Kari Beate Tandberg, sept. 2021 (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Et beskjedent konkurransemenneske. Eller p for prosess, pling og piano.

Kari Beate Tandberg er et av Norsk Komponistforenings 338 medlemmer. Hun har skrevet musikk i nærmere tretti år. Hva er det som driver en komponist til å arbeide hardt for lave honorarer og for et begrenset publikum? Kan vi finne ut det ved å gå gjennom alfabetet og se hvilke svar vi får?

Kalender

Krantz // La bohème

01/12/2021 Kl. 19.30

Oslo

Operapub på Røverstaden

01/12/2021 Kl. 19:00

Oslo

Red. anm.: Musikkjournalist Bodil Maroni Jensen står bak denne langlesingsartikkelen. Det fyldige intervjuet med Kari Beate Tandberg er bygget opp rundt alfabetet, og gir intervjuet en flyt i samtalen mellom journalist og komponist som vi har valgt å la stå slik, i ett strekk. Urfremføringen av Tandbergs nye verk, «Avvik», skjer 23. oktober 2021 i Hamar Teater, og gjentas i Skien (Ibsenhuset, 24. oktober) og Oslo (Gamle Raadhus Scene, 26. oktober).

 

Av Bodil Maroni Jensen

 

A for avvik, foreslår jeg, fordi «Avvik» er tittelen på ditt nye stykke for akkordeon og strykere. Det skal fremføres av Telemark Kammerorkester og solisten Andreas Angell i slutten av oktober, på Hamar, i Skien og i Oslo. Hvorfor denne tittelen?

Avvik er noe som skaper oppmerksomhet, noe som fanger interessen. Det betegner noe som stikker seg ut, som ikke går i ett med noe annet. Det var utgangspunktet for stykket.

Har du også lyst til å stikke deg ut, eller er avvik kun en idé du arbeider med i dette stykket?

Jeg har nok lyst til å stikke meg ut, jeg også, men jeg føler meg aldri veldig trygg i den situasjonen. For samtidig har jeg en beskjedenhet i meg og vil helst gjemme meg bort. 

Det å skrive samtidsmusikk, er det en måte å stikke seg ut på?

Det er jo det, men jeg tror ikke det er derfor jeg har valgt å skrive musikk. Jeg tror det har sammenheng med at jeg lærte meg å spille instrumenter og begynte å jobbe med musikk som utøver. Jeg jobbet som distriktsmusiker over en tiårsperiode før jeg kjente på ønsket om å prøve å gjøre noe annet med musikken.

Kari Beate Tandberg med partituret til hennes nye stykke for akkordeon og strykere, «Avvik» – «Deviations» på engelsk. Stykket fremføres av Telemark Kammerorkester og solisten Andreas Angell i slutten av oktober, på Hamar, i Skien og i Oslo. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Hva med et ord til på A? Alder?

Ja, det er rart, fordi lenge var jeg yngst. Jeg begynte et år for tidlig på skolen, så jeg hadde lenge et fortrinn der. Da jeg begynte å studere komposisjon, var jeg toogtredve, og da var jeg plutselig mye eldre enn de andre. Så jeg har opplevd begge situasjonene. Nå har jeg blitt senior, og jeg synes endelig det er godt å være voksen. Jeg kan nyttiggjøre meg erfaringer jeg har gjort i livet, og jeg opplever det som positivt. Det har vært veldig godt å passere 60, synes jeg. Det er ikke så farlig lenger. 

Det er ikke de samme forventningene til en senior som til et ungt menneske?

Nei. De forventningene som måtte være, må komme fra meg sjøl. Kanskje det alltid har vært sånn, men jeg har trodd at andre har hatt forventninger til meg. Nå forholder jeg meg mye friere til hva folk måtte mene. Men hvis du kommer til å tenke at du er en person som ikke blir regna med lenger, da kan det være negativt, selvfølgelig.

Da kommer vi til B, og akkurat fordi du sier at det muligens ikke er de samme forventningene lenger, så tenker jeg på Bleken. Håkon Bleken.

Å, ja?

Vi har så absolutt forventninger til at denne nittiåringen skal lage stor kunst. Så hvorfor ikke holde forventningene oppe?

Jo, jeg tenker jo at nå er virkelig oppgaven å holde det gående, fortsette å utfordre meg sjøl, ikke ende opp i passivitet eller å trekke meg tilbake. Det har jeg ikke tenkt at jeg skal gjøre.

Hva synes du om Blekens bilder?

Jeg har sett flere utstillinger og føler særlig at han har kontakt med det å nærme seg avslutningen, døden. Når vi blir eldre og etter hvert mister foreldre og andre i generasjonen før oss, blir vi stående som de neste. Da må vi forholde oss til det. Der synes jeg han virkelig har noe å komme med, gjennom uttrykket i kunsten sin.

Jeg har et ord på C til deg. Credo.

Det tok meg litt tid, men jeg synes jeg er blitt flinkere nå til å stole på at det er noe der. Når jeg ikke kan kjenne det, må jeg kanskje lete etter det. Da er det ikke like selvsagt. Det kan ta litt lengre tid, men jeg har funnet ut at jeg må stole på at det finnes og kan bli til noe.

Så ditt credo er?

Troen på at kilden er der. Selv om jeg kan kjenne på usikkerhet ennå, så kan jeg jo se meg tilbake og se at jeg har fått til et og annet. Da må det jo være noe der, kan jeg si til meg sjøl.

Har du en assosiasjon på D?

Jeg har skrevet et stykke som heter «Dét».

Hva betyr det?

Det er noe av det samme som vi nettopp snakket om. Den danske forfatteren Inger Christensen har skrevet en tekst …

«Alfabet»?

Nei, ikke den. Dette begynner med Det, og så spinner hun videre. Hun bruker tittelen «Det». Jeg tok med apostrofen for å gjøre litt ut av at det var dét stykket jeg ville skrive.

Det. Det var det. Så har det begyndt. Det er. Det bliver ved. Bevæger sig. Videre. Bliver til. Bliver til det og det og det. Går videre end det. Bliver andet. Bliver mere. Kombinerer andet med mere og bliver ved med at blive andet og mere. Går videre end det. Bliver nyt. Bliver i næste nu så nyt som det nu kan blive. […]

Inger Christensen, Det, 1969

I hennes tekst utvikler «det» seg over mange sider. Det var nesten som musikk da jeg leste denne teksten. Det var akkurat som om det strømma musikk ut av boksidene. Det var veldig flott og en trøst for meg sjøl å lese. Det finnes alltid et utgangspunkt, og det blir noe. Det kommer noe ut av det.

Har du noe på E?

Elv. Noe som strømmer, som beveger seg.

Det er et svar som er typisk deg?

Ja, bevegelse er viktig. Musikk har en utrolig fleksibilitet i seg. En sømløshet. Noen ganger kan jeg tenke på en amøbe som trekker seg sammen, utvider seg. Den typen bevegelse. Ordet elv kom helt intuitivt nå. En ytre ramme med mange individuelle ting som skjer inni rammen. 

Form og formløshet?

Da har vi F-en. Det har jeg alltid syntes var fascinerende med musikk, særlig etter at jeg begynte å lage musikk.

Hvordan tenker du deg skillet mellom form og formløshet?

Med form tenker jeg at det er en stramhet i det, mens innafor formen, og innafor de ulike delene i en form, der kan det være mye som er formløst. Jeg liker nok at det er en ytre struktur. Jeg tenker et verk som en sluttet form. Det begynner et sted og slutter et sted, i hvert fall i vår oppmerksomhet. I dette tidsrommet er det ulike etapper og ulike ting som skjer.

G?

Noe om Gud og guddommelighet kunne jeg kanskje si. Eller om det åndelige, som man gjerne forbinder med kunst, hva det er for noe, og hva det er for meg.

Ja?

Veldig tidlig tok jeg avstand fra kristendommen. Da jeg skulle konfirmere meg, fulgte jeg forberedelsene i kirka, men jeg konfirmerte meg ikke. Heller ikke borgerlig. Jeg bare avsto fra hele greia.

Det var et tidlig standpunkt.

Etter at jeg tok det standpunktet, har jeg hele tida prøvd å nærme meg, ikke nødvendigvis religion eller kristendom, men noe åndelig. Det er ikke viktig for meg å si at alt bare er rasjonelt eller kan forklares vitenskapelig eller med tall. Vi har ikke noe svar. Vi vet ikke. Liv og død. Hva er det som gjør at vi er levende som mennesker? Det er selvfølgelig det fysiske, at vi er kropp, men så er det alt det andre. Bare et blikk. Hva er det som gjør at du kan kjenne at det er noe der? Og når noen er død, da er det borte. Hvis man åpner seg for at det kan være noe der, blir livet rikere, synes jeg. Men for meg er det ikke sånn at jeg kan be til det, eller be det om å hjelpe meg. Men når jeg tenker … å, ikke la dette skje, eller … håper det går bra, så kjennes det nesten som en bønn. Men jeg vet ikke riktig hvem jeg ber til, som man gjør innafor en religion. Sånn sett blir det mer ånd enn Gud, det jeg snakker om her. 

H? Jeg tenker ennå på det du sa om form. Det er noe med …?

Helhet. Det er et bra ord. Hvis jeg skal ha et ideal, så er det at musikken skal ha konsistens. Og jeg har hatt et ønske om … jeg må finne det rette ordet … at de tingene jeg mener eller velger eller står for, skal springe ut av noe. Det er kanskje mer enhet enn helhet, det da. Det skal henge sammen. Men helhet? Det er kanskje ikke riktig ord.

Kanskje du er over på I og integritet?

Ja, jeg er vel det. Det er mer integritet enn helhet, det jeg snakker om nå.

Alt henger sammen.

Det er det det gjør. Men med årene er det blitt litt annerledes. Nå gjelder det mer hva jeg kjenner inni meg, mens det før handla mer hva andre mente. Kanskje det også handla om bekreftelse. Jeg er sikkert avhengig av det ennå, men jeg prøver å ta det mer innafra enn utafra. Jeg har alltid tenkt at både jeg og musikken skulle være ærlig. Noen ganger kunne det kanskje bli litt naivt og utleverende. Det gjorde at jeg ble ganske sårbar. Nå er jeg ikke så redd for det lenger. Jeg har tro på at man skal prøve å følge sin egen overbevisning. Jeg føler at det gir styrke.

Hvorfor tenker vi gjerne at det som kommer innenfra har slik verdi?

Jeg tror alltid jeg har kjent at det var et eller annet inni meg, men tidligere stolte jeg ikke på at det hele tida var der, eller at det var noe å komme med. Det var så mange ting som gjorde at jeg ikke stolte på det. Jeg følte meg utafor på mange måter, følte at jeg ikke passa inn. Det ødela nok en del, tror jeg. Mange barn og ungdom opplever sånne utfordringer. Det er en del av det å vokse opp, hele tida en kamp mellom det å tilpasse seg og samtidig finne sin egen vei. Derfor er det en lettelse å bli voksen og eldre, som vi var inne på i stad.

Du holder på under neste bokstav nå, synes jeg. J. Jeg.

Ja, ikke sant. Det er deilig å være ferdig med noe av den prosessen der. Det å utvikle seg og å bli et voksent og modent menneske er krevende. Vi må prøve å la utviklingen foregå innafor så gode rammer som mulig, for å sikre oss at folk kommer ut som trygge mennesker. Det er uansett en tøff prosess.

Kunne du snakke med andre om dette da du var ung?

Nei.

Tiden var ikke moden for det?

Nei. Og jeg skjønte ikke hvorfor jeg kjente på en følelse av tristhet eller motløshet. Jeg var flink på skolen og ganske god i sport. God til å spille og tegne. Jeg var i grunnen god i det meste. Og ærgjerrig. Hvis jeg ikke var god, så ble jeg det. Men egentlig var jeg veldig sår inni meg. Jeg til og med skamma meg, for jeg hadde jo ikke noen grunn til å føle det slik, syntes jeg. Og jeg hadde ikke noen å klandre for noe.

Det sier noe om en kultur, om hvilke temaer et barn lærer seg at det kan snakke med andre om.

Musikken var en hjelp. Jeg drømte meg bort når jeg spilte. Jeg øvde jo òg, men ååå som jeg drømte meg bort i musikken.

Var det klassisk musikk du spilte?

Ja. Jeg var helt borte. Det var dagdrømming. Men det ga en mening. Disse opplevelsene har vært viktig for at jeg har valgt å gjøre noe med musikk, tror jeg, nettopp fordi erfaringene kan brukes til noe konstruktivt i dette arbeidet. Jeg har tro på at man må ha kontakt med seg sjøl for å kunne arbeide med kunst. Det høres pretensiøst ut, men jeg tror at det å jobbe med et kunstuttrykk er på liv og død noen ganger. Må være. Jeg tror ikke det er så lett for folk å ta dette på alvor, faktisk. De kan tro at du gjør deg til hvis du sier det.

Jeg gjør jo også andre ting i livet. Jeg er ikke kunstner på heltid. Hvis jeg hadde dedikert meg sjøl fullstendig til musikken, så kan det jo hende at jeg hadde blitt litt sprø. Det er en bra korreksjon å ha litt av noe annet òg. Det er kanskje derfor jeg sprer meg såpass mye. Jeg vil også gjerne leve et normalt liv.

Hva er det du sprer deg på?

Jeg underviser. Jeg har gjort det nesten hele livet. Allerede som tenåring instruerte jeg klarinett i skolekorpset. Barn og familie er også viktig, og at jeg har et ekteskap hvor vi har klart å holde sammen. Jeg hadde vel mestra livet ellers også, men jeg er redd for å bli stående aleine, uten å være del av noe.

Du har en mann som er komponist. Hva betyr det?

Jeg tror jeg ville hatt problemer med å leve sammen med en som ikke forsto, en som skulle stille spørsmål ved arbeidet mitt. Nå er det liksom greit. Det er lov å holde på, sjøl om man ikke blir verdensmester. Det er ikke det vi måler det i. Jeg behøver ikke å forsvare det jeg holder på med overfor ham. Eller overfor meg sjøl, i neste runde.

Var alt dette under J og jeg?

Det var vel det.

Når vi nå kommer til K, er det mye vi kan snakke om. Kunst og kultur, ikke minst. Men jeg har lyst til å be deg kommentere ordet konkurranse, for du vant 1. pris i Fanny Mendelssohn-konkurransen for kvinnelige komponister i Tyskland i 1995. Ditt gjennombrudd som komponist. Hva betydde det?

Det betydde mye. Ikke nødvendigvis at jeg vant, men at jeg plasserte meg i en internasjonal konkurranse. Det ga meg en bekreftelse. Og jeg er et konkurransemenneske.

Du er dét?

Ja, jeg må vinne. Jeg har de vinnergreiene i meg, men jeg prøver å holde dem nede.

Hvorfor det?

Jeg tror det er bra å holde konkurranseinstinktet i sjakk, men jeg blir avslørt stadig vekk. Jeg er en dårlig taper. Men tilbake til det du spurte om. Jeg skjønte noe den gang. Hun som ble nummer to i konkurransen, var tysk. Jeg ble imponert over det hun hadde skrevet og tenkte at hun kunne like gjerne ha vunnet. Jeg hadde jo vært med i konkurranser tidligere også, som pianist, og sett at det ikke alltid er den som vinner, som er den beste. Og dessuten er det ikke alltid at den som vinner går videre med karrieren. Det skyldes ikke minst at komponister og musikere i Mellom-Europa hele tida må posisjonere seg for å få penger. Det er et kjør, altså.

Du sendte selv inn et partitur til en jury?

Ja, jeg sendte det inn, og jeg tok det veldig alvorlig. Jeg utnytta besetningen til det ytterste, benytta alle instrumentene og de tre sangerne som var stilt til rådighet. Jeg brukte en tekst på portugisisk av Octavio Paz og fikk hans godkjenning til å bruke den. Skjønner ikke hvordan jeg fikk det til. En veldig flott tekst. Heldigvis fant jeg en oversettelse. «Custodia». Skrinet. Det kan jo gi mange assosiasjoner. Det var stort å komme til Tyskland, motta prisen, bli intervjua av tysk radio. Der fikk jeg oppmerksomhet, men her hjemme ble det nesten ikke lagt merke til. Det var en komponistkonkurranse for kvinner. Det tror jeg hadde noe å si, den gangen.

Har du meldt deg på andre konkurranser etter dette?

I fjor sendte jeg inn et orkesterverk til Pauline Hall-konkurransen for kvinnelige komponister. Den ble avgjort i november 2020, men jeg ble ikke valgt ut blant de tre beste. Dermed vet jeg ikke så mye mer om det. Men apropos konkurranseinstinkt, så bestemte jeg meg for å skrive et ti minutters orkesterverk på to måneder. Jeg tenkte jeg kunne bruke koronatida til det.

Du ga deg selv den tidsrammen for arbeidet?

Jeg oppdaga i hvert fall ikke utlysningen før cirka to måneder før partituret skulle leveres. Med en sånn deadline må du stå på som bare rakkeren for å klare det. Jeg er veldig fornøyd med at jeg faktisk meldte meg på og ga blaffen i diskusjoner om at det visstnok hadde vært kort frist.

Hvor går du hen med et slikt stykke? Hvor får du det fremført?

Jeg har kontakt med Kringkastingsorkestret. De har funnet ut at de vil invitere komponister til å kuratere konserter.

Sette opp konsertprogrammer?

Ja, en veldig god idé. Jeg har foreslått både kontrabasskonserten «Dét», som var ferdig i januar 2019, og som heller ikke er framført ennå, og det nye orkesterverket, «Fabel». Programkomiteen i orkesteret er positiv, men jeg aner ikke når det eventuelt kan bli. Og jo mer tid som går, jo mer tenker jeg på om stykkene er bra nok. Men de må bare være det de er. Jeg tror de holder mål, men jeg er litt usikker på det rent formmessige.

Enda så viktig som du synes formen er?

Kanskje derfor. Men du kan ikke holde på og omarbeide i det uendelige. Du må legge ting bak deg. Jeg er ikke et sånt revisjonsmenneske. Jeg jobba veldig hardt med stykkene der og da, og vil heller skrive noe nytt etterpå.

Akkordeonisten Andreas Angell er solist i Kari Beate Tandbergs nye stykke «Avvik». Fra en workshop med Telemark Kammerorkester i juni i år. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Blir du noen gang ferdig med et stykke? Finnes den endelige versjonen?

Nei, jeg tenker at alt er en stor prosess.

P for prosess.

Ja, jeg tar med meg erfaringer og går videre. Og jeg finner hele tida nye løsninger og til slutt kan jeg bli usikker på hva som er den beste. Det finnes ikke noen fasit. Det er ikke noe som er riktig. Sånn sett er det OK med deadlines, for da: pling! Det var det du fikk gjort. 

P også for pling. Men vi er egentlig kommet til L.

L … livet? Nei, det blir litt voldsomt. Men levende. Man skal slippe seg løs for å kjenne seg levende. Det er snakk om å by på seg sjøl, egentlig. Gi noe til andre. Folk må få lov til å la være å snakke om ting, men jeg forstår egentlig ikke hvorfor man skal holde igjen. Hva er det å tape? Jeg sier ikke at jeg alltid klarer å være åpen, men det er noe jeg hele tida prøver på. Å ikke være så redd.

Livet blir morsommere, da?

Mye morsommere.

Det passer på M, men jeg har lyst til å spørre deg om ordet materiale. Som komponist må du ha et materiale.

Noe som var bra for meg da jeg begynte på komposisjonsstudiet, var at jeg begynte å tenke på musikk på en mer fysisk måte, som noe stofflig, noe jeg kunne kjenne på. Det kan være en ru overflate, noe som gir motstand. Hva er det motsatte av ru? Jo, det kan være noe som er flytende eller glatt. Og så assosierte jeg dette med en klang eller lyd eller en musikalsk situasjon. Mine hovedveiledere på Musikkhøgskolen, Olav Anton Thommessen og Lasse Thoresen, viste at dette kunne være en måte å komme bort fra forestillingen om tradisjonell melodi og harmonikk på. I starten av studiet var det sånn at det skulle ikke være tonalt. Det var sånne regler vi satte opp for oss sjøl. Eller som ble satt opp for oss. Da jeg var liten og hørte en melodi, hørte jeg den også inni meg og sang den høyt. Jeg gikk jo ikke rundt og tenkte på ulike klanger og overflater. Vi fikk piano i stua da jeg var fire år gammel, og da begynte jeg å spille på det og ape etter musikk jeg hørte i radioen. Nå skjønner jeg at jeg kommer ikke utenom min egen bagasje.

Føler du deg friere til å skrive en melodi i dag enn tidligere?

Ja, litt mer enn jeg gjorde da jeg møtte komposisjonsmiljøet på høgskolen. Samtidig som jeg ville gjerne gjøre noe annet. Det er jo skrevet så mye i dur og moll. Det var ikke det jeg ville utfordre meg på.

Hva ville du?

Jeg ville prøve å sprenge mine egne grenser, utforske egne muligheter. Finne noe nytt.

Da er vi på N, noe nytt. Det er et sentralt begrep i kunsthistorien i nyere tid, at det skal være nytt. Hva betyr det?

Det skal være nytt for meg. Jeg skal gjøre noe som bringer meg videre. Det er det som er målet. Å finne det nye for meg. Noe som gjør meg nysgjerrig, for eksempel. Nysgjerrig er også et bra ord på N. Vi ble jo veldig kritiske som komposisjonsstudenter, og den kritiske holdningen kan av og til virke begrensende. Men det går i bølger. Nå er vi inne i en periode hvor det er større åpenhet igjen, sånn at man kan komme med det ene og det andre uten at det settes i en bås og dermed settes vekk. Men på begynnelsen av 90-tallet var det absolutt en annen situasjon. Lærerne la vekt på å utfordre oss studenter. De var ikke så opptatt av hvem vi var eller hvor vi sto, tror jeg. Det kom aldri noen tilbakemelding på det jeg hadde levert for å komme inn på studiet. Ikke noe spørsmål om det var noe der jeg hadde lyst til å forfølge.

Utfordringer er ganske førende, de også. En student vil fort oppfatte hva som er forventningene?

Det er nettopp det. Blant annet denne anti-holdningen og disse ikke-greiene. Kan jeg få komme med enda et ord på N? Notasjon. Jeg føler hele tida at notasjon er noe som kan hemme meg. Jeg er oppdradd i notasjonssystemet. Jeg er en partiturkomponist. Begrepet er nesten et skjellsord, for noen, men det var innfallsvinkelen for meg. For å komme videre er det innafor dette tegnspråket jeg skal finne løsninger. Hvis jeg har lyst til å bryte ut av det, OK, jeg kan gjøre det, men jeg vet hvor mye kunnskaper som trengs hvis jeg i stedet vil gjøre opptak og bearbeide lyd elektronisk. Der føler jeg at terskelen er lavere for de som er født litt seinere og har fått med seg den digitale utviklingen på en annen måte enn meg. Jeg er tross alt et 50-talls barn. Jeg har laget noe elektroakustisk musikk, men jeg har aldri følt at jeg behersker det spesielt godt.

Har du noe forslag på O?

Opera. Vi hadde faktisk tenkt å samarbeide om en opera, mannen min og jeg. Vi har kommet ganske langt i utarbeidingen av idéen og har også en ferdig libretto skrevet av forfatteren Øivind Hånes. En opera om Edvard Munch. Jeg tror fortsatt vår vinkling kunne si noe vesentlig om ham som menneske. Vi la fram idéen for Den Norske Opera for noen år siden, men fikk ikke napp. Dessverre har vi ikke klart å få støtte for å arbeide videre med prosjektet.

Hvordan ville dere samarbeide?

Vi ville skrevet hver våre scener. Vi har jobba sånn tidligere også, blant annet til en utendørsforestilling i et steinbrudd i Skjeberg. «JubileumsBrudd», het det, skrevet til Sarpsborgs 1000-årsjubileum. Vi fikk det til å funke. Det ble en suksess, egentlig. Sånn hadde vi tenkt å jobbe med den operaen. 

P for piano. Det var der det begynte for deg. Du er også pianist.

Det sitter veldig langt inne, det ordet, men jeg er jo det. Jeg har en grunnutdanning, en bachelor fra Norges musikkhøgskole. Fire år. Og en videreutdanning fra London. Fem år i alt. Siden har det vært en periode på mange år da jeg ikke øvde noen ting. Etter hvert ble det veldig deprimerende at jeg ikke kunne alt det jeg hadde kunnet. Nå har jeg bestemt meg for å holde spillinga på et brukbart nivå. Derfor øver jeg litt og har noen oppdrag på skolen der jeg jobber.

Vi har et piano foran oss, her vi sitter. Det er et beist av et instrument.

Jeg driver stadig og gjør meg venner med det. Det er så mekanisk.

Ja, sammenlignet med blåseinstrumenter, hvor pusten bidrar til lyden, og strykeinstrumenter, hvor friksjonen mellom buen og strengen frembringer tonen?

Men nå er engang pianoet sånn. Det er premisset. Det er alltid noen premisser. Spiller du et blåseinstrument eller synger, kan det hjelpe deg når du spiller piano. Da har du kontakt med pusten, og det må du ha som pianist for å forme musikken og å frasere. Jeg er veldig glad for å ha spilt klarinett i mange år.

Pianoet er vel det av de klassiske instrumentene som er mest forbundet med den borgerlige kulturen?

Derfor har det vært vanskelig. Også det med kjønnsrollen. I hvert fall ønska jeg å bryte med alt det der da jeg var ungdom. Det var jenter som spilte piano, og jeg skulle ikke gjøre det som var typisk jentete. Og pianolærerinne, det skulle jeg absolutt ikke bli. Det er jeg jo blitt. Men jeg er blitt mer glad i pianoet igjen, etter hvert. Det er så mye å utforske også inni instrumentet. Det er ikke så låst lenger. Og nå trenger jeg ikke å tenke på at jeg skulle vært …

Vi skjønte jo etter hvert i studiet, at det å bli konsertpianist, var ikke så mange forunt. Alternativet var å bli en god akkompagnatør eller kammermusiker. Der var det også mange kvaliteter du måtte ha, mye du måtte beherske. Men kammermusikk er jeg veldig glad i. Jeg jobba med det i mange år da jeg var distriktsmusiker. Det var derfor jeg ønska å bli det. Det var jo behov for et solostykke på en konsert av og til, men det grua jeg meg til, det å være helt aleine på scenen. Samtidig hadde jeg lyst til å beherske det, men jeg syntes det var tøft. Det var mye morsommere å jobbe i ei gruppe og prestere noe som ensemble. Jeg tror det er derfor jeg synes det er morsomt å skrive kammermusikk, fordi jeg kjenner at jeg er med og spiller.

Fra workshop om Kari Beate Tandbergs «Avvik» tidligere i år. Malin Mertens, cello, Eskild Abelseth, kontrabass, Andreas Angell, akkordeon. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Nå kommer vi til bokstaven Q. Det er lov å hoppe over.

Quiz?

Fordi du er et konkurransemenneske?

Ja, men jeg er litt dobbel. Noen ganger kjenner jeg at jeg har peiling, mens andre ganger har jeg ikke lært meg tingene på en systematisk nok måte. Det må jeg bare akseptere. Da jeg var barn, var jeg veldig opptatt av fugler og sommerfugler. Jeg leste bøker om hvordan man skulle preparere sommerfugler, og jeg prøvde litt på det. Du skal drepe dem i et glass. Med nafta, for at de fort skal dø. Det høres helt forferdelig ut, men da lider de i hvert fall ikke. Der har ikke jeg motforestillinger. Dette er greit for meg. Sånn sett tenker jeg at hvis jeg skulle gjort noe helt annet, kunne det vært noe innen zoologi. Der har vi Z-en.

Læren om dyr.

Særlig insekter og fugler.

Du får ikke grøsninger av sånne små kryp?

Ikke i det hele tatt. Jeg kan ta på alt sånt. Holde det i handa. Synes ikke det er ekkelt, heller fascinerende, med alle artene, alle variantene. Men jeg er ikke spesielt glad i hunder, for eksempel. Den type dyr er jeg ikke så opptatt av.

Heller småkryp du kan forundre deg over?

Der har jeg vært litt nerdete. Jeg fikk en fuglebok da jeg var sju år, og jeg tror jeg kan alle fuglene i den boka. Og jeg har lært meg en del av de ulike fuglesangene.

Du kunne vært med i en quiz om fugler?

Det forundrer meg, for der har jeg vært veldig systematisk.

Z-en snek seg innimellom. Vi er egentlig kommet til R. Hva med repetisjon?

Når jeg underviser i komposisjon, har jeg ofte sagt at det handler om repetisjon, variasjon og kontrast.

Hvorfor er det viktig med repetisjon?

Fordi det er med på å skape form. Gjenkjennelse. Du må høre ting flere ganger for å få etablert et inntrykk. Hvis du alltid presenterer noe nytt og aldri kommer tilbake til noe, vil det lett kunne oppleves meningsløst for den som skal lytte. Mange komponister tror at de hele tida må finne på noe nytt, noe annet enn det de starta med, mens det like mye handler om hva du gjør med det du faktisk har tatt utgangspunkt i. Så variasjon er viktig. Det er med på å utvikle materialet. Hva kan jeg gjøre med det jeg allerede har? Jeg tror det er mange som ikke skjønner at komposisjon handler mye om dette.

Du har noen meninger om sitater, vet jeg. Er det noe du kan kommentere her på S?

Komponister, kunstnere i det hele tatt, har stjålet, lånt, sitert fra hverandre. Det er en tradisjon som går langt tilbake. Jeg har ikke vært opptatt av å sitere andre. Jeg har aldri skjønt poenget. Men nå har jeg nylig gjort noe av det samme sjøl. I den nye kontrabasskonserten har jeg brukt et motiv som jeg hørte kontrabassisten spille da vi hadde et møte. Jeg har sagt det til ham. Dette er ditt, har jeg sagt. Fire toner. Så materialet kan være hva som helst, det er poenget. Det kan like gjerne være sitater.

Vi har kommet til T. Kan den stå for Tandberg og teater?

Ja, jeg har en bror som er regissør, Ole Anders Tandberg. Han arbeider både med teater og opera. Jeg har sett mange av forestillingene hans og er stolt av det han gjør. Han har satt opp forestillinger på Den Norske Opera og i utlandet, i Berlin, Zürich, Stockholm. Han har en mye større arena enn meg, på mitt smale felt, og har fått mer oppmerksomhet enn det jeg har fått som kunstner. Men det spiller ingen rolle. Det er klart det er fint å kunne snakke sammen om det vi holder på med. Det hadde vært morsomt om vi hadde kommet så langt at vi kunne ha samarbeidet om noe, men mye skal klaffe. 

U. Du har en usedvanlig lang utdanning. Jeg oppsummerer kort: først en pianistutdanning, så en komposisjonsutdanning, så et treårig kunstnerisk utviklingsarbeid, alt ved Norges musikkhøgskole.

Det siste var et doktorgradsarbeid, fra 2003 til 2006. «Fra bevegelig bilde til organisert lyd» het avhandlingen. Jeg var kanskje litt pioner på området. Etter hvert er det mange som har holdt på med ulike innfallsvinkler til sammenhengen mellom en billedlig og en lydlig framstilling. Jeg lærte mye av det, ikke minst hvor grundig man må jobbe språklig, og hvor presis man må være i framleggingen. Akademia er en egen greie. Det er ikke det jeg har gått videre med.

Vi har vært inne på begrepet «verk» flere ganger, i forbindelse med form. Under V vil jeg høre hvilke du regner som dine viktige verk?

Det er ikke lett å si. Men apropos teater og tekst: da jeg integrerte et dikt av Jon Fosse i en klaverkvintett jeg allerede hadde skrevet, synes jeg det ble et bra verk. Teksten gjorde det fullstendig. «Attitudes II», heter stykket. Og et verk før det: «Optophonia» for sinfonietta. Jeg følte at jeg fikk til mye i det stykket, selv om ikke alt er like bra. Strykekvartetten «Dwindle» er jeg også fornøyd med. Den fikk jeg først framført av Cikada, deretter på Nordiske Musikkdager i København, av det Berlin-baserte ensemblet Kairos. «Modes and Moves» for blåseensemble ble plukket ut i en «Call for Scores» og framført av Stockholm Winds i Berwaldhallen, dirigert av Christian Lindberg. Dette verket har jeg fått respons på fra andre som skriver for blåsere. Det var på vei til NM for korps, men covid satte en stopper for det. Alle disse verkene er med på plata Modes and Moves.

Er ikke en komponist avhengig av å synes at det en selv lager, er bra?

Jo, jeg tror det. Men i ettertid kan man jo tenke at man kunne gjort noe annerledes. Og det har mye med utøverne å gjøre. Ofte blir et verk bare spilt én gang, men blir det flere framføringer, kan det løfte et verk.

W. Skal vi slite med den?

Jeg har et stykke som heter noe på W, selv om W-en er i parentes, «(W)hole» for tre slagverkere. Hull og helhet. Et langt stykke på 30 minutter. Antagelig litt for langt. Men veldig flott framført, to ganger, av Pinquins.

Du har ikke noe stykke på X også?

Nei. Men X, det er jo det ukjente. Når jeg skal lage noe, synes jeg det er fint å tenke at jeg skal lete etter, eller hente fram, noe som allerede er der. Stole på at det er der. Det kan være den X-en. Jeg er overbevist om at alle har noe på hjertet, eller har noe å komme med. Om man ønsker å bruke tid og energi på å finne det, det er noe annet. Men alle har noe. Det er det som inspirerer meg med undervisning også. Hjelpe folk litt på vei til å finne det ukjente, den X-en.

Y?

Jeg var kanskje litt inne på det da jeg snakka om å by på seg sjøl. Man kan tenke at man skal bidra med noe, yte.

Til fellesskapet?

Gjett om jeg har tenkt på det! Da jeg var ferdig med pianostudiet, etter de fire første åra, skulle jeg ut i samfunnet og gjøre nytte for meg. Mange av mine kolleger dro til London for å studere videre. Det skulle ikke jeg.

Men du gjorde det, du også?

Det var mange år seinere. Men etter disse fire åra dro jeg til Hammerfest og ble regionsmusiker. Tok hurtigruta opp, helt aleine. Kjente ikke en kjeft.

Det å dra ut i samfunnet, var det i motsetning til å gå opp på solistpodiet?

Ja, jeg skulle gjøre samfunnstjeneste, jeg. Seinere fikk jeg en kollega som opprinnelig var øst-tysk, en kjempedyktig pianist. Hun fortalte at da hun studerte ved Liszt-akademiet, hadde hun plikttjeneste etterpå, en type kulturskolejobb i en liten landsby. Jeg tror det var i tre år. Hun hadde inngått kontrakt om dette, mens jeg gjorde det frivillig. Jeg var politisk engasjert. Jeg var sosialist. Det er jeg den dag i dag. Jeg kommer aldri til å bli noe annet. Så på en måte er jeg blitt konservativ på mine gamle dager, for der har jeg ikke endra meg en tøddel.

Jeg er overbevist om at alle har noe på hjertet, eller har noe å komme med. Om man ønsker å bruke tid og energi på å finne det, det er noe annet. Men alle har noe. Det er det som inspirerer meg med undervisning også. Hjelpe folk litt på vei til å finne det ukjente, den X-en, sier Kari Beate Tandberg. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Opplevde du en konflikt her? Du kom med en kultur som hverken publikum eller elever nødvendigvis hadde bedt om?

I Hammerfest følte jeg meg velkommen med det jeg hadde å komme med. Jeg spilte jo også klarinett, og med min innstilling, var jeg en bra person. Jeg hadde sjøltillit på det. Etter et år reiste jeg likevel videre til Namsos, der de lokka med en klavertrio. Til tross for et begrensa profesjonelt miljø, ble jeg værende i nærmere ti år.

Hadde du på den tiden slått deg til ro med det å være «samfunnsmusiker»?

Jeg tenkte nok at det var det jeg kunne passe til. Men så kom det til et punkt. Jeg jobba med noen som drev med amatørteater. Da var det plutselig en som sa: jeg kan lage musikken. Jeg sa det ikke høyt, men hvis du kan lage musikken, da kan jammen meg jeg gjøre det òg, tenkte jeg.

Hadde du ikke tenkt på det før, at du kunne lage musikk?

Nei, ikke sånn direkte. Nå sto det tydelig for meg. Fankern, dette kan jo like gjerne jeg gjøre.

Konkurransemennesket våknet!

Plutselig innså jeg at jeg hadde lyst til å jobbe med musikk på en mer skapende måte. Ikke det at ikke musikere er skapende, men det er innafor andre rammer. Jeg begynte å tenke på at jeg ville prøve å se om jeg kunne komponere musikk. Det var derfor jeg starta på begynnernivå på komposisjonsstudiet. Jeg hadde ikke mye egenprodusert å vise til da jeg søkte opptak. Bare noen få ting.

Z-en har vi allerede tatt.

Og jeg har et verk på Z. «Zest». Det betyr entusiasme, iver, glede. Jeg skrev det for tre slagverkstudenter da jeg var komponiststipendiat på musikkonservatoriet i Tromsø.

Herlig. Da tar vi med det. Æ?

Ærlig.

Det har du vært innom allerede. Hvorfor er det så viktig med ærlighet?

Jeg tenkte på det da du spurte om teater. Sjøl har jeg hatt problemer med å spille skuespill, for jeg klarer ikke å gjøre meg til. Og jeg skjønner ikke poenget med å ikke være ærlig. Hvorfor skal man jukse eller lyve eller bedra?

Noen kan synes at de har noe å tjene på det?

Det er vel det jeg ikke tror på. Jeg tror ikke du tjener noe på det. Jeg føler hele tida at jeg skal kjenne etter hva jeg egentlig mener. Jeg prøver å la den innstillingen styre. Det er en type ærlighet overfor meg sjøl, i hvert fall. 

Ø? Det får meg til å tenke på noe du har drevet mye mer.

Øve, ja. Det er interessant. Jeg liker jo ikke at ting er for strikt og stramt, men når det gjelder øving, må du være nøye. Hvis du spiller om og om igjen noe du ikke ønsker, så etablerer det seg. Jeg, som alle andre, har spilt den samme feilen om og om igjen. Hvis du setter ned tempoet og spiller det mange ganger slik du ønsker å ha det, kan du i større grad stole på at du kan gjenta det slik. Du etablerer en trygghet i spillet. Det gjelder å unngå å gi gale beskjeder til hjernen. Pianister kan øve i mange flere timer enn blåsere og sangere. Dermed kan det gå mye tid med til å øve inn feil eller uttrykk du ikke ønsker skal være der.

Uff. Å?

Åååh …, bare selve uttrykket. Undring. Det er kanskje nok?

Det er nok. Takk for praten og leken og for åpenhet fra a til å.

 

 

 

 

Intervjuet er skrevet med støtte fra Norsk Komponistforening.

 

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.

Kari Beate Tandberg, født 1958, utdannet pianist og komponist. Medlem av Norsk Komponistforening i 1997. Underviser i piano og musikkteoretiske emner på St. Hallvard videregående skole i Lier. Livspartner er komponisten Karsten Brustad.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this