Think Different?

Alt vi gjør er nedsenket i magi. Til og med våre mest hverdagslige aktiviteter har med seg et sett av rituelle handlingsmønstre som befester plassen vår i de sosiale strukturene vi innretter oss og er vevd inn i. Alle samfunnsformer er bundet av ritualer. Ritualene forsterker og gir autoritet til de sosiale kontraktene vi tegner. Disse bestemmer hvordan vi samhandler, hva slags makt vi har over våre medmennesker, og i siste instans hvordan vi ser på oss selv – altså hvem vi er.

Det som fremstår som virkelig er i realiteten lite annet enn et bilde vi har laget oss: fortellinger og skikker som har gitt gjenlyd opp gjennom historien i rettssaler, i det religiøse herredømmets store byggverk, og under intet mindre enn den kosmiske halvkule. Regler blir til ritualer når vi tilskriver dem overnaturlig autoritet. Kanskje erklærer vi dem til og med skrevet av Guds egen hånd.

Gudene vi tilber, byene vi reiser, språkene vi taler, klærne vi går med og musikken vi lytter til: alt holdes oppe av ritualer som bevarer magiens verden i vår eksistens og definerer de sosiale grensene for stammen vår. I noen tilfeller vil ritualene ikke bare bekrefte og holde tingenes tilstand ved like, ritualene trekker oss også dypere inn i mytene de vil opprettholde.

Les også: [link id=68720 title=»Løse forbindelser, anmeldelse fra Borealis 2014«]

I så måte tjener musikken ikke bare til å fastslå hvem vi er og hvordan vi samhandler, men også til å forhekse og frembringe illusjonene vi lever i. Musikken inviterer oss til å delta i alle former for kollektiv erfaring, fra halvnakne New Age trancefreaks som påkaller sine sammensvorne med tromme, til den ustoppelige bølgen av følelser som operaentusiaster blir feid til himmels av i kjølvannet av en opphøyd melodi.

Uansett hvor flyktig den er har stammene i uminnelige tider vekket dype urinstinkter for feiring av vår kortvarige og mystiske tilværelse på jorden og vår felles menneskelighet, ydmykhet og styrke, i møtet med vår egen uvitenhet, frykt, kjærlighet og håp. Musikken driver oss langt inn i de mørke, onanistiske gleder ved sine egne rytmer, sender oss flygende høyt på bølgene av dens melodiske omriss og knytter alle som erfarer dens usynlige gleder sammen i en orgie av gjensidig forglemmelse.

Men musikken kan også være en sterkt personlig erfaring. Musikk kan fargelegge en sangtekst med subtile nyanser og den intime, skjøre kvaliteten i en instrumentklang kan treffe de blottstilte nervene i våre isolerte, ensomme, enestående jeg. På samme tid kan musikken gi trøst for alt som er misforstått, ukjent eller underkjent om oss som individer og forbinde oss gjennom den felles erfaringen av lydens magi.

I denne megafestivalenes og superklubbenes tidsalder vil fremmede møtes, svettende, desorienterte og sultne, tumlende rundt på dansegulvene som skibbrudne på dekk, mens de hever armene i kollektiv appell til musikken, som i en bønn til gudene. Disse ritualene for felles opplevelse (uten lyttingens kritiske engasjement) er treffende, mektige og nødvendige, men de forholder seg ikke til faren for desorientering, forvirring og angst i møtet med fantasien vi lever i; den absurde verden vi har laget til oss selv, der døden og alle dens mysterier befinner seg like utenfor.

Tilflukt i markedet
Hvordan holder vi samfunnets konspirasjoner ved like? Hvordan er samfunnets fantasier konstruert, og dets myter og fortellinger satt i sirkulasjon? Hvordan får det magien til å virke? Når det gjelder musikken i sin rolle som hoffnarr, sjaman eller intellektuelt ikon, i den verden som vår nåværende samfunnskontrakt har opptegnet, er de mektigste og mest overbevisende skrønemakerne de som står til tjeneste for den oppblåste kjempen som Vestens Kongerike og Alle Dens Drømmer nå er underlagt: det flyktige og lunefulle monsteret vi kjenner som senkapitalisme.

Og hvilket offer legger vi ved føttene til dette dyret? Hva kommer det til å koste oss? Hva er det som best stiller dets appetitt? Kapitalismen vokser på vår egen angst, den grenseløse jakten på anerkjennelse og makt som vi drives til av vår medfødte følelse av utilstrekkelighet. I denne verden blir det å opprettholde markedet oppfattet som det som ivaretar samfunnets allmenninteresse.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

En gang i tiden var markedet drevet av at menneskene ønsket å utføre sine oppgaver med større eleganse, effektivitet eller smidighet. Og i en verden der tilpasning til samfunnet og medvirkning i dets forestillinger ga oss en følelse av formål og tilhørighet, var oppgavene våre for det meste et uttrykk for pliktfølelse, det være seg hjemlig, sosialt eller politisk. Men dette forholdet mellom individ, stat og marked ble komplisert på 1960- og 70-tallet, da turn on, tune in and drop out ble et alternativ for et betydelig antall mennesker. Da den startet på 60-tallet var frigjøringen av individet en politisk handling.

Ved å oppfordre det indre jeget til å være ekspressivt og fritt, ville en ny type menneske oppstå, løsrevet fra tvangen i det kapitalistiske systemet, uløselig lenket til markedets intrigespill. Med fremveksten av dette klokere, sterkere, mer uavhengige individet ville et bedre samfunn oppstå. Det som i realiteten oppsto fra denne revolusjonen var et isolert og grådig jeg, mer sårbart for manipulasjon av både business og politikk enn det noensinne hadde vært. Vi kunne nå kontrolleres, ikke av undertrykkelsens upresise våpen, men av kravet om at våre umettelige begjær skulle bli tilfredsstilt.

Drevet bort fra den sosiale konformitetens trygge grunn, begynte vi å søke tilflukt i det samme markedet som vår løsrivelse opprinnelig skulle befri oss fra. I stedet skulle markedet selv få bestemme og forme, levere fargene, formene, luktene og lydene av vår egen nonkonformitet, glad for å kunne stå til tjeneste i vår engstelige og umettelige søken etter å skille oss ut for å høre til.

Foto: Trude Strøm Pedersen

Markedet er overalt
Musikk har alltid tjent til å fastslå hvem vi er — og til å forhekse og skape illusjonene vi lever i. Musikken kanaliserer fantasiene som markedet forer oss med, forsterker fiksjonen om den ene eller andre individualitetsmarkøren, samtidig som den stadfester vår tilhørighet i dens forskjellige stammer av individer, utskudd og løsgjengere. Vi tilpasser oss gjennom vår nonkonformitet.

Og jo mer vi streber etter å bruke musikk til å fri oss fra nettverket av samfunnsskapte forestillinger som vi oppholder oss i, desto mer sitter vi fast. Jo mer vi snakker i høytidelige ordelag, utarbeider myter, blir fetisjerende fans, desto mer blir vi offer for gimmickeriet som har spredd seg langt ut over musikkindustrien (eller noen annen industri) og nå gjennomsyrer alle avkroker av våre private og offentlige liv.

Markedet er over alt; dets strategier setter grensene for hvordan vår eksistens utformes. Og det avgrenser rommet musikken eksisterer i. Effekten dette har på musikere kan være katastrofal. De undertrykkes, gjentar seg selv, blir tingliggjorte og kjeder seg. De blir slaver av publikums krav om tilfredsstillelse, som i tidsalderen for det individualiserte jeget er høye. Vi er alle musikalske junkies, alltid på utkikk etter den neste rusen, neste hit. De blir slaver av kjærlighet, beundring og makt.

Vi er alle ofre for vår egen identitet. Å skape et inntrykk av individualitet eller opprør i form av et eller annet musikalsk fashion statement er det foruroligende alternativet vi velger, fremfor å sette oss opp mot de eksistensielle truslene som ville vente oss dersom vi skulle løsrive oss fra det kapitalistiske monsterets rugende livmor, hvis fostervann holder oss i live. Vi er alle plugget i. Musikken som befinner seg utenfor vår egen definisjon og forståelse av oss selv – våre frigjorte, frisinnede, åpenhjertige selv – kastes høyt over muren som omringer leiren vår. Ideer som ikke kan oppsummeres, katalogiseres, pakkes inn og byttes drives ut i ødemarken.

I våre egne tankers utsatte ensomhet er dette kanskje ikke tilfelle. Men de samfunnsmessige strukturene vi har skapt der musikken utveksles – butikker, nettsider, cd-er, bøker, magasiner, konsertserier, festivaler osv. – alle disse oppbevaringsstedene og formidlingsarenaene er formet og drevet av markedet. De offentlig finansierte kunstformene er intet unntak. Hva har så dette å si for en festival som Borealis? Hva har mine målsettinger vært de fem siste årene? Og hvordan ser jeg fremtiden for festivalen i lys av det jeg har skrevet her?

Bidrar ikke til tilværelsens soundtrack
Borealis, i likhet med andre festivaler hvor størstedelen av inntektene er gitt av det offentlige, må også pakke inn, promotere og rettferdiggjøre seg selv i et språk definert av markedet. Det får så være; på tross av innskrenkninger satt av byråkrati, økonomiske begrensninger og andre politiske forventninger har jeg i løpet av mine seks år som kunstnerisk leder forsøkt å skape en kontekst hvor musikere, kunstnere og tenkere kan vandre fritt. Å skape et fruktbart jordsmonn i randsonen hvor de kunne streife i utkanten av den føyelige og forskremte samfunnsordenen.

Stilt overfor umuligheten av å gjøre motstand (som ganske enkelt ville innebære å erstatte ett slagord med et annet) mot kapitalismens selvutviklingsplattheter, ukritiske feiring, samhold og nytelse, har jeg i stedet prøvd å skape et klima der kategorienes overforenklinger blir forstyrret, om ikke utradert fullstendig. Vi har selvsagt fester, vi sosialiserer og danser også i Borealis. Men min ambisjon har aldri vært å få festivalpublikummet til å heve armene kollektivt. Individet er ikke «en mengde på en million dividert på en million».

Melodier er ikke redskaper for å fange lyttere. Å promotere artister er ikke det samme som å fetisjere dem. Borealis bidrar ikke til tilværelsens soundtrack som et eller annet banalt lydlig tapet. Det er en vakker ting å være i, og å nyte andres selskap uten kritisk engasjement. Men å føle at vi deler erfaringer er ikke det samme som å faktisk gjøre det. Problemet er at musikkens overbevisningskraft ofte vil ha oss til å tro noe annet. Og det er på grunn av denne kvaliteten at musikken er mest brukt og misbrukt.

Vil yte motstand
Også eksperimentell musikk er et offer for klikkmentalitetens, nyhetens og fetisjismens markedskrefter. Ved å yte motstand mot disse gleder jeg meg over at Borealis kan presentere kunstnere som kan være motsetningsfylte, vanskelige, uforståelige og til og med frastøtende på noen. Og det samme med festivalens identitet. Jeg har prøvd å skape en festival som en hvilken som helst markedskonsulent ville hatt problemer med å få sine glatte fingre rundt.

Selvsagt, om festivalens grenser var klarere og eventuelle forandringer kom gradvis, ville det vært langt lettere for oss å forme og lokalisere målgruppen. Men dermed ville vi også måtte markedsføre festivalen som noe vi visste at publikum visste at de ville ha – lokke publikum med et løfte om tilfredsstillelse; løsninger på ontologiske og intellektuelle problemer som vi faktisk ikke kan tilby.

Men i stedet for å dekke til våre eksistensielle sår med den midlertidige trøsten som en overfladisk felles erfaring av musikk skulle tilby, har jeg med Borealis forsøkt å utnytte fullt ut det faktum at en festival er, mer enn noe annet, en gruppe mennesker som forflytter seg gjennom tid og rom, og av denne grunn i stand til å tilegne seg en høy grad av kompleksitet og variasjon. Av alle medier vi erfarer musikk gjennom er en festival kanskje best i stand til å romme størst grad av indre motsetning. Utøvere med svært forskjellig tilnærming til arbeidet kan plasseres ved siden av hverandre, på steder som byr på distinkte kontekster for lytteerfaringen.

Les også: [link id=67489 title=»Musikken og makten«]

Musikken kan bli diskutert så vel som hørt. Utøvere og publikum kan sameksistere, spise sammen, snakke sammen og utveksle ideer. Når Borealis er på sitt beste fungerer den som en maskin som fyller opp de som deltar kunstnerisk, som frivillige, som publikum, i en eller annen egenskap, snarere enn som et rammeverk de må finne sin plass i. Fordi vi bestiller og uroppfører mange nye verk hvert år må vi følge kunstnerne og forme festivalen etter utviklingen av deres prosjekter. Dette er en spennende prosess fordi når de endelig skal presenteres på festivalen kan vi aldri være helt sikre på – og noen ganger knapt ane – hva publikum kan forvente.

En revne i stoffet
Å begi seg ut i disse uforutsigbare kreative vågestykkene sammen med oss krever både mot og sjenerøsitet av publikum. Men i stedet for å simplistisk lokke publikum til Borealis ved å innprente dem slike selvbilder (Om du er modig, kom til Borealis!), har vi heller gått på leting etter publikum der vi kan finne dem, ved å bringe musikk og ideer til hjem, skoler og kontorer, gjenvinningsstasjoner, domstoler, travparker og krypter.

Denne omstreifende tilnærmingen byr på et spekter av musikalsk tenkning til folk som ellers simpelthen ville avvist den. Det gir oss også muligheten til gjenhør av musikken, frigjort fra de konvensjonelle lyttemiljøenes rammer, og derved også gjentenke hvilken rolle lyd, musikk og stillhet spiller i våre liv. I siste instans har jeg prøvd å skape Borealis som en portal eller åpning som kunstnere og publikum kan passere gjennom. Og det er som en revne i stoffet som utgjør våre forventninger at jeg håper den vil fortsette å blomstre i årene som kommer.

Gjennom fraværet av egenskaper som enhet, klarhet og håndgripelighet som gjenstander defineres og markedsføres gjennom, kan Borealis by på et uberegnelig rom hvor ideer kan forflytte seg, utfolde seg, utvikles eller oppløses.

Alwynne Pritchard er kunstner, utøver og komponist og var kunstnerisk leder for Borealis fra 2008-2014.
Teksten er hentet fra Borealisfestivalens jubileumskatalog.