Art-by-accident og barnerim på Reperbanen

Alwynne Pritchard & BIT20 Ensemble – Counting Backwards
Lydinstallasjon og performance, bestillingsverk fra BIT20 urfremført under Borealis 2023
Cornerteateret i Bergen, 19. mars 2023

Årets Borealis ble avsluttet med et bestillingsverk av madam Borealis herself, tidligere kunstneriske leder Alwynne Pritchard. I Cornerteaterets kubiske sal er publikum plassert rundt senteret, en stor trerot, med musikere fra BIT20 Ensemble plassert rundt oss, bak langs alle veggene.

Alwynne Pritchard, her fra en tidligere performance. Pritchard er også tidligere festivalsjef og kunstnerisk leder for Borealis. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

I taket henger et talje-system med vekter og kroker, og fire tjukke tau henger ned på fire av rotens sider, holdt nede av vekter. Konserten åpner ved at lysene dempes og fire «bevegere» trer inn spotlys rundt treroten. De bøyer seg ned for å gripe hvert sitt tau.

Dette kunne rett og slett ikke vært bedre gjennomført om det var planlagt.

Så oppstår et uventet drama: En av bevegerne mister grepet på tauet, og det spinner opp mot taket. Taljesystemet får god fart, fyker som en pendel bakover i rommet, og en av metall-låsene bommer så vidt hodet til et annet av ensemblets medlemmer. Etter et kort øyeblikk oppstår det en ganske pussig – og egentlig ganske lystig – stemning blant publikum, mens intens beslutningstagning gjøres.

Det annonseres «5 minutter», og i de tre første av disse minuttene titter det stiger av ulik lengde inn i døråpningen, før den som kan brukes gjør sin entré, foldes ut – komplett med raslende og klakkende teleskop-mekanismer.

Det hele gir assosiasjoner til Becketts teater, og er et ekte øyeblikk av art-by-accident, lattervekkende i all sin potensielt dødelige absurditet. Dette kunne rett og slett ikke vært bedre gjennomført om det var planlagt.

Bevegerne holder hvert sitt tau, og sakte, sakte beveger de seg i kryssende akser og lager en første knute i tauverket, begynnelsen på et sterkere rep. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Men vi kommer oss tilbake til planen: De fire bevegerne starter på nytt. De holder hvert sitt tau, og sakte, sakte beveger de seg i kryssende akser og lager en første knute i tauverket, begynnelsen på et sterkere rep.

Symbolikken knytter også verket til stedet hvor Cornerteateret ligger: Fra 1680 og i vel 200 år lå en av Bergens berømte reperbaner nettopp her – mellom Møhlenpris hovedgård til kanten av Nygårdsparken.

Så begynner langtrukne toner fra BIT20-musikerne å smyge seg inn fra ulike kanter av salen. Det hele er neddempet, og harmoniserer med de ultralangsomme bevegelsene til de fire repslagerne – som fortsetter å lage flere fletter i tauverket. Dette er verkets hovedform de neste 40 minuttene: Repet som sakte blir flettet, knute for knute, og de lange tonene fra orkesteret.

Oppå dette høres en barnestemme, Alwynne Pritchards egen – og etter hvert også flere stemmer fra det som først kan oppfattes som tilfeldige medlemmer av publikum.

Hva som sies fremstår ikke som så veldig viktig (for meg i hvert fall): I de fragmentariske betraktninger om mennesker og menneskeheten er det i stedet monotonien, den langsomheten som ligger i uttrykket, som er fremtredende. Stemmene gjentar, hermer, reflekterer hverandre, og et tema kommer igjen, opptellingen fra 1 til 5. Counting forwards, ikke backwards, altså.

Tauverket, repslagingen, gir selvsagt et stort fortolkningsrom; er det tidens vev vi ser? Er det en symbolikk som handler som at mennesket er sterkere sammen? Er det selve fremstillingen av det nitide arbeidet som ligger til grunn for stor kunst? (I tillegg til frydefulle erfaringer av tilfeldig kunst, liker jeg personlig aller best kunst der selve arbeidet kommer til syne).

Hvis tauverket er tidens vev, menneskehetens historie, har den maktet å bedøve oss, gjort oss numne.

Alwynne Pritchards kunstneriske prosjekt er både tydelig og konsekvent, og den utsolgte finalen til Borealis 20-årsjubileum, viser en kunstner som har lite å bevise, som ikke trenger å sjokkere eller som trenger effektmakeri. Det kan både sees og høres, for både de sakte bevegelsene, de langsomme tonene og de monotone stemmene er søvndyssende (og ikke så mye hypnotiserende).

Jeg ser enkelte blant publikum som strever med å holde seg våkne, holde på konsentrasjonen, eller som ønsker å klappe hver gang det er et strekk med stillhet på mer enn fire sekunder – liksom i en viss iver etter at stykket skal bli ferdig.

Men det er poenget: Pritchard klarer på mange måter å oppheve tiden, å få den til å forsvinne, ikke i en strøm av lyd og inntrykk, men i en mangel på forandring (nok en Beckettsk assosiasjon for min del).

Monotonien, den langsomme repslagingen: Hvis tauverket er tidens vev, menneskehetens historie, har den maktet å bedøve oss, gjort oss numne. Counting backwards er jo nettopp det man blir beordret til å gjøre når man skal totalbedøves: Tell baklengs fra 10, og man sovner på 8.

Og hva er den desorienteringen man opplever når man kommer til seg selv? Etter den lange, kjedelige, bedøvende repslagingen, får plutselig bevegerne det travelt. Over høyttalerne spinner fragmenterte rester av barnestemmen rundt i rommet, som en CD-spiller med hakk, en digital sending med oppløsningstendenser eller en pandemi-zoom-samtale.

Gubben og Gamla lå og dro /og ikke fikk opp rota.   (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

I mer frenetiske bevegelser binder de det nye repet til roten, og taljsystemet får en ny dimensjon. Nå kan det nemlig brukes til å heve og senke den enorme treroten opp og ned etter instruksjon fra dirigent Jack Sheen. Nå telles det endelig ned. Og opp.

Det ligner et rituale –  eller kanskje aller mest en klassiker blant de norske kummulative barnevisene:

Gubben og Gamla lå og dro,
og ikke fikk opp rota
Men hadde vi hatt han Enball her,
så hadde vi fått opp rota.

Og Enball kom og Enball dro og
Enball og Gubben og Gamla lå og dro,
og ikke fikk opp rota.