«Credo, et credis»: En salig blanding av høyverdighet og byråkrati

Når leste du sist en klimarapport fra FN? Dystre utsikter skaper overskrifter, men de færreste går faktisk inn i rapportene og tar fakta innover seg. Det er ikke så rart. Det kan føles byråkratisk og abstrakt. Det er vanskelig å forene abstrakte klimatall med den stort sett vennlige norske naturen vi har rundt oss. Klimaangst er dessuten tungt å bære i hverdagen. Hvorfor øke den ved å lese rapporter, når det føles som det er så lite man som enkeltmenneske kan gjøre?

Bjørn Morten Christophersens nye verk for Oslo Domkor og organist Kåre Nordstoga handler ikke om direkte om klima, men om tro. Credo, et credis («jeg tror, du tror») henter tekstmateriale fra den kristne trosbekjennelsen (325), Menneskerettighetserklæringen (1948), FNs klimakonvensjon (1992) og ymse løsrevne sitater fra internett. 

Komponist Bjørn Morten Christophersens nye verk for Oslo domkor og organist Kåre Nordstoga handler ikke om direkte om klima, men om tro. Her tar Oslo Domkor og dirigent Vivianne Sydnes i mot applaus fra en fullsatt domkirke. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Man kunne tolket det som en devaluering av klimakrisen – er den bare et spørsmål om tro? Men verket sier noe annet. Det sier at det er troen som styrer hva man velger å gjøre, hvordan man velger å leve. Det understreker det forpliktende i å si ting høyt foran andre. 

Verket ble avsluttet med at hele domkirken sang «We concur /We acknowledge, we are concerned / I believe». En sterk oppfordring til individuell deltagelse i et kollektivt prosjekt.

Her treffer Christophersen en uhyggelig nerve.

Byråkrati-poesi
Christophersen er ikke den første til å bruke tekstmateriale fra politiske dokumenter. I en norsk sammenheng kan man tenke på Maja S.K. Ratkjes orkesterverk «Paragraf 112» fra 2014, som tar for seg den såkalte «miljøparagrafen». Christophersen har dessuten også tidligere gitt seg i kast med annet vitenskapelig materiale: «The Lapse of Time», et oratorie basert på Charles Darwins bok Artenes opprinnelse, hadde urpremiere i 2013, og kom på CD i fjor.

FN-tekstene han bruker her er en salig blanding av høyverdighet og byråkrati. Ord som «spirit of brotherhood», «born free» og «life in the world to come» kolliderer med «adverse effects» og «natural ecosystems». Det er ikke poesi, Christophersens sammensetning er poetisk. Christophersen understreker de aktive verbene (concur, acknowledge) og dermed også hvor den potensielle aktiviteten – aktivismen? – egentlig ligger.

Den fineste teksten er likevel den som er satt sammen av «fullstendig løsrevne setninger tilgjengelige på internett»:

We know it

We know about it

We know what it is

It’s in lead with those around us

It’s in lead with those among us

Creeping toward us

through any wire, from any corner

Silently working throughout the world

Her treffer Christophersen en uhyggelig nerve. Usynlige fiender finnes tilsynelatende overalt for tiden, i dypet på internett, i autoritære bevegelser, i miljøet rundt oss.

Balansert harmoni
Så til musikken. Nordstoga innleder med et gjennomsiktig orgelpreludium, punktert av korte toner og enkle, gjentatte figurer. En sopransolist står alene foran. Én tone, «jeg», vokser til den kristne trosbekjennelsen, og koret, som er spredt rundt i hver sin ende av tverrskipet og under orgelet bak, flettes inn med forholdsvis myke klanger.

Solist i Oslo Domkor. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Både harmoni- og formspråk balanserer fint mellom det kjente og det uventede. Korpartiene består ofte av tette akkorder med mange toner på én gang, men musikken følger tekstene slik klassisk kirkemusikk gjør: Den løfter opp ord og meninger mer enn den fremhever seg selv.

Christophersen vet hva han gjør, han vet hva han vil, og han vet hvordan han skal få det til.

Den dynamiske utviklingen er også nennsomt komponert. Musikken veksler selvsikkert mellom solister, ulike deler av koret og orgelet. Christophersen får Domkoret til å bruke hele rommet, fysisk ved at de beveger seg rundt i det, og musikalsk ved at de tidvis fyller det med store, jublende tre- og firklanger. Avslutningen samler trådene både musikalsk og konseptuelt med allsangen.

Jeg liker ikke ordet tilgjengelig, for det er så avhengig av perspektiv. Men det er noe med Christophersens musikk som gjør at det føles mer naturlig å fremføre det på Kirkemusikkfestivalen enn for eksempel Ultima, samtidsmusikkfestivalen som åpner denne uken. I «Credo, et credis» virker Christophersen lite opptatt av å bryte grenser eller å skape noe unikt nytt. Verket er mer et velkomponert stykke bruksmusikk enn et samtidskunstnerisk eksperiment.

Gjør det musikken mer tilgjengelig? Kanskje for noen. Jeg tror i alle fall at det var få som gikk forvirret ut av Domkirken forrige torsdag og tenkte «Dette forstod jeg ingenting av». Christophersen vet hva han gjør, han vet hva han vil, og han vet hvordan han skal få det til.

Komponist Bjørn Morten Christophersen med blomsterbukett etter fremføringen av Credo, et Credis under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 7. september. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Åpenbare koblinger
Det drøyt halvtimelange Credo, et credis ble spilt til sist i programmet, etter fremføringer av andre musikalske credo-er av Giovanni Pierlugi da Palestrina, Frank Martin, Einojuhani Rautavaara og Arvo Pärt.

Det er kanskje naturlig å sette credoer sammen med credoer, men koblingen ble for åpenbar. På fjerde «Deum de deo, lumen de lumine» var det lett å bli lei. Stine Sørlies lille stykke «Pollination» gjorde sitt beste for å tilføre spenning, og klarte det til en viss grad. Sørlie, som Christophersen, har en sterk poetisk sans, og verket legger et pirrende lag av musikalsk blomsterstøv over opplesing av latinske blomsternavn og blomsterinspirerte fraser.

Oslo Domkor synger med konsentrert klang og veltrent musikalitet, og ga liv til alle stykkene, skriver Ballades anmelder.  (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Domkirkekoret og dirigent Vivianne Sydnes skal også ha honnør for fin innsats. De synger med konsentrert klang og veltrent musikalitet, og ga liv til alle stykkene. Men det er hard konkurranse i Kor-Norge om dagen. I et så krevende program som dette, kunne man ønske seg mer innlevelse, tydeligere diksjon og mer farge i dynamikken. Det ville løftet totalopplevelsen. Koret har dyktige sangere, og Sydnes har oversikt nok til å få det til.

Dirigent Vivianne Sydnes. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)