Samtidskirkemusikk

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival ble i år gjennomført for – imponerende! – 15. gang. Festivalen, som har tyngdepunktet i den gamle musikken, presenterer utøvere på internasjonalt toppnivå, og det store tilbudet av konserter er utvilsomt en berikelse av byens musikkliv.
At kirkemusikkfestivalen ikke direkte prioriterer den nye musikken, er åpenbart og forståelig. Samtidig anlegger festivalen et såpass ambisiøst perspektiv, både kunstnerisk og kulturelt, at det er rimelig å forvente et bevisst forhold til samtiden.
Festivalen skilter da også, i år som tidligere år, med flere urfremføringer. Antallet er litt avhengig av hvordan man teller; det sentrale prosjektet Song of songs, som jeg kommer tilbake til, omtales som ett verk, men kan også sies å bestå av fem nye komposisjoner. I tillegg kommer verket Draumkvedar – son av kjærleik av den unge norske komponisten Martin Ødegaard, og et nytt verk av folkemusikeren Gjermund Larsen , begge bestillingsverk fra festivalen.
Funksjon og musikalske eksperimenter
Jeg mener at det fruktbare ved kirkemusikkfestivalen vel så mye kan – og muligens bør – knyttes til dens utforskning av musikalsk funksjon, som til fremdyrkingen av det eksperimentelle i mer estetisk forstand. Det handler altså primært om forholdet mellom musikken og den religiøse konteksten den inngår i, og mindre om å dyrke frem den grensesprengende lyden.
Et slikt perspektiv er interessant, men det kan selvsagt problematiseres på flere måter, særlig i lys av den moderne musikkens utvikling, og tanken om kunstens autonomi i moderniteten.
Samtidig er det mulig, mer konkret, å tenke perspektivet dels som en ramme som justerer forventningene til det radikale og setter det mer tradisjonsbundne inn i en meningsfull kontekst, dels som en åpning mot å forstå ideen om det nye på en mer sammensatt og muligens mindre mediespesifikk (strengt musikalsk) måte. På den annen side kan man spørre seg om ikke rammen også kan bli for trang og styrende og slik medføre at den nye musikalske tanken ikke slipper ordentlig gjennom som utfordring. Årets festival demonstrerte flere av disse mulighetene.
Drømmesanger
Martin Ødegaards Draumkvedar – son av kjærleik ble urfremført i Gamle Aker kirke med Oslo Domkor og dirigent Vivianne Sydnes, sangeren Berit Opheim, felespiller Vegar Vårdal, samt Ødegaard selv som ansvarlig for elektronikken. Konserten åpnet med Draumkvedet i «originaldrakt» (som det litt misvisende het i programmet, vi snakker jo om et muntlig tradert verk), klokkeklart, vakkert og stødig fremført av Berit Opheim. Gjennom de drøyt 40 minutter visen varer, skapte hun en stemningsfull og konsentrert atmosfære i det intime kirkerommet, som var fylt til randen av oppmerksomme tilhørere.
Språket i diktet er tett, spekket med gamle ord og svært metaforrikt. Det opplevdes derfor uheldig at teksten ikke var trykket i programmet; ifølge arrangørene fordi musikerne ønsket fullt fokus på fremføringen. Jeg vil likevel påstå at det hadde vært en fordel med teksten tilgjengelig, ikke minst fordi Ødegaards verk – som fulgte i direkte forlengelse av Opheims fremføring – også syntes å knytte an til det innholdsmessige. Slik tolket i alle fall jeg tittelen, som en vending ut av det mørke og ferden gjennom dødsriket; som et nytt blikk på drømmesangeren, koblet med en varmere dimensjon – som en son av kjærleik.
Ødegaards verk var annonsert som en kommentar, og gjennom de gode 15 minuttene stykket varte, var det flere henvisninger til a capella-versjonen: Blant annet hadde Ødegaard harmonisert enkelte av de kjente såkalte stevene (repeterte fraser) for koret, gjennom høytalerne lød hestetramp i vill fart, og mot slutten inntok Berit Opheim igjen et naturlig sentrum. Den koriske utvidelsen av Opheims solostemme fungerte som en berikende utdypning og romliggjøring av diktets stemning; det fortellende alvoret i diktet ble hos Ødegaard kommenterende omskapt til en mer bevegelig ettertanke.
Ellers spilte felespiller Vegar Vårdal en sentral rolle, mobil, og tidvis nærmest dansende mellom midtskipet og alteret innerst i kirkerommet. Felestoffet oppfattet jeg dels som tradisjonelt forankret slåttemusikk, dels som komponerte/instruerte partier. Det virket fint sammen; Vårdal var tilstede som seg selv, men også nennsomt integrert i helheten av Ødegaard. Oslo Domkors sangere var både plassert på sidene, og med en gruppe innerst i kirkerommet som etter hvert kom frem og dannet en halvsirkel under prekestolen.
Tradisjonelt forankret utfordring
Komponisten viste med dette verket en både ærbødig og original omgang med tradisjonen. Som i tidligere verk jeg har hørt av ham, er han ikke redd for å understreke forbindelsen bakover. Tonespråket har klare tonale innslag. Det er ikke primært kritisk utfordrende, men har ikke desto mindre en klar, tydelig og trygg stemme som samler uttrykket.
Det formale strekket var dyktig disponert og særlig vellykket opplevde jeg nettopp kommentar-funksjonen, blikket for en innholdsmessig, men også klanglig utdypning av den tradisjonelle folkevisen. Det musikalske overskuddet ble også understreket gjennom innlemmelsen av andre kilder, som kyrie-rop fra Østerdalen, verket «Ave Maris Stella» av Guillaume Dufay, foruten den allerede nevnte elektronikken. Om noe skal innvendes, måtte det være at balanseringen av elementene fortsatt kan strammes og finslipes, eksempelvis fremsto elektronikken som ikke like presis som det øvrige materialet. Men dette er mer å regne som en antydning av retning, enn kritiske poeng.
Det skal i det hele tatt bli interessant å følge Martin Ødegaard. Kirkemusikkfestivalen skal ha ros for å ha gitt ham muligheten, komponisten synes å være en som passer festivalens balanse mellom tradisjon og nyskapning godt. Likevel er det fristende å oppfordre til noe friere tøyler, et mer selvstendig – kanskje helaftens – format fra bestillers side neste gang.

 
Musikk som brobygger
I det som fremsto som årets hovedsatsning på bestillingssiden, skulle resultatet imidlertid vise seg mindre vellykket. Verket Song of songs var tenkt som en slags suite med verk av fem komponister; Toivo Tulev, Bushra El-Turk, Mārtiņš Vuļums, Santa Ratniece og Lasse Thoresen.
For å forstå dette verket, er det nødvendig å minne om den større sammenhengen årets festival ønsket å tegne opp med temaet musikk som brobygger – ute og hjemme. Spørsmålet om kontakt på tvers av religionene er åpenbart brennbart og aktuelt, også i vår egen nære og helt konkrete virkelighet. At musikken kan spille en rolle i denne kontakten, er ikke utenkelig. På den annen side blir jeg mistenksom overfor en forståelse av musikk som noe hevet over enhver grense, konflikt og motsetning. «Musikken kjenner ingen grenser», heter det, men dette er et munnhell og en utbredt klisjé som heller enn å åpne, skygger for hvordan musikken faktisk også er kontekstuelt forankret og krever formidling.
Alle verkene var skrevet for og fremført av det fremragende Latvias Radiokor og Ensemble Sarband, som også hadde mellomspill med tradisjonsmusikkimprovisasjoner. Det hele ble ledet av korets dirigent, Kaspars Putniņš. Latvias Radiokor har åpenbart jobbet mye med ny musikk, eksperimentell bruk av stemmen, eksempelvis i mikrotonal overtonesang, blant annet med komponisten Lasse Thoresen i hans Concrescence-prosjekt. Ensemble Sarband er basert i Tyskland, men består av musikere, alle på svært høyt nivå, fra syv ulike nasjoner. Musikerne er forankret i en folke- eller tradisjonsmusikkretning, benytter instrumenter fra sine respektive kulturer, og kombinerer uttrykk fra europeisk og arabisk, jødisk, kristen og muslimsk musikk. De beveger seg følgelig utenfor et strengt europeisk kunstmusikkbegrep, der notasjon, koordinasjon og ulike former for disiplinering av fortolkningen dominerer.
Med tanke på den nevnte tematikken, er det åpenbart både konsekvent og relevant å kombinere disse ensemblene. At prosessen med verket ikke desto mindre medførte utfordringer, særlig med tanke på koordinasjon, ble ikke lagt skjul på i Lasse Thoresens korte innledning før konserten. Dermed var det også nærliggende å se for seg interessante løsninger.
Gjennom den drøye timen konserten varte, ble det imidlertid tydelig at de ulike uttrykkene, heller enn å skape noen ny, utfordrende og åpnende sammenheng, snarere ble stående ved siden av hverandre. Kormusikken var gjennomgående vag og meditativ i uttrykket, med unntak av Thoresens verk som i det minste arbeidet med kontrastpartier. De tradisjonsbaserte innslagene fra Ensemble Sarband inneholdt flere vare og stemningsfulle elementer, men falt i sammenhengen fort inn i et typisk monotont klisjébilde, nettopp som «det andre», eventuelt «der ute», som denne typen konstellasjoner kan ende opp med å (re)produsere, muligens i strid med sine egne intensjoner.

Fordommene
Er det nå slik at jeg, som kritiker, møter meg selv i kirkedøra, som en lytter med akkurat de fordommene konserter som denne, og festivalen som helhet, ønsker å konfrontere? Min horisont, kunne man innvende, er ikke videre enn at jeg oppfatter denne musikken, riktignok som presis i forhold til idealet om kulturenes forskjellighet – «ute og hjemme» –, men samtidig nettopp som en musikk av denne typen. Hvorfor er jeg ikke mer åpen for det fine i sammenstillingen av disse ulike uttrykkene? Hvorfor er jeg ikke villig til å konfrontere meg selv i opplevelsen av dette uttrykket som «noe annet»?
Det korte svaret er rett og slett at konfrontasjonen, åpningen, formidlingen og spenningen som potensielt ligger i stoffet i liten grad ble artikulert i det faktiske verket selv. Selv om jeg utvetydig kan anerkjenne at konserten hadde fine øyeblikk, var det på et mer overordnet plan, så vidt jeg kunne høre, lite eller ingenting av noe møte mellom de ulike tradisjonene – hverken på en måte som satte uttrykkene på prøve, eller på en måte som utdypet deres egenart i møte med hverandres ulikheter.
Dermed er vi tilbake i en abstrakt tanke om ulikhetenes sammensmelting, nærmest som ved en magisk berøring, også uttrykt gjennom ulne metaforer som melodi og harmoni, slik også Lasse Thoresen var inne på i sin innledning. Men for meg blir det lett noe abstrakt i forutsetningene for slike møter, og jeg vil mene at det å påpeke dette som problematisk, ikke er det samme som en innsnevret horisont eller reduserende fordommer. Tvert imot handler det om å ta møtet på alvor, også som noe konkret.
Ta sats!
Som nevnt mener jeg Oslo Internasjonale kirkemusikkfestival i stort er med på å åpne et interessant felt mellom kirkelig-religiøs institusjon, åndelig tradisjon og kunstmusikalsk utvikling. Her antyder festivalen en arena som, utover å løfte tidligere tiders musikk inn i en relevant, samtidsorientert ramme, også kan spille en rolle i diskusjonen av mer tradisjonsorienterte prosjekter i dagens samtidsmusikk.
Faren er imidlertid at en slik retning lett kan havne i det abstrakte og i verste fall klisjéfylte. Idet kirkemusikkfestivalen havner der, bygger den opp under det tradisjonelle på en konserverende måte som etter mitt syn er mindre interessant. Som jeg også har vært inne på tidligere, mener jeg at tiden er moden for et realt bestillingsverk, der komponisten gis frie tøyler og for utfolde seg over et noe lengre tidsrom enn det som eksempelvis ble Martin Ødegaard til del.
Et slikt eksperiment skjer selvsagt ikke uten risiko, men Oslo internasjonale kirkemusikkfestival har nå etablert seg som en så sentral og solid institusjon, at den uten tvil vil tåle sjansespillet.