Borealis 2024: Droner, dyrelyd og diskontinuitet

Birgon Biergu – Gula! Márrá!
Borealis Festival, Bergen Kjøtt, lørdag 16. mars 2024

Fra Borealis’ programomtale:
Tittelen til denne spesielle kvelden kan oversettes som «Bergen Kjøtt! Hør det bruser!» Gula! Márrá! er en en oppfordring på nordsamisk til å lytte til brusingen, drønnet eller strømmen til vannet, for eksempel fra en foss eller elv. Birgon Biergu er den nordsamiske oversettelsen av kveldens arena, Bergen Kjøtt.

Bergen er en by fylt av kontraster, på godt og vondt. For eksempel: Denne lørdagen – på kvenfolkets dag – nektet byrådsleder Christine Meyer (H) å heise kvenflagget, mens det den påfølgende mandagen ble offentliggjort at Bergen Kjøtt mottok kommunens inkluderingspris.

Selv om akkurat denne prisen gjaldt for inkludering av personer med funksjonsnedsettelse, har Bergen Kjøtt virkelig tatt eierskap til idéen om alt det “marginaliserte som ekskluderes fra ‘det normale’ i samfunnet i kulturen”, som de selv skriver i forbindelse med prisoverrekkelsen.

Foruten å være en av byens viktigste trykk-kokere for alle typer rytmisk musikk, har de målrettet jobbet i det små (det ligger gratis tamponger på alle toaletter) til det store (gjennom lydteknikk-kurset GRIP – med mål om «å øke andelen kvinnelige, ikke-binære og transkjønnede lydteknikere i Norge»).

Kultur- og inkluderingsmaskinen Bergen Kjøtt er dermed en perfekt arena for denne kvelden – og i tråd med inkluderingstanken er også årets Borealis-billetter basert på prinsippet «betal det du kan».

Programmet for kvelden er kuratert av Borealis sin gjestekunstner siden 2022, Elina Waage Mikalsen – en sjøsame opptatt av hull i historien; der det ekskluderte, marginaliserte og begravde kan avdekkes.

KURATOR: Elina Waage Mikalsen, Borealis’ gjestekunstner siden 2022 kuraterte Birgon Biergu – Gula! Márrá! på Bergen Kjøtt. Kvelden var mesterlig programmert, skriver Ballades anmelder. (Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet)

Sammen med Borealis hadde hun samlet eksperimentelle stemmer (og lyduttrykk) fra hele Sámpi, i en kveld med stram dramaturgi. Ifølge programmet “en hel kveld med lyd og performance med røttene plassert i samisk kultur, språk og måter å være på”.

LES OGSÅ: Intervju med Elina Waage Mikalsen på nordsamisk

Dermed er de overordnede perspektivene satt – både for denne teksten og denne kvelden: På den ene siden den grelle historien av fornorskingspolitikkens kolonialistiske overgrepskarakter – som fremdeles er virksom, høyesterettsdommer be damned. På den andre siden idéen om kulturspesifikke, samiske uttrykk som krever sin plass.

Og midt mellom disse: Borealis-publikummet med sin utpregede åpne lyttervennlighet. For det er disse som i samspill med kunstnerne gjør at man (stort sett) kan kaste av seg gravalvoret. Skal jeg gi én karakteristikk av kvelden må det være dette: Lattervekkende.

Issát Sámmol: En absurd vaskebaljebasshistorieforteller
Latteren, underdog’ens kraftigste våpen, gjør seg gjeldende allerede før første opptreden: Musikeren, joikeren, forfatteren, dramatikeren og instrumentbyggeren Issát Sámmol (72) sjekker scene-oppsettet, vender mobilkameraet mot publikum og oppfordrer til «tommel-opp». (Det er ikke spesielt vanskelig å konstruere denne handlingen som en anti-kolonialistisk gest: «Hvordan er det å være på utstilling?»).

Først og fremst er det bare vittig, og folk ler.

JOIKEN VANT: Musikeren, joikeren, forfatteren, dramatikeren og instrumentbyggeren Issát Sámmol fortalte historier, akkompagnert av sin selvbygde juoigganas. (Foto: Thor Brødreskift)

Han inntar gulvet sammen med sin tamburin-spillende partner, setter seg og snakker lavt. Så lavt at det ikke er lett å høre hva han sier – med den effekt at det på et blunk blir knyst i hele den store hallen. Han småpludrer litt som en lun bestefar – med ønsket effekt. Publikum slapper av og gliser med.

Akkompagnert av sin selvbygde juoigganas – en slags absurd tostrengs vaskebaljebass hvis lyd i seg selv er latterlig, og en høyst effektiv historieforteller – tar han oss gjennom små og store scenarier, fra fiskeskrøner og dyrelyder, til det mer åndelige.

VASKEBALJEBASS: Strengeinstrumentet juoigganas er skapt spesielt for å passe den tonale skalaen til joik. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

I stykket han introduserer som «Chaotic World, Healing Joik» er kampen mellom instrument og stemme maksimal: Musikken er kaotisk, med buldrende og skliende intervaller, i kontrast til den avsluttende, korte joiken. «Joiken vant!» utbryter han til slutt.

Wimme & Rinne: Looping, likevekt og dyrelyd
Neste akt foregår på den hevede scenen. Her gjør den finske duoen med joiker Wimme Saari og bassklarinettist Tapani Rinne, med god hjelp av lyddesigner Aleksi Myllykoski, sitt for å fylle lokalet med LYD.

Selv om de to er samspilte, er de ikke samstemte – og det er kontrasten mellom de to uttrykkene som er gevinsten.

På den ene siden den voluminøse, bearbeidede bassklarinetten til Rinne, som sveller over av loopede og repetitive bass-ostinater, harmoniske flerlagspålegg, ned-og-opp-pitching og ekko-effekter som til sammen bygger store dronelydlandskaper. På den andre siden den ubearbeidede stemmen til Wimme – som legger seg lett utenfor både renstemte og tempererte skalaer.

KONTRASTER: Wimme & Rinne under Borealis 2024. Det er kontrasten mellom de to uttrykkene som er gevinsten, skriver Ballades anmelder. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Kontrasten mellom Rinnes svært så romantiske lydkulisser og Wimmes (igjen lattervekkende) dyrelyder er effektiv, selv om det kanskje ikke er så banebrytende eksperimentelt.

Rádio-JusSunná: Taktilitet og diskontinuitet
Neste del av programmet er videoverket «100 Vuogi Dadjat Mii: Orrunsadji ASMR Edition» («Hundre måter å si vi») av den samisk-finske audiovisuelle kunstneren Sunna Nousuniemi – et meditativt stykke film om «dekolonial dagdrømming».

Verket blir projisert på to av hallens veggflater, og mesteparten av publikum setter seg på gulvet – lyttende og oppmerksomme.

ASMR er et akronym for «autonomous sensory meridian response», og beskriver en fysiologisk (og ukontrollerbar) respons på sanseopplevelser, som kanskje enkelt kan forklares som en mellomting mellom gåsehud og seksuell opphisselse.

I dette verkets kontekst handler det om lyden av det samiske, kulturobjekter så vel som språk. Nousuniemi stryker, drar, gnir og trommer på sjal, tauverk, vesker og selskinnstøvletter – og mellom hvert objekt lener hen seg frem og hvisker i to mikrofoner (som dessverre bare delvis gir den stereoeffekten den er tiltenkt med høyttalere i ulike konstellasjoner i lokalet).

MATERIALITET I KONTRAST: Rádio-JusSunná og hens «100 Vuogi Dadjat Mii: Orrunsadji ASMR Edition» («Hundre måter å si vi») setter to ulike former for materialitet i kontrast, en lydlig og en visuell. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Enkelt forklart oppfatter jeg prosjektet slik:

• Høres samiske objekter annerledes ut enn andre, ikke-samiske objekter? Nei.
• Ser samiske objekter annerledes enn andre, ikke-samiske objekter? Ja.

Det er et deilig stykke kunst, som nettopp setter to ulike former for materialitet i kontrast, en lydlig og en visuell. Siden vi kan se objektene knytter vi automatisk lyden til dem, men om vi lukker øynene blir sanseligheten løsrevet fra objektets fremtoning, og dermed også universell.

HUNDRE MÅTER Å SI VI: Rádio-JusSunná med videoverket «100 Vuogi Dadjat Mii: Orrunsadji ASMR Edition» («Hundre måter å si vi»). (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Nousuniemis tale er tekstet på engelsk, og for meg som ikke forstår samisk, gjør det å lukke øynene også at meningsinnholdet viker plassen for lyden av et språk –løsrevet fra dets meningsinnhold. Det universelle – det «vi-et» som verket vil ha frem – ligger kanskje her da.

Så skjer det noe – som under fjorårets Borealis – som gir verket en ny dimensjon: Det er problemer med avviklingen av verket. I noen sekunder hakker bildet, og lyden kommer ut av synk.

For det første blir dermed selve verkets materialitet synlig. For det andre blir den løsrivelsen – diskontinuiteten – som ligger i verket selv enda mer påtrengende: Nå ser vi kunstneren snakke, mens lyden av stemmen hens ikke lenger kommer fra hens munn.

Det gjelder å finne åpninger i tolkingsrommet der det byr seg – i feilene, lakunene, det skjulte og det ødelagte.

Leagus: 8-bit + folkemusikk
Jazz-samtidsmusikk-duoen Leagus fra Romssa/Tromsø er neste post. Vi er nede på gulvet igjen, tett innpå pianisten og vokalisten Herborg Rundberg og gitaristen Kristian Svalestad Olstad.

HEFTIG: Leagus er pianist og vokalist Herborg Rundberg og gitarist Kristian Svalestad Olstad. «Den heftige elektroniske behandlingen av lyden, gjennom effekter, cut-ups, slicing og 8-bits-aktig estetikk gjør at også her kjenner jeg på diskontinuitet og løsrivelse av lyden fra kroppene foran oss,» skriver Ballades utsendte. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Skal jeg gi en beskrivelse av instrument-trakteringen må det bli omtrent sånn:

Rundberg spiller pianoet langs en akse fra Jan Johanson til Ellen Ugelvik, mens Svalestad Olstad spiller sin elektriske gitar langs en akse fra Terje Rypdal til Stian Westerhus. Dette er ikke bare en lydlig referanse – de holder også det samme skyhøye nivået. Dermed er det en utrolig oppløftende og spennende miks av folkemusikk, samtidsmusikk og jazz vi får høre.

SKYHØYT NIVÅ: Leagus holdt skyhøyt nivå, skriver anmelder Kjetil Vikene. Gitarist Kristian Svalestad Olstad spiller langs en akse fra Terje Rypdal til Stian Westerhus, og Leagus gir publikum en oppløftende og spennende miks av folkemusikk, samtidsmusikk og jazz. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Underveis tar jeg meg plutselig i å glede meg til Nattjazz, der duoen hadde passet like perfekt som den gjør på Borealis. Dessuten forstår jeg plutselig hvor godt kvelden er programmert.

Leagus tar liksom med seg de andre verkene inn i musikken – og springer fra skeive toner og folkemusikklek, til sakrale katedral-aktige droner og videre til, tja, små innstikk av dansbar elektronika.

Dessuten: Den heftige elektroniske behandlingen av lyden, gjennom effekter, cut-ups, slicing og 8-bits-aktig estetikk gjør at også her kjenner jeg på diskontinuitet og løsrivelse av lyden fra kroppene foran oss.

På alle måter er dermed konserten kontrastfylt – og for meg kveldens flotteste opplevelse.

Gangere: Klubbmusikkritualer
Charlotte Bendiks og Marita Isobel Solberg fortsetter kvelden på scenen. Bendiks knuser på med tunge klubbrytmer, ispedd samplet joik og mer.

TUNGE KLUBBRYTMER: Charlotte Bendiks i Gangere. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Mens Solberg delvis skjuler seg bak et stort klede, og knurrer i gang stemmen – som etter hvert skal ta oss gjennom både stønning, dyrelyder, skrik og sang – hopper Bendiks ned fra scenen og navigerer seg mellom det nå stående publikum med røkelse.

SUGGERERENDE: Gangere med Charlotte Bendiks og Marita Isobel Solberg overøste publikum med dyrelyder, beats og sang. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Premisset er satt: Her skal vi suggereres inn i musikken – og bevegelsen i de svaiende kroppene lengst fremme brer seg sakte utover i publikum. Gangere er kveldens klart mest teatralske innslag. De drukner oss i dyrelyder, beats og sang, der det ritualistiske er overtydelig. Men det er effektivt – og også akkurat så lite utfordrende at publikum kan konsentrere seg om å danse.

Kvelden var, som helhet, mesterlig programmert.

Jeg gikk før Niilas – Spellemannprisvinnende Peder Niilas Tårnesvik – overtok dansegulvet.

Og jeg gikk hjem med opplevelsen av at det bruset – det “drønnet eller strømmen til vannet” – som programmet lovet, hadde blitt et drønn og en strøm av elektrisk lyd: på samme tid rotfestet i og frigjort fra sin samiske energikilde.