Stemmer i samtidsmusikken: Med reiseguide inn i et kunstfelt

Bodil Maroni Jensen:
Stemmer i samtidsmusikken. Samtaler med norske komponister
Solum Bokvennen, 2024

Kjetil Vikene er frilanskritiker og musikkskribent i Ballade. (Foto: Thor Brødreskift)

Bodil Maroni Jensens bok – med sine in medias res-intervjuer med ti samtidsmusikkomponister – er interessant på flere måter, og kan leses på flere interessante måter. Denne teksten er et forsøk på å tre inn i noen av disse lesemåtene.

Jeg har altså ikke som ambisjon å redegjøre for alt det interessante som boken presenterer, så jeg kan kanskje bare begynne med en helhjertet anbefaling av den i stedet. Bodil Maroni Jensen, prisbelønnet «formidlingsaktør», er nettopp dette: En som trer inn og lar oss følge med.

Først noen ord om hvorfor jeg har bedt Ballade om å få skrive noe om denne boken. Det tror jeg kan være oppklarende.

Selv om jeg også tidligere har skrevet om samtidsmusikk i Ballade, står jeg helt utenfor feltet; jeg er så og si en av de publikummerne feltet prøver å nå, den tilfeldige lytteren, den nysgjerrige besøkende. Det gjør også at jeg kan betrakte feltet på en litt fri og naiv måte – uten noe behov for hverken å ta det i forsvar eller å kritisere det med noen spesiell agenda.

Først og fremst er jeg altså en musikkinteressert fyr som prøver å oppsøke nye opplevelser og nye uttrykk – om det er innen hardcore, jazz, elektronika, folkemusikk, klassisk musikk, såkalt verdensmusikk eller alt det andre som denne store musikkverdenen kan by på.

Når jeg spurte om å få lese og skrive om denne boken, var det også fordi jeg er veldig interessert i hvordan musikere – ja, kunstnere generelt – reflekterer over sitt eget virke. Det ligger mye god innsikt i selvrefleksjon – og ofte også mye underholdning.

Dessuten ligger interessen min nettopp i at dette er et ganske ukjent terreng for meg; jeg vil vite mer!

Endelig tenker jeg ofte at bøker som denne bør leses av «folk som ikke har peiling». Det tror jeg også Maroni Jensen er enig i. Så får vi se om hun klarer å åpne døren for meg.

Omslaget på Bodil Maroni Jensens «Stemmer i samtidsmusikken», gitt ut på Solum Bokvennen (2024). (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Typete og typisk
Skrivestilen til Maroni Jensen, som hun redegjør godt for i introduksjonen, gjør at boken oppleves som en slags nedskrevet reise-podcast: Forfatteren slår følge med sine intervjuobjekter på lydprøver, på turer i naturen og ved forblåste fyrtårn i havgapet, diskuterer med dem på kafé i Paris, eller besøker dem på deres arbeidsrom.

De ti komponistene Maroni Jensen går på klingen er både typete og typiske. Med det mener jeg at vi på den ene siden kommer forholdsvis tett på personlighetene til den enkelte komponist; siden språkføringen i boken ligger tett på det muntlige intervjuet (podcast-følelsen) ligger det mye individualitet i måten de uttrykker seg på. Samtidig blir de også representanter for noen stereotypier. Det er ikke negativt ment; det betyr i denne sammenheng kun at boken som helhet også gjør størrelsen «samtidskomponist» til en mangefasettert, men likevel forholdvis håndterbar størrelse.

Den profesjonelle kunstneren
Noen fellestrekk i anatomien melder seg til denne kroppen (eller corpus, for å være smart) som utgjør samtidskomponisten.

I det hele tatt fremstår intervjuobjektene, hvis jeg nå skal skjære alle over en kam, som uforskammet profesjonelle i sitt virke. Det skinner gjennom at ingen forventer at bestillinger, fremførelser eller publikum skal komme av seg selv.

Komponistene må selv gjøre omverdenen oppmerksom på sin eksistens, og det gjør de gjennom nitid bearbeiding av – og verv i – bevilgende myndigheter og private legater, dyrking av sine profesjonelle nettverk, deltakelse i konkurranser og ved å inneha verv i ulike kunstneriske råd, organisasjoner, festivaler og programkomiteer. I dette ligner samtidsmusikkfeltet på hvordan kunstnere i andre kunstfelt opererer: De er opptatt av å hegne om sitt eget felt – forståelig nok!

Dermed er boken kulturpolitisk interessant; flere av komponistene har altså verv og posisjoner i festivaler, utvalg og råd – eller har opprettet sine egne formelle eller uformelle organisasjoner. Én har gått rundene i store og prestisjetunge organisasjoner (nåværende Festspill-sjef Lars Petter Hagen), én har viet seg til å dyrke frem egne, lokale initiativer i samarbeid med amatører (Magnar Åm), én har startet en slags grasrot-bevegelse med formål å skape synergi mellom instrumentalister, dirigenter og komponister (Anna Bergs Ensemble 3030).

Problemet med tradisjonen
Et mer (eller mindre) problematisk forhold til begrepet «klassisk» er også gjennomgående hos komponistene som er intervjuet.

Alle som en godtar på et eller annet vis at de må forholde seg til tradisjonen. Eller tradisjonene, for her er det komponister som står i kirkemusikk-tradisjonen, orkestertradisjonen, den modernistiske tradisjonen og så videre.

Noen av komponistene omfavner tradisjonen i dyp affekt, andre ser på den med like dyp mistro – som om tradisjonen er noe som ødelegger for dem. Kanskje har de siste rett, og kanskje må samtidsmusikken alltid stå i skyggen av tradisjonen; det er jo ingen tvil om at en opptelling av verker i de store (og små) konsertsalene i Norge gir storeslem til verker som er minst 100 år gamle. (Et billig, men pregnant poeng her, er jo at Spellemann i år foreslo å slå sammen de to til én.)

Sammen med brytningen mot tradisjonene følger også en kjønnsdimensjon: Det meste av den klassiske musikken som oppføres i Norge i dag er skrevet av menn, mens kvinneandelen i samtidsmusikken er betraktelig mye høyere. Maroni Jensen gjør sitt ved at halvparten av de intervjuede er kvinner; mange av disse er også «unge» (i et felt der man fremdeles blir ansett som nybegynner når man er 40).

Anerkjent eller ei
At samtidsmusikkfeltet har en hang til å klage over manglende anerkjennelse, blir også delvis bekreftet – i hvert fall hos noen av de intervjuede. Bildet er heldigvis ikke helt entydig, og utfordringen – å bli spilt, bestilt og hørt – gir seg til kjenne på forskjellig vis hos de ti komponistene.

På den ene siden finner vi regelrett syting og klaging over hvor lite respektert samtidsmusikken er (mens man kan mistenke at det handler om mangelen på respekt for komponistens eget verk, ikke hele feltet).

På den andre siden utrykker flere av komponistene en mer takknemlig holdning over at man får lov til å holde på med sitt virke – og at det tross alt står ganske bra til i oljenasjonen Norge med tanke på både økonomi og publikum.

Felles for alle er at de nevner mange priser, stipender, utmerkelser og bestillinger som har spilt en praktisk rolle i deres karriere. Og her aner vi kanskje én måte å snakke om sin kunst som er typisk (og ikke typete): På samme tid en hang til å føle seg for lite spilt, for lite sett, for lite hørt – i kombinasjon med en slags innøvd CV-gjennomgang av alle sine utmerkelser.

Men komponistene skal få rett i dette: I likhet med popmusikken kan det virke som om «stor i utlandet» er en døråpner inn mot norske programansvarlige for orkestre og festivaler. For i den grad det klages, er det spesielt over forholdene i Norge, der noen av komponistene opplever for få oppsettinger, for lite publikum, for lite anerkjennelse.

Elitistisk eksklusivitet
Et av problemene, mener klagerne i denne boken, er at musikken blir oppfattet som elitistisk og som noe eksklusivt. Dette poenget løfter også Maroni Jensen opp i sin introduksjon: «Myter og meninger om elitisme og eksklusivitet hefter ved feltet, og forstås og bekjempes på forskjellig vis», skriver hun.

Jeg får flere ganger lyst å skrike: «Ei det, for faen!»

Og komponistene har ulike forklaringsmåter og svar på det som de aller fleste oppfatter som en slags anklage, eller i det minste en utfordring. Selv syns jeg faktisk det er litt rart at ingen eksplisitt tenker tanken ut – og vurderer om ikke dette også kan være en styrke?

En åpenbar og fristende rolle å innta er en litt sløseriombudsmannsaktig gjøglerrolle, og dermed si noe sånn som «vel, da kan du jo skrive mindre ekskluderende musikk!» Og om man ikke har noen kjennskap til samtidsmusikken vil en del av intervjuene i denne boken nettopp ikke være så inviterende; den elitistiske holdningen man prøver å unnslippe ligger dessverre hos komponistene selv, og jeg får flere ganger lyst å skrike: «Ei det, for faen!».

Grunnen til at jeg har lyst å skrike er kanskje banal, men jeg gjør et forsøk! Så her kommer det: Er det virkelig et problem at den nye musikken oppfattes som eksklusiv og elitistisk? Hvis vi tygger litt på disse ordene så er det fint mulig å gjøre dem til sine allierte, og ikke til sine fiender.

La meg bruke meg selv som eksempel: Min første musikalske kjærlighet var definitivt heavy metal. Etter hvert som jeg ble mer raffinert i min forståelse av musikkformen har jeg gått ganske langt inn i ganske marginale lommer i denne sjangeren, og hører på musikk som kanskje bare én, høyst to, av en utvidet bekjentskapskrets lytter til.

Et band som for eksempel (det nå oppløste) bandet The Dillinger Escape Plan regner jeg med at ganske få av leserne av denne teksten kjenner til (selv om jeg blir glad hvis det er mange!). Poenget er at dette bandet fremstår som både elitistisk og eksklusivt for mange lyttere: Det er vanskelig musikk som ikke gir noe ved dørene, så og si.

Snarere er det som om bandet gjør det til et poeng at dørene er lukket, og at man må være ganske standhaftig som lytter for å åpne dem. I tillegg har de også skapt sin egen sjangerdefinisjon. Bandet spiller «math core», og som begrepet tilsier er det både matematisk komplekst (rytmisk) og med et ganske drøyt og støyende lydbilde («hardcore»). I den forstand er det elitistisk fordi det krever en ganske utviklet forståelse av hardcore- og metalsjangerne som helhet, og eksklusivt fordi det nettopp i sin komplekse voldsomhet er ekskluderende.

Men er det et problem? Jeg mener selvsagt at det er det ikke. Det gjør at jeg som fan og lytter føler at jeg tar del i noe som nettopp er eksklusivt, noe jeg gjerne vil dele med andre, men som først og fremst gir meg følelsen av å være på innsiden av noe svært særegent og spesielt.

Jeg forventer heller ikke at noen andre skal like det så godt som meg: Det eksklusive ligger i mitt eget forhold til musikken. (Og i en liten parantes: Bandet spiller i aller høyeste grad samtidsmusikk, vil jeg påstå. Dessuten har de også den samme innstillingen som komponistene i Maroni Jensens bok: De gjorde jobben med å spre musikken selv med en forretningsmessig profesjonalitet. Poenget deres var nettopp å selge denne eksklusiviteten som en styrke.)

Dermed har jeg noen forslag på sjangerbetegnelser som jeg, egentlig bare halvveis på spøk, tilbyr til fri bruk, sånn at samtidsmusikkomponistene ikke lenger trenger å være begrenset til en stor sjanger – men heller bygge opp en lojal fanskare rundt sin egen greie. Jeg ville definitivt bli superinteressert i enhver konsert i sjangeren «Chamber Core». Og hva med «PsychoSymph» (dekonstruert symfoniorkester), «FagRock» (fagott med rocka stil), «PowerPiano» (piano preparert med dynamitt). Mulighetene er mange for å skille seg ut i mengden – og dermed skaffe seg et (større og mer lojalt) elitistisk og eksklusivt publikum.

Hva i all verden betyr samtidsmusikk?
Overordnet kan man kanskje si at boken til Maroni Jensen demonstrerer at begrepet «samtidsmusikk» enten er for fullt av mening eller fullstendig tomt for mening.

Samtidsmusikken – slik den fremkommer i denne boken – tar opp i seg så vidt forskjellige instrumenteringer, stiler og komposisjonsmåter at det er vanskelig å påstå at de i det hele tatt befinner seg i samme musikalske landskap. I denne betydningen av «samtidsmusikk», altså som sjangerbetegnelse, er ordet tomt for mening.

Strukturelle vilkår – som støtteordninger, stipender, konkurranser, spesialiserte ensembler m.m. – gjør derimot at det er økonomisk og karrieremessig smart å plassere seg i denne sjangeren: I mer marginale nymusikk-sjangre, som for eksempel støymusikk, er det vanskeligere å få støtte fra både myndigheter og mesener. I denne betydningen av «samtidsmusikk» er ordet en byråkratisk forordning.

Kanskje kan man påstå at det eneste som egentlig definerer de ulike komponistenes tilhørighet til sjangerbetegnelsen «samtidsmusikk» er deres egen plassering av seg selv i sjangeren. (Eller i tilfellet denne boken: Forfatteren Maroni Jensens plassering av dem i feltet.)

Åpning mot et helt kunstfelt
De vidt forskjellige stemmene, angrepsvinklene, komposisjonsteknikkene og synspunktene de ti komponistene har utgjør et slags korverk.

Det gjør boken til et rikt dokument, og for en utenforstående person som meg (som ikke er har et så godt overblikk over samtidsmusikkfeltet), gir boken meg en følelse av at den gir meg en sjanse til å skyve opp døren mot et helt kunstfelt. Det er vel egentlig den beste anbefalingen jeg kan gi.

Komponistene som er intervjuet:
Lars Petter Hagen
Magnar Åm
Cecilie Ore
Rebecka Sofia Ahvenniemi
Gisle Kverndokk
Kristine Tjøgersen
Tine Surel Lange
Bendik Sells
Ståle Kleiberg
Anna Linh Nguyen Berg

Red. mrk.: Musikkjournalist og forfatter Bodil Maroni Jensen er også skribent for Ballade. Ballade har tidligere publisert kortere versjoner av et par av hennes komponistsamtaler; samtalene med Tine Surel Lange og Magnar Åm.