En innspilling i verdensklasse, som nok vil imponere i Debussys hjemland

Platehøsten er i full gang, og Ballade klassisk dekker de aktuelle utgivelsene innen kunstmusikk. (Foto: privat)

Ssens Trio minner meg på hvorfor jeg elsker kammermusikk. Truls Mørk og Håvard Gimse møtes til duett. Ola Gjeilo skaper behagelige, men for velpolerte atmosfærer. Kim André Arnesen lager monumentalkunst for jentekor og orkester.

Etter en lang og stille sommer er platehøsten i gang, og den er full, også for Ballade klassisk. Derfor ble månedens spalte delt i to. Les del en her. 

SSENS TRIO: Ricercare (Lawo)

Jeg har en button på jakka hvor det står «I ❤ Chamber Music». Jeg bærer den på grunn av plater som denne. For dette er kammermusikk på sitt ypperste. 

Ricercare inneholder et knippe norske stryketrioer fra midten av 1900-tallet (samt én fra 1990-årene). De bærer med seg 1900-tallets modernistiske opprør, men Ssens klarer på finurlig vis å transcendere denne litt tunge og intellektuelle stilen. Det låter like luftig og elegant som det skulle vært Bach, Haydn eller Beethoven. 

Til og med den innviklede polyfonien til Finn Mortensen, modernismens fremste fanebærer i Norge, framstår som en fritonal fest. Platas definitive høydepunkt er likevel Johan Kvandals Sjostakovitsj-inspirerte Stryketrio, opus 12, som både er full av rytmisk snert, og nærhet og finesse. Jeg har aldri tidligere hørt Kvandal så fint spilt på plate.

Ssens trio kanskje Norges aller råeste kammergruppe akkurat nå. Samspillet gnistrer gjennom hele plata. Det skinner gjennom at de både kjenner hverandre godt, og liker det de gjør. 

Hør spesielt: Johan Kvandal: Stryketrio, op. 12, I: Allegro

TRULS MØRK og HÅVARD GIMSE: Cello sonatas: Bridge, Debussy, Britten (Alpha)

Det er alltid gøy når store musikalske personligheter møtes til duett.

Mørk spiller lange og syngende fraser med mye bevegelse. Gimse holder tilbake. Mørk er ild. Gimse er vann. Mørk presser sine romantiske gester mot Gimses klassisistiske grunnholdning. Resultatet er raffinerte og spenningsfylte tolkninger av noen av 1900-tallets fineste cellosonater.

Plata samler verk av Claude Debussy, Leoš Janáček, Benjamin Britten og Brittens lærer Frank Bridge. Hvorfor Janáček navn har falt ut av tittelen vet jeg ikke. For meg er det eventyraktige og magiske musikalske universet til Janáček albumets musikalske høydepunkt. Melodilinjene er nært knyttet opp til det tsjekkiske språket, og det er som om Truls Mørk synger til meg. Jeg simpelthen elsker alle de små emosjonelle nyansene i de lange buestrøkene. 

Debussy-sonaten er en av tre sonater som ble skrevet som reaksjon på redslene under første verdenskrig. Debussy sa han ville «skape litt av den skjønnheten som fienden sloss mot». I Mørk og Gimses hender er Debussy inderlig insisterende og ikke svevende mystisk, som vi gjerne finner i franske innspillinger av samme verk. 

Jeg tror at Mørk og Gimses tilnærming vil bli lagt merke til i den franske komponistens hjemland, for dette er en innspilling i verdensklasse! Hør spesielt: Janáček: Pohádka: I Con moto

OLA GJEILO: Dawn (Decca)

Ola Gjeilo skriver umiddelbar og behagelig musikk som er enkel å lytte til. Dawn består av 17 små miniatyrer for solo piano, og plukker opp tråden fra Night som kom for et par år siden. Musikken er mer oppløftende og håpefull enn forgjengeren. Det ligger i tittelen. Hvert stykke er en liten soloppgang. 

Jeg liker å sette på denne plata, men jeg har også problemer med å lytte oppmerksomt. Tankene mine forsvinner stadig ut på de store viddene. Gjeilo er tydelig inspirert av minimalismens store mester Philip Glass, og filmmusikk à la Michael Nymans The Piano og Yann Tiersens fabelaktige Amelie. Men alle kanter er slipt ned, og jeg venter på en dybde som aldri kommer. Hver miniatyr har en tydelig musikalsk idé, men de utvikles aldri. Det er nesten aldri noen kontrast. 

Ola Gjeilo har popartistens teft for hva som fungerer i dagens digitale distribusjonskanaler. Det er kanskje derfor jeg har problemer med å få Dawn til å bli noe mer enn vår tids svar på muzak og rolige spillelister for heis og skjønnhetsklinikker – som «Atmospheric Piano» og «Calming Classical». 

Hør spesielt: «Chronicles»

NIDAROSDOMENS JENTEKOR & TRONDHEIMSOLISTENE:  Kim André Arnesen: Tuvayhun (2L)

Det er alltid storslått når Kim André Arnesen slipper ny musikk. Med sine 80 minutter er Tuvayhun litt av en reise. Det er er monumentalkunst for jentekor og orkester. 

Tittelen betyr «salig er den som…» på arameisk, og verket springer altså ut av den kristne kjærlighetsbudskapet. Det består av ni korsanger, brutt opp av åtte velsignelser fra Bergprekenen. 

«En symfoni må være som verden, den må favne alt» skal Mahler ha sagt til Sibelius, og Arnesen har lagt seg dette på hjertet. Han henter musikalsk inspirasjon fra alle verdenshjørner. Utdragene fra bergprekenen er sunget av den syriskfødte barytonen Mohammed Al-Majzoub. Hans-Kristian Kjos Sørensens hakkebrett og Hans Fredrik Jacobsens fløyte gir inntrykk av at dette er «global musikk».  

Tuvayhun er en oppriktig bønn om en god framtid for dagens barn, og inneholder sterke beskjeder om fred og omsorg. Lett omskrevet skriver tekstforfatter Tony Silvestri: Fred er ild. Fred er lidenskap. Fred krever viljestyrke. Fred krever mot og et hjerte av jern. Fred, som krig, må føres med oppmerksomhet og med vilje. Det er lett å være enig.

Kim André Arnesen lager monumentalkunst for jentekor og orkester. (Foto: Morten Lindberg)

«Rachels song» står fram som den sterkeste sangen. Dette er en vuggevise-duett mellom korets beste solist, Rakel Daling Waagø, og den voksne og trøstende stemmen til jazzsanger Kirsti Huke. Gripende vakker er det. 

Arnesen er ikke redd for å blande rikelig med sukker og honning i orkestersatsen. Det er nok ikke alle som takler så mye søtsmak som det han legger opp til, men jeg synes det er godt, selv om posisjonen kanskje er litt i største laget. Noen flere raske satser hadde vært fint for variasjonens skyld i et så langt verk. Ut over det er Tuvayhun mesterlig orkestrert og komponert. Dessuten er det kvalitet i alle ledd av produksjon og framføring – naturligvis med en fantastisk «immersive» lydproduksjon fra Morten Lindberg og 2L. Hør spesielt: «Rachel’s Song»