Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival: En konsert er ikke bare en konsert

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Stabat Mater av Alessandro Scarlatti (1724) og Stabat Mater, urfremføring, av Tyler Futrell (2021), skrevet på bestilling fra Terjungensemble. Med Silje Aker Johnsen, sopran, Astrid Nordstad, mezzosopran, Terjungensemble, Lars-Erik ter Jung, dirigent.
Sofienberg kirke, Oslo, lørdag 26. mars 2022

Det er en hendelse, i tidens strøm, denne gang en ettermiddag i Sofienberg kirke i Oslo, i strålende solskinn, mens lekeparken utenfor yrer av liv, barn i full utfoldelse og voksne som følger, som står ved sklien og tar imot, som står ved huskene, ved klatreapparatene. Og forbi vandrer voksne folk som tenker vår, og gamle folk som tenker enda en vår.

En bekjent forteller at Sofienberg kirke ikke lenger brukes til gudstjenester. Den trenger oppussing, renovering. Det kan jeg se. En sprekk i muren går rett gjennom påskriften Jeg er vegen, sannheten og livet, malt på veggen. Men sollyset strømmer inn de høye vinduene, og lydene utenfra når ikke inn. Vi sitter fredelig midt på Grünerløkka, et sted i verden hvor vi kan forvente å kunne lytte uforstyrret til det musikken har å si oss.

Stabat Mater er hovedtemaet for Kirkemusikkfestivalen i år. I utgangspunktet en tekst som har fulgt menneskene gjennom 800 år, en hymne som skildrer Marias lidelser under korsfestelsen av sønnen Jesus Kristus. Men også et musikalsk tema. Teksten er tonesatt flere hundre ganger opp igjennom historien.

Den sørgende moren
stod gråtende ved korset
mens hennes Sønn hang der.

Den italienske komponisten Alessandro Scarlatti skrev sitt Stabat Mater i 1724. Tre hundre år senere får den amerikanske, nå Oslo-baserte komponisten Tyler Futrell en bestilling fra Terjungensemble på en ny tonesetting av den gamle teksten. Disse to verkene utgjør programmet, begge for to stemmer, strykere og cembalo. Samme grunnfortelling. Samme lidelse. Samme innlevelse i andres smerte.

Hvem vil vel ikke gråte
når han ser Kristi mor
i så stor en nød?

Scarlattis Stabat Mater har tjue strofer. Sopran og mezzosopran veksler om å fremføre dem alene og som duetter.

Mezzosopran Astrid Nordstad synger «Stabat Mater» under Oslo kirkemusikkfestival lørdag 26. mars 2022. (Foto: Anders Lillebo)

Solistene Silje Aker Johnsen, sopran, og Astrid Nordstad, mezzosopran, har ganske forskjellig kunstnerisk uttrykksmåte. Sopranen er slank, ren, skjær, med fine nyanser og nennsom bruk av virkemidler. Mezzosopranen er mer dramatisk i uttrykket og med sterkere bruk av farger. I fremføringen tar det tid før de får avstemt seg i forhold til hverandre. Det kan virke som at mezzosopranen lar seg hemme rent uttrykksmessig i duettene, og som at sopranen hadde trengt noe mer rom. Men på den annen side bidrar karakterforskjellene til å dramatisere teksten: to individer, to mødre, som lider og kjemper på hver sin måte.

Sopran Silje Aker Johnsen under framføringen av Tyler Futrells «Stabat mater», Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 26. mars 2022. (Foto: Anders Lillebo)

Terjungensemble er årvåkne, presise medspillere, som får frem all oppfinnsom variasjon som ligger i partituret. Pizzicato-satsen overrasker på en måte som får oss til å smile i tårer. Et klangteppe, flytende i sollyset.

Komponist Tyler Futrell, amerikaner bosatt i Oslo, hilser Terjungensemblet etter konserten i Sofienberg kirke 26. mars. Dirigent Lars-Erik ter Jung helt til venstre i bildet. (Foto: Anders Lillebo)

Tyler Futrells Stabat Mater begynner med at strykerne slipper buen ned på strengene. Vi fornemmer lyden av resonanskasse og treverk. Buen spretter på strengene, virvlene avtar og lyden glir over i klang, toner. Det gradvise er dermed innført som virkemiddel. Vi hører det igjen i glissando og mikrotoner. I korte, fallende bevegelser det ultimate uttrykk for gråt og klage.

Tyler Futrell bruker elleve av Scarlattis strofer, pluss tekstutdrag fra andre kilder. Likevel, den samme fortellingen, fremlagt her og nå, fem uker ut i krigen i Ukraina. Hvor mange sønner dør ikke mens vi sitter her, hvor mange mødre er ikke sønderknust.

Min sønn, min utvalgte og elskede,
del dine sår med din mor.

Musikken er melodisk og sorgtung. Hvorfor så vakker? Tåler vi denne skjønnheten? Kontrasten skjærer hver gang sopranen starter en frase høyt i registeret. På grensen av det mulige. På grensen av det som er til å holde ut. På grensen til et skrik. Orkesteret ligger svakt under, med lange toner som uten forvarsel forlater skjønnklangen og sklir inn i støylyder når buen presses hardt mot strengene.

Samspillet mellom solistene er nydelig. Personlighetene får spille seg ut og begge får plass i lydbildet.

Mot slutten trenger støylydene igjennom i orkesteret. Det menneskelige går i stykker.

Kirkemusikkfestivalen har sju Stabat Mater-verk på programmet i år, tre av dem urfremføringer. Når festivalen slik bruker sin posisjon og sine ressurser til bestillinger som går inn i den store tradisjonen, er de med på å fornye det gamle og gi tyngde til det nye. Programmeringen i seg selv er et kunstnerisk grep som bygger bro mellom århundrene og får oss til å lytte, og tenke, på nye måter.

Tyler Futrells Stabat Mater skulle vært fremført på Kirkemusikkfestivalen i fjor. Det gikk ikke på grunn av koronasituasjonen. I år gir tre-lydene – når strengene og buen slår mot resonanskassene – assosiasjoner til likkister. Lytterens oppfatning preges av omstendigheter langt utenfor komponistens intensjoner. En konsert er ikke bare en konsert. Får vi høre verket en annen gang, er det da et annet verk?