Kjetil Vikene

Headlineren fra Holmlia tok oss fra e-pop til stadionrock – på en kveld fylt med glede.

Nesten tretti år etter sin fødsel fikk dedikerte musikkelskere oppleve og gjenoppleve en hel sjangers fødsel i bygget der mye startet – med de kanskje viktigste representantene for en ganske heterogen sjanger. Man kan like det eller ei: Svartmetall snakker til verden på en måte få andre norske kulturuttrykk gjør.

Den kanskje mest spennende opplevelsen en kan ha på festival er oppdagelsen av det/de ukjente, og en av de gode tingene med en festival som Nattjazz er inkluderingen av det/de uferdige. Så hva er da bedre enn å besøke Griegakademiets eksamenskonserter for virkelig å høre det uhørte?

Nattjazz i Bergen har vært en arena for nye artister og superstjerner fra hele verden i 50 år, og er i følge Ballades anmelder en heiagjeng for artister som forsøker noe nytt. Les vår anmeldelse fra det første knippet konserter etter årets festival, med fokus på den tyngre og mørkere siden av sjangeren.

Kritiker Kjetil Vikene svarer redaktørene av «Musikkfilosofiske tekster»: Om omtalen av min person er kvass og skjerpet, er imøtegåelsen av min kritikk dvask: Varkøy og Holm kunne vært både mer etterrettelige og mer dialogvillige i sine svar.

Norsk tenkning på norsk, konserverende tanker om forholdet mellom vitenskap og kunst, mangel på musikk, mennesker og støy. Lanseringen av boken «Musikkfilosofiske tekster» ga vår anmelder det han trengte for å kritisere den.

Drivende og tungt, akustisk og nedstemt: Motorpsycho er alltid, definitivt og umiskjennelig, Motorpsycho.

– Et viktig poeng for meg har vært å åpne opp musikken også for de som har mindre erfaring med klassisk musikk. Annabel Guaita er Lyttelosen, og hun vil gi musikken tilbake til lytteren.

Tre nye norske verker utfordrer normalen – hos både orkester og publikum.

Miss Tati graver i Angolas musikalske gullalder.