Ragnhild Hemsing spiller Ingrids opplevelse av bruderovet, og nakkehårene reiser seg

Vår mann på feminisme, Ola Nordal, er her med Ballade klassisk. (Foto: privat)

Det er 8. mars. Vi har kommet langt, men det er langt igjen. Her er tre nye plater med markante kvinner i viktige roller, alle med god grunn til å sette på i dag:
Ragnhild Hemsing har tenkt radikalt nytt rundt Peer Gynt. Sara Aimée Smiseth fordyper seg i Agathe Backer Grøndahls pianomusikk. Kammerkoret Aurum hyller kvinnesaken i Alt hva mødrene har kjempet.

RAGNHILD HEMSING og TRONDHEIMSOLISTENE: Edvard Grieg – Peer Gynt (Berlin Classics)

Ragnhild Hemsing er ikke redd for å gå nye veier med musikalske nasjonalhelligdommer. Nå er det selveste Peer Gynt som står for tur. Hemsing har nemlig lagt merke til at tonene som åpner «Morgenstemning» er nøyaktig de samme som understrengene på hardingfela. Orkestersatsen er arrangert for strykeorkester av Tormod Tvete Vik, mens Hemsing holder i melodistemmene som solist. 

Hemsing har tatt med seg lydarslåttradisjonen inn i prosjektet, og spinner sine egne improvisasjoner rundt flere av de kjente stykkene. Selv om jeg nok kanskje savner kor og pauker på de mest infernalske rundene av «I Dovregubbens hall», så er dette spennende saker. 

For Hemsing forteller en litt annen historie om Peer Gynt enn det som er vanlig. I «Ingrids klage» for eksempel, slår det meg at det virkelig er Ingrids perspektiv på bruderovet jeg føler, og nakkehårene reiser seg. «Gynt utøvde sin brunst» stod det om denne episoden i en bok jeg leste på videregående. Det er jammen meg litt av en eufemisme. Ingrid ble jo kidnappet på bryllupsnatten, muligens voldtatt, og så forlatt alene på fjellet, merket av skam og ødelagt for livet. Hemsing framfører Ingrids desperate klagesang med en troverdighet og inderlig smerte som jeg ikke kan huske å ha hørt i andre innspillinger.

Peer Gynt har blitt gjort i utallige former, men felles for dem er at de har en tendens til å bli litt snippkjolekledte. Det er derfor deilig at en så innovativ kunstner som Hemsing sprøyter nytt liv inn denne musikken. TrondheimSolistene har også hentet fram det lille ekstra av rytmisk snert, og viser seg fra sin aller beste side. 

Hør spesielt: «Bruderovet/Ingrids klage» («The Abduction / Ingrid’s Lament»)

Musikkvideoen til I Dovregubbens hall.

SARA AIMÉE SMISETH: Backer Grøndahl – Piano works (Grand Piano)

Agathe Backer Grøndahl var i andre halvdel av 1800-tallet en kjent pianovirtuos, og en av de fremste norske komponister for klaver ved siden av Grieg. Hun var dessuten et viktig forbilde for generasjoner med norske pianister og komponister – spesielt de kvinnelige.

På Sara Aimée Smiseths debutplate får vi et tverrsnitt av Backer Grøndahls klavermusikk. Stilistisk sett er komponisten nokså trygt plassert i sin tids stil – med et ganske tysk tilsnitt. Tankene går ofte til Liszt (som hun studerte med), Mendehlssohn, herr og fru Schumann, og naturlig nok Grieg. Backer Grøndahls karriere sammenfaller i stor grad med Griegs. De var omtrent like gamle, nære venner gjennom livet, og døde bare noen uker fra hverandre.

Jeg må nok innrømme at jeg synes noen av de enkleste karakterstykkene er litt kjedelige (den samme innvendingen har jeg for øvrig mot mange av Griegs «albumblader»). Det er helt klart de stykkene som Backer Grøndahl skrev for at hun skulle framføre selv som er de mest interessante på plata.

Prelude fra opus 20 er hardtslående og virtuos – og kan nesten minne om Beethoven på en av sine hissigere dager. Allegretto tranquillo fra opus 25 peker mot en litt mer spennende harmonikk, og er ganske impresjonistisk i karakteren. Dette stykket føles friskt og moderne, og passer godt inn i det vi i dag ser etter i pianomusikk. I folketonen Huldreslått ser Backer Grøndahl seg selv som huldra som lokker med seg godtroende menn inn i den dype skogen. «Kvinnelig folkemusikk» kaller Smiseth det i teksten i omslaget. 

Smiseth er stor og romantisk i uttrykket, samtidig som hun spiller presist og med en ryddig virtuositet. For lytteopplevelsens del hadde jeg nok ønsket meg en åpnere og større lyd – gjerne en konsertsal eller kirke, og ikke Newtone studios tørre klang. På den andre siden: den nære lyden får fram detaljene i musikken og i Smiseths fabelaktige pianospill.

Hør spesielt: «Allegretto tranquillo» fra 6 Idylles, op. 24

KAMMERKORET AURUM: Alt hva mødrene har kjempet (2L)

Kammerkoret Aurum fra Trondheim byr på et knippe nyere korverk som skildrer og hyller sterke kvinner; fra stemmerettsforkjemperne, til Malala, til en syrisk kvinne som valgte å bli i hjemlandet for å fullføre legestudiet, til kvinner som må så mye («Smile pent, vaske opp, spise sunt / ikke mene så mye om alt mulig»). Dette er både samtidsmusikk og samfunnsmusikk – med mange viktige beskjeder. 

Generelt har musikken et frigjort uttrykk hvor det både er gjort plass til grenseløs eksperimentering og treklanger og tradisjonell harmonikk. Det er fabelaktig sunget, og flott dirigert av Eva Holm Foosnes. Plata har dessuten en helt fantastisk lyd (vi snakker tross alt om 2L) og et cover med besnærende kollasjer av Ashkahn Honarvar, som står som sterke visuelle kommentarer til tekstene.

En favoritt hos meg er den teatrale Alt hva mødrene har kjempet med tekst av skuespiller og forfatter Marianne Meløy og musikk av den eksperimentelle komponisten Tone Åse. Åse er mest kjent for å drive elektronisk manipulasjon av stemmeklang, men her skriver hun for kor uten kabler. Resultatet minner om ting jeg så nede i Teaterhuset Avant Gardens mørke black box da jeg var student i Trondheim. Tankene går også til Kåre Kolbergs Plym-Plym fra det lekne og radikale 1970-tallet. Tidvis vilt og festlig – tidvis er det vakkert og betagende. 

Et annet høydepunkt på plata er Trond Kvernos tonesetting av kristendommens kanskje mest gripende tekst: Stabat Mater Dolorosa. Denne teksten tar for seg noe virkelig universelt – selve ursorgen for en mor: Maria som gråter ved korset, ved liket av sin voksne sønn. Dette er et stykke som igjen har blitt uhyggelig relevant i lys av de grusomme krigshandlingene i Ukraina – der alle menn må være igjen i landet for å kjempe, mens kvinner og barn har mulighet til å flykte. Kvernos komposisjon er like gripende som sorgen den formidler.  

Det er i det hele tatt mange påminnelser på denne plata om at kvinnekampen ikke tilhører 1970-årene, men må kjempes på nytt – igjen og igjen.  

Hør spesielt: «Rettstemmen» fra Alt hva mødrene har kjempet

Vi minner også om disse aktuelle platene, relativt nylig anmeldt:

RUNE ALVER: Signe Lund – Malgré moi (Lawo, 2021)

Lund skrev virkelig fine stykker med sterke og klare musikalske ideer. Hun er nok hakket mindre virtuos i stilen enn for eksempel Agathe Backer Grøndahl, men står likevel solid i tradisjonen etter Chopin og andre klaverkomponister fra stue-pianoets storhetstid. 

• Les mer her.

Cathrine Winnes: Breaking Waves (Nilento, 2022) 

Cathrine Winnes har  lagt ned et stort arbeid i å løfte fram musikk som ufortjent har falt ut av konsertprogrammene. Bakgrunnen for denne platen er at det i 2021 var 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Sverige. Winnes og de svenske Blåsarsymfonikerna  feirer jubileet med å presentere verk fra et knippe fremragende kvinnelige komponister.

• Les mer her.

Betina Smith: The Artits’s Secret (Lawo, 2021). 

«The Artist’s Secret» inneholder romanser skrevet av «glemte» kvinnelige komponister. Utgivelsen kan knyttes til en større bevegelse der det søkes i kildene etter historier som føles relevante i vår mangfoldige samtid. Mekanismene rundt minnekultur som prosjektet pirker borti er fascinerende. Hva velger vi å huske – og hva velger vi å glemme? 

• Les mer her.