Lise Davidsen Christmas From Norway
Lise legger armene rundt meg, og hvisker meg i øret: «–Du skal få en lapp med navnetrekket mitt på hvis du kjøper CD-en. Blir du glad da?». «–Jo, veldig glad», snufser jeg og åpner nettbutikken. (Foto: Privat)

Ballade klassisk: Dronningen av jul, Nietzsche og et vinterkledd Valdres

Ola Nordal har spisset blyanten ekstra skarp denne gangen. Ballade klassisk er her med tre aktuelle plater i kort-anmeldelser.

Kalender

KvarTettPå 2024 – Ravelorama 

02/03/2024 Kl. 14:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

02/03/2024 Kl. 19:00

Oslo

Ensemble KammerKlang TRIO i Drammen bibliotek 2.3.24 kl 1430

02/03/2024 Kl. 1430

Vestfold og Telemark

Ola Nordal bringer igjen aktuelle utgivelser innen kunstmusikk. (Foto: privat)

Eksotifisering av det nordiske er in. Først kom Frost. Nå renner det på med utenlandske blikk på det nordiske.

Lise Davidsen er den nye dronningen av julen. Ragnhild Hemsing inviterer lytterne til et vinterkledd Valdres. Frederick Delius forleste seg på Nietzsche i vakker vestlandsnatur.

LISE DAVIDSEN: Christmas from Norway (Decca)
Med: Kringkastingsorkesteret, Det Norske Solistkor, Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett, Christian Eggen (dirigent)

Lise Davidsen Christmas From Norway

Jeg åpner Spotify. Lise smiler til meg fra et omslag som kunne gli rett inn i et hvilket som helst kjøpesenter. For en fin vinterfrakk. Den ser så varm og god ut. Jeg skjønner greia. Decca trengte noe nytt til jul. Det er mange år siden Renée Flemings Christmas from New York. I den klassiske julemusikkverdenen er det Jonas Kaufmann som er kongen. Men han er på Deutsche Grammophon. Lise Davidsen er på Decca, og hun er den klassiske musikkens nye yndling. Eksotifisering av det nordiske er stort og populært. It’s a match made in heaven. 

Lise vet hva hun gjør. Hun bruker sin status, får fram norske sanger, et norsk orkester (KORK) og en norsk dirigent (Christian Eggen). Og det er ikke kleint i det hele tatt. I teorien er hun et nummer for stor for denne typen musikk. Hun er litt for kraftig, og har litt for mye vibrato. Men jeg synes likevel at «O helga natt» låter pokker så flott. 

Men så begynner det å rykke intenst i de marxistiske ryggmargsrefleksene mine. Fra bokhylla vræler Theodor W. Adorno «– Varefetisjisme! Varefetisjisme!» av full hals. «– Men Theodor», spør jeg forfjamset, «døde ikke du på 60-tallet??» «– Jo, det stemmer, men jeg er fortsatt like aktuell!», roper han, og slenger seg ned ved siden av skriveboka mi, oppslått på den berømte artikkelen om musikkens fetisj-karakter og lyttingens forfall: «Regressive lyttere oppfører seg som barn. Igjen og igjen, og med hardnakket ondskapsfullhet, forlanger de den samme middagsretten de allerede har blitt servert.» 

– Jeg ser deg, kapitalistiske musikkindustri! Du lurer ikke meg!

Jeg forstår. Jeg ser det så klart. Lises julealbum trekker et slør av falsk bevissthet ned over øynene mine. Jeg blir passiv, en konsumerende slave av den kapitalistiske musikkindustrien. Jeg kjøper ting jeg ikke trenger, mens Gaza brenner, Ukraina kvernes i stykker, kloden koker og renta bare fortsetter å gå opp opp opp (hvor blir alle disse pengene av, forresten?). Bestemt ser jeg opp, og proklamerer: «– Jeg ser deg, kapitalistiske musikkindustri! Du lurer ikke meg!»

Men så smiler Lise dette lure smilet sitt igjen. Hun synger, og jeg glemmer hvor jeg er. I løpet av «Jesu bleibet meine Freude» kryper Theodor tilbake til bokhylla. Eller kanskje det var Lise som satte ham der? Hun synger «Ave Maria», legger armene rundt meg, og hvisker meg i øret: «– Du skal få en lapp med navnetrekket mitt på hvis du kjøper CD-en. Blir du glad da?». «– Jo, veldig glad», snufser jeg og åpner nettbutikken. Skulle jeg kanskje tatt vinylen? Den virker så lun og fin.

Musepekeren skjelver fra den ene siden av skjermen til den andre. CD til 249,- eller vinyl til 449,-? Det er litt dyrt, men er det ikke verdt det? Theodor har nok en gang begynt å murre, men Lise skrur opp volumet, og nærmest roper «– Hvert hjerte med sterkt begjær, vil gladelig gjøre de nødvendige offer, for kjærlighetens høytid nærmer seg». Jeg klikker.

Hør spesielt: Bach: Ave Maria

 

RAGNHILD HEMSING: Vetra (Berlin Classics)
Med: Mathias Eick (trompet), Terje Isungset (perkusjon), Nikolai Matthews (bass), Marthe Husum (bratsj), Frida Fredrikke Waaler Wærvågen (cello), Ole Aastad Bråten (langeleik) og Knut Aastad Bråten (langeleik)

Ragnhild Hemsing Vetra

Apropos eksotifisering av det nordiske. Ragnhild Hemsings nye plate Vetra – valdresdialekt for ‘vinter’ – er full av ren snø, oppsiktsvekkende designerklær, slående sminke og styling. Hun er litt hulder, litt trollkvinne. Jada, jeg vet at det er urettferdig å trekke inn klesdrakt og utseende når man som mann skriver om kvinnelige artister. Men jeg mener det er relevant, for Hemsing trekker utsiden – det visuelle – inn i musikkens estetikk. Å være et stilikon er en del av hennes image. Og stilen hun presenterer denne gangen er en slags nordisk-arkaisk folkejazz, komplett med langeleik og folketoner fra Valdres. 

Det driver godt av hardingfela til Hemsing. Hun vil noe eget med musikken, der hun selvbevisst står mellom en jazztrio og en strykeduo. Strykerne er kyndig arrangert av Tormod Tvete Vik, som hun også jobbet med på Peer Gynt-plata for et par år siden. Jazzmusikerne har fått lov til å sette sitt personlige preg på lydbildet. Terje Isungset spiller lyden av trollskogen selv, der det rasler og skrangler i steiner og trepinner. Kontrasten er egentlig stor til Mathias Eicks slepende og luftige fjelljazz-trompet. Men det passer på finurlig vis sammen. Legg til to langeleiker, og en peisvarm produksjon full av laftede tømmervegger, så er du kommet hjem. 

Men jeg savner likevel et «noe». Et noe som først og fremst handler om melodisk utvikling. «Jeg Vet Et Evigt Himmelrig» er et godt eksempel. Den kjente melodien spilles tre ganger i sin helhet. Hemsing kommer så med en forsiktig variasjon over melodien. Så spiller hun en nydelig liten duett med Eick over denne variasjonen. Men så – i stedet for å ta det enda et hakk videre og bygge en ny og friere linje, går hun tilbake til hovedmelodien, en oktav høyere, med en litt smektende vibrato for å toppe det hele. Og så er det slutt. Jeg får så lyst til å rope «skuffa!». Jeg hadde håpet hun skulle gå til noe villere. 

For plata er pyntelig. Det er tørket støv i alle kroker. Ingen får lov til å dra søle inn på det nyvaskede gulvet. Ikke en gang Isungset, som smågrowler litt i munnharpa si, men ellers tar det pent.

Men for all del, plata er lun og god å lytte til. Den er flott spilt, og ikke minst: flott arrangert. Og melodiene er nydelige. Hør spesielt: Mitt hjerte alltid vanker

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER, dir. SIR MARK ELDER: Frederick Delius – Eine Messe des Lebens (Lawo)
Med: Roderick Williams (baryton), Gemma Summerfield (sopran), Claudia Huckle (alt), Bror Magnus Tødenes (tenor), Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicum kor

Bergen Filharmoniske orkester Deilus A mass of life

Eksotifiseringen av det nordiske er ikke noe nytt. En gang på slutten av 1800-tallet satt den britiske komponisten Frederick «Fritz» Delius på en bergknatt et sted på Vestlandet og leste Friedrich Nietzsche Slik talte Zarathustra til øyet ble stort og vått. Det inspirerte ham til å skrive en av senromantikkens mest monumentale stykker. 

Og for en start stykket har! Gedigent orkester, tre kor og fire sangsolister – alle klemmer på det de kan fra første takt. Det skjer mer i løpet av de fire første minuttene i denne komposisjonen enn i en hel Haydn-symfoni. De neste 90 minuttene er så pompøse og massive at selv Richard Strauss’ stykke med navn etter samme bok virker sindig og balansert i forhold.

Og sånn må kanskje være, når man har forlest seg på sin tids Andrew Tate. Eller kanskje det er Tate som er vår tids Nietzsche? Zarathustra er i hvert fall full av fantasier om «die höhen Menschen» – overmenneskene. Gud er død, og menneskene – «livet» som det vises til i tittelen – må hente både moral og kilden til gleder og sorg fra seg selv. I stedet for et «Kyrie eleison» (‘Herre, forbarm deg!’) starter denne «messen» derfor med «O meine wille!» (‘O, min vilje!’). 

Alt har Wagnerske dimensjoner. Melodiene er uendelig lange. Musikken er like dramatisk, feit og romantisk som Ringenes Herre-soundtracket. Bergen-filharmonien spiller så det gnistrer, og Roderick Williams, som målbærer vismannen Zarathustras stemme, overbeviser stort med sin fyldige og velklingende baryton. 

Tidvis er det helt fenomenalt flott. Det er mange orkestrale lys- og skyggeeffekter som er spennende å høre på. Spesielt liker jeg godt den livlige satsen basert på kapittelet «Den annen dansevise» (Del 2, III. «Lento molto – Lasst vom Tanzen ab, ihr lieblichen Mädchen!»). Men det er mange – og ganske lange – partier som er mer imponerende enn velklingende. Jeg må innrømme at jeg synes stykket i seg selv både er i overkant tungt orkestrert (det skjer veldig mye, hele tiden) og litt langdrygt. Det blir gigantomant i faktene, men uten å helt komme i mål. Sagt på en annen måte: Stykket er litt som å slite seg opp på en høy fjelltopp, men i stedet for en vanvittig utsikt, så er det mest bare tåke å se. 

Det kan virke som at det ellers så dyktige Lawo-teamet ikke helt har klart å få orkester og kor til å «åpne seg». Eine Messe des Lebens er et klumpete stykke, som nok trenger mer hjelp, både fra dirigent og fra lydprodusent. 

NB: Slippes 24. november. Spilleliste oppdateres etter utgivelse.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.