Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival: – Vi dekker et behov for opplevelser som blir stadig vanskeligere å finne i vår tid

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestivals kortreiste del arrangeres fra 19. til 27. mars, den internasjonale delen fra 3. til 11. september.

LES OGSÅ Bodil Maroni Jensens tekst fra Tyler Futrells urfremføring av sin «Stabat Mater»: En konsert er ikke bare en konsert

– Vi har delt årets festival i to for å være sikre på å kunne gjennomføre hver av delene under trygge og forutsigbare rammer, forteller festivalsjef Bente Johnsrud.
– Avgjørelsen ble tatt i januar, på grunn den økende smittesituasjonen i samarbeide med våre internasjonale utøvere som var lettet over å kunne utsette. Det å ta imot rundt 1000 utøvere fra hele Europa i løpet av 10 dager ville vært en for stor risiko å ta. Nå kan i stedet publikum, utøvere, frivillige og annet personell være trygge på at det er nok luft mellom arrangementene til å ha oversikt og sørge for en god gjennomføring. Det er mange som er med i maskineriet rundt en festival, vi er avhengige av alle både på scenen, på kirkebenkene, i døra og i kulissene.

Bente Johnsrud tok initiativet til Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i 2000, og har vært kunstnerisk leder og festivaldirektør siden da. (Foto: Norbert Schäfer)

– Vi ser også den samme tendensen som mange andre kulturaktører, at publikum ennå ikke er helt tilbake i de vanlige rutinene etter pandemien. Så vi tenker at det også av den grunn vil passe bedre å fordele konsertene utover, enn å ha én kompakt festival i år, fortsetter hun, og opplyser om at billettsalget har gått sakte, men at de håper på godt salg av billetter i døren.

En festival for alle, for gode opplevelser og ettertanke
Utøverne i den første delen av festivalen kommer fra Norge og Danmark. I september kommer ensembler fra Frankrike, Østerrike, Island, Spania, England og Sverige. Men begge delene byr på urfremføringer og kjente verker, på kor- og orkesterrepertoar, solokonserter og foredrag, og hovedtemaet for året, Stabat mater, går også igjen i begge periodene.

Bente Johnsrud tok initiativ til festivalen i 2000, og er fremdeles kunstnerisk leder og festivaldirektør. Hun forteller at publikummet er sammensatt, og at programmet er for alle, uavhengig av tro og kulturell bakgrunn.

– Mange kommer for en musikalsk opplevelse med god akustikk i vakre omgivelser, andre vil benytte anledningen til å få seg et pusterom i hverdagen, til refleksjon rundt de store spørsmålene. Mange er faste gjester, noen kommer for en bestemt utøver eller et konsertprogram. Før pandemien hadde vi også mange tilreisende fra utlandet, som kjøpte festivalpass og reiste ens ærend til Norge på grunn av festivalen. Og festivalen er alltid en sosial og åpen arena. Derfor gleder vi oss spesielt mye til å ta imot publikum i år, etter ett år med avlysning og ett år med digital festival.

– Hva kan publikum vente seg av årets Oslo Kirkemusikkfestival?
– Til sammen utgjør de to periodene en fullverdig utgave av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, slik publikum og kritikere kjenner den fra de siste 22 årene: Noe av det vakreste som er skrevet av kirkemusikk de siste 800 årene, satt opp mot nyskapende bestillingsverk og samfunnsaktuelle problemstillinger. Det blir rom for gode opplevelser og ettertanke. Utøverne er som alltid blant de fremste i Europa, som det britiske koret Polyphony & Stephen Layton og det franske orkestret Les Talens Lyriques & Christophe Rousset. I tillegg møter vi kjente norske navn som Solistkoret, Ensemble Allegria og Kringkastingsorkestret. Vi løfter også frem de yngste i en barnekorstafett i september.

Terjungensemble urframfører Tyler Futrells bestillingsverk Stabat mater med sopran Silje Aker Johnsen, mezzosopran Astrid Nordstad og dirigent Lars Erik ter Jung. Bildet er fra en konsert med ensemblet under pandemien. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultimafestivalen)

– Vi er ingenting uten historien 
Oslo Kirkemusikkfestivals formål er å formidle den kirkemusikalske kanon fra middelalderen til vår tid. Johnsrud forteller at de i tillegg til å dele kunsten og musikken med et bredt og mangfoldig publikum jobber for å videreføre tradisjonen ved å bestille nye verker og bygge broer mellom sjangre, religioner og kulturer.
– Det samfunnsaktuelle perspektivet spiller også en stadig større rolle. Ikke minst ønsker vi å aktualisere historien ved å knytte den til relevante spørsmål og utfordringer i vår tid. Vi er ingenting uten historien som har ført oss hit, og tradisjonene har liten verdi om de fremstår som utdaterte. De siste årene har vi tatt for oss slaveriet i vår tid, klimaendringer, ensomhet og fellesskap, religions- og ytringsfrihet. Temaene er blitt belyst både gjennom det kunstneriske programmet og i foredrag.

– Vi har også gjennom flere år vært opptatt av kvinners plass i kirken og i verden, både gjennom historien og det å løfte frem dagens kvinnelige dirigenter og komponister, sier Johnsrud.
– Og det er nok av dyktige kunstnere å ta av, vi trenger ikke å drive med kvotering! I september urfremfører vi The Gospel of Mary, som handler om en glemt strømning blant de første kristne, en retning som ga kvinner større plass enn den vi finner i dag.

– Hvorfor trenger vi Oslo Kirkemusikkfestival?
– Den kirkemusikalske tradisjonen er en musikalsk arv som sier noe om hva samfunnet vårt har vært de siste århundrene, hvem vi er i dag og hvorfor vi er kommet hit. Kunsten som er blitt skapt i disse rammene, er i seg selv fantastisk, og det er viktig at den ikke forsvinner. I vår tid går stadig færre i kirken – flere kirker legges ned og gjøres om til rene utleiekirker. Vi har gjennom 22 år sett at Kirkemusikkfestivalen tiltrekker seg et publikum som inkluderer langt flere enn dem som går i kirken til vanlig. Om det er fordi vi har lyktes med å formidle den kirkemusikalske tradisjonen på en god måte, eller rett og slett fordi de musikalske opplevelsene i seg selv appellerer til mange, det er ikke godt å si. Antakeligvis er det en kombinasjon. Men det sier i alle fall noe om at vi dekker et behov for opplevelser som blir stadig vanskeligere å finne i vår tid.

– Kanskje er det verdien av å kunne trekke seg tilbake en times tid, puste, oppleve musikk av høy kvalitet, uten skjermer, intense lyder og en forventning om å være påkoblet? Kanskje vår tids «religiøse opplevelser» i stadig større grad handler om privilegiet det er å kunne ta seg tid til å tenke og reflektere, uten nødvendigvis å måtte tro på en Gud eller følge ordrett alt som står i Bibelen? Hver og en har sin personlige tro som ikke alltid knyttes til ukentlig kirkegang. Det handler om hva man selv vil legge i det. Og kirkemusikken har til alle tider handlet om de samme spørsmålene som religionene – spørsmål om liv, død, kjærlighet og meningen med livet. Det sier seg selv at det er blitt stor kunst av slike spørsmål.

Bilde av skulpturen Pietà av Michelangelo. Pietà er i følge Wikipedia «en billedlig representasjon av jomfru Maria som sørger over sin sønn Jesus mens hun holder hans døde legeme i armene». Marmorskulpturen står i Peterskirken i Roma. (Foto: Pixabay)

Brutalitet og lidelse
Temaet for årets festival er «Stabat mater», med utgangspunkt i den katolske hymnen «Stabat mater dolorosa» (latin for «Stod der moren, fylt av smerte», Wikipedia) som ble skrevet på 1200-tallet og som skildrer Marias lidelser under korsfestelsen av sønnen Jesus.

– Hvorfor har dere valgt «Stabat mater» som årets tema?
– Siden teksten til hymnen ble skrevet er det blitt komponert over 600 verker over den. Fortellingen om Maria, moren, som ser sin egen sønn bli korsfestet, utgjør sånn sett en rød tråd gjennom kirkemusikkhistorien. Vi ønsket å løfte frem et utvalg av disse verkene, og å se på relevansen av dette bildet, denne symbolikken, i dag. Dessverre står vi midt i en krig hvor bildet av moren som ser sin egen sønn bli drept er mer aktuelt enn vi hadde ønsket. Det er et bilde som uttrykker den største kjærligheten man kan oppleve, kjærligheten til sitt eget barn. Og på samme tid det mest smertefulle man kan gjennomgå, smerten ved å se sitt eget barn bli torturert og drept.

En av «Stabat mater»-produksjonene under første del av festivalen er den amerikanske, Oslo-baserte komponisten Tyler Futrells bestillingsverk Stabat mater. Verket er bestilt av dirigent Lars Erik ter Jung, med tanke på Kirkemusikkfestivalen. Det framføres av Terjungensemble 26. mars med sopran Silje Aker Johnsen og mezzosopran Astrid Nordstad som solister, og Lars Erik ter Jung som dirigent. Johnsrud forteller at Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival har vært i dialog gjennom prosessen med bestilling og komposisjon av Futrells nye verk, og at det er en sentral del av «Stabat mater»-temaet.

Dirigent Lars-Erik ter Jung. (Foto: Øyvind Hjelmen)

– Futrell stiller nemlig spørsmål ved det paradoksale i at denne grusomme historien ofte er blitt tonesatt med inderlig vakker musikk, utdyper Johnsrud.
– Han trekker inn musikalske referanser til andre verker hvor tragisk, brutal tematikk møter vakker musikk. Blir det brutale aspektet glemt? Hvor er det blitt av ondskapen som har forårsaket situasjonen som beskrives? I sitt nye verk har Futrell selv skrevet det vakreste og mest melodiske han selv er i stand til, men samtidig inkludert brutal musikk – lydbilder som også viser kontrasten som ligger i «Stabat mater»-symbolikken. På konserten fremfører Terjungensemble også Alessandro Scarlattis vakre Stabat mater fra 1724. Dette verket inspirerte Pergolesi til å skrive sin kjente Stabat mater i 1736, som er et av verkene Tyler Futrell siterer i sitt nye verk.

Komponist Tyler Futrell. (Foto: Privat)

Første gang foran folk: Måter å være sammen på
Noen av siste års bestillingsverk blir framført foran publikum for første gang dette året. Kirkemusikkfestivalen bestilte et verk av komponist Henrik Hellstenius til fjorårets festival, under temaet ensomhet og fellesskap. Siden festivalen ble gjennomført digitalt i 2021 blir urframføringen av Hellstenius’ verk Together tirsdag 22. mars. Verket tematiserer måter å være sammen på, og måter vi møter den andre på, skriver festivalen i sin omtale av det. Together er skrevet for seks vokalsolister og to musikere som også bruker sine stemmer og elektroakustisk materiale, og blir framført av Nordic Voices med Jennifer Torrence på stemme, slagverk og elektronikk og Ellen Ugelvik på piano og elektronikk, under direksjon av Kai Grinde Myrann.

Nordic Voices framfører Henrik Hellstenius’ bestillingsverk Together i Sofienberg kirke tirsdag 22. mars sammen med Jennifer Torrence på stemme, slagverk og elektronikk og Ellen Ugelvik på piano og elektronikk, under direksjon av det unge dirigenttalentet Kai Grinde Myrann. (Foto: Fredrik Arff)

Den danske komponisten Bent Sørensen kommer til festivalen nå i mars, og hans Matteuspasjon som ble bestilt til Kirkemusikkfestivalens 20-årsjubileum avslutter første del av årets festival 27. mars. Da blir det for første gang framført live foran publikum. Verket ble urfremført digitalt i fjor, og anmeldt her i Ballade av musikkritiker og forfatter Bodil Maroni Jensen:

Den dagen Bent Sørensens «Matteuspasjon» blir fremført for et publikum i samme rom, vil det kunne oppleves som en feiring av å ha tilbakelagt en begrensende koronatid. Så vil pandemiassosiasjonene etter hvert forsvinne fra verket, og det vil bli stående som et av vår tids betydelige bidrag til tradisjonen.