi har også sett at arbeidspresset på jurymedlemmene har blitt større når de skal håndtere flere kategorier. Vi kommer til å gå grundig igjennom dette i vår evaluering de neste ukene, sier Thorsby.

Hun peker videre på at erfaringene etter innføringen av storjuryen i fjor styrket kvaliteten på juryarbeidet.

– Vi hadde også en kartlegging av praksis i andre land, hvor flere har hatt suksess med ulike varianter av «akademi» sammensatt av kompetente folk på tvers av miljøer som gjør samlede vurderinger av flere sjangre. Spellemann syntes likevel det var viktig å beholde en grunnstamme av «sjangerspesialister», og prøvde å sette sammen ulike sjangre som har et visst form for «slektskap» og/eller har artister med sjangeroverskridende historikk. Men dette lar seg naturligvis ikke gjøre fullt ut.

– Hvorfor honoreres ikke juryeringen?

– Vi skulle aller helst ha lønnet alle jurymedlemmene, men det har vi dessverre ikke økonomi til. Storjury har fått en liten kompensasjon, siden de bruker 4-5 arbeidsdager til gjennomgang. For øvrig har jurymedlemmene med følge blitt invitert til prisutdeling og fest.

Evalueringen av årets Spellemann er så vidt i gang. Spellemann holder på å samle inn tilbakemeldinger fra jurymedlemmene nå, som igjen vil legge grunnlaget for styrets vurderinger. Thorsby vil derfor ikke forskuttere noen endringer hverken når det kommer til tid eller penger.

– Vil det kunne være aktuelt for dere å inngå et samarbeide med organisasjonene om juryarbeidet?

– For oss er det veldig viktig å være i tett dialog med de ulike organisasjonene på musikkfeltet. Direkte innspill fra organisasjonene på jurysammensetning har allerede vært diskutert, og vil nok sikkert komme opp igjen til vurdering.

– Ser du en fare for at prisen devalueres når det skapes et inntrykk av at juryene ikke har tid til å gjøre jobben skikkelig?

– Vi opplever at jurymedlemmene tar arbeidet på alvor, og legger den tid i det som er nødvendig for et forsvarlig juryarbeid. Men hypotetisk sett, med større juryer reduserer vi også risikoen for mer tilfeldige utfall dersom enkeltmedlemmer ikke har tatt seg god nok tid. Men det har altså ikke vært et problem så langt.

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og Musikkforleggerne medlemmer i Foreningen Ballade.
Hild Borchgrevink sitter i Ballades styre.