Festspillene i Bergen: Dekonstruert cheesecake

Øyvind Torvund: Symfoni for hele Grieghallen
Festspillene i Bergen, Grieghallen, 29. mai 2024

Medvirkende:
Bergen Filharmoniske Orkester
Ilan Volkov – dirigent
Kjetil Møster – saksofon
Jørgen Træen – synth
Jennifer Torrence – perkusjon

Kunstner og komponist Camille Norment ble i mai utnevnt til æresdoktor ved Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. I fjor var hun Festspillkunstner, blant annet med den fantastiske utstillingen «Gyre» på Bergen Kunsthall.

Og som æresdoktorer seg hør og bør, holdt hun også et tiltredelsesforedrag der hun gav et interaktivt innblikk i sitt kunstneriske arbeid. En av hennes viktige inspirasjonskilder, fortalte hun, er lydkunstneren Max Neuhaus:

«The sound is not the work; the sound is the material that I make the place out of… The social context, the physical context, the architectural context, the acoustical context are my building blocks.» (1)

Både Neuhaus-sitatet og Norments kunstneriske praksis ble perspektiver som klang med da jeg skulle se og høre årets Festspillkomponist Øyvind Torvunds verk Symfoni for hele Grieghallen.

Dirigent Ilan Volkov, perkusjon og strykere spiller i garderoben i Grieghallen. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Strykere og perkusjon var plassert i den åpne garderoben i første etasje, i Grieghallens foajé, og en slags overdreven «oppstemming av orkester»-lyd møtte publikum ved ankomst. I løpet av verkets timelange varighet sto strykerne for det mest romantiske musikalske elementet. Kveldens dirigent, Ilan Volkov, var fysisk plassert her, men de andre stasjonene i Grieghallen var utstyrt med store skjermer, slik at musikerne der kunne se ham.

I etasjen over, på scenen i serveringsområdet, satt det åtte treblåsere, flankert av modulærsynt-guru Jørgen Træen. I kontrast til strykerne leverte treblåserne oftest korte, skingrende lydstikk, mens Træen spilte det jeg vil beskrive som perverterte versjoner av stereotypiske treblåser-triller og subsoniske dive bombs.

Jørgen Træen serverte «perverterte versjoner av stereotypiske treblåser-triller og subsoniske dive bombs» under Torvunds Symfoni for hele Grieghallen. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

I samme etasje, men i motsatt krok, sto perkusjonisten Jennifer Torrence, med en elektronisk trommepad, to små synther, og – mest prominent – to grupper av tre og fire cymbaler. Lyden fra disse ble fanget opp av mikrofoner hengende i sine kabler, og som Torrence satt i bevegelse slik at de sirklet over cymbalene og skapte sin egen sirkulære lyd. (Også dette sender tankene i retning Camille Norments verker, både nevnte «Gyre», men også «Lull» fra 2016, et verk for pendel-mikrofon.) En håndholdt kontaktmikrofon som ble plassert på cymbalene lokket også nye lyder fra dem.

På scenen i hovedsalen satt åtte messingblåsere – og særlig basooooon – og spilte (elektronisk behandlede) dommedagslyder, som et sted mellom The Matrix og luftvernssirener. Med sin elektrofoniske saxofon (som han tok sin doktorgrad på i 2021), og altså godt utstyrt med forsterker og effektpedaler, sendte Kjetil Møster ville hyl ut i salen fra sin trone aller øverst i lokalet. Lyden fra messingblåserne nederst og Møsters lyd øverst blandet seg til tidvis kakafoni der de ble sendt rundt i rommet. Skal jeg gjette – og det har jeg jo lov til – var det Møster som hadde det gøyest denne kvelden: Tenk å bruke hele hovedsalen i Grieghallen som klangkasse!

Saxofonist Kjetil Møster fikk boltre seg med hovedsalen i Grieghallen som klangkasse. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Møster var altså plassert bak bakerste benkerad – på et av platåene som utgjør inngangspartiet for billigsetene. Dette inngangspartiet befinner seg øverst i trappeløpet som binder sammen den åpne delen av Grieghallen, og akkurat her var kanskje kveldens soniske hotspot: Herfra kunne man fra den ene siden se to etasjer ned på strykerne, fra den andre en etasje ned på treblåser-avdelingen og trommeslager Torrence, samtidig som lyden av messingblåserne sev ut av nevnte inngangsparti – en halv trapp opp – som en slags hommage til Charles Ives’ «The Unanswered Question».

Litt av målsettingen med stykket er at publikum skal fungere som sin egen miksepult: Ved å vandre rundt i Grieghallen kunne man plassere seg slik at de fire ulike stasjonene får forskjellig volum. Sto man foran strykerne er messingen knapt hørbar, mens treblåserne er høyfrekvente ekko. Sto man foran perkusjonist Torrence blir resten av lyden statister i hennes elektro-akustiske opptreden. Sto man foran treblåserne skapes et inntrykk av at strykerne i etasjen under egentlig blir spilt av Træens modulærsynther. Det er en interessant idé – en fysisk abstraksjon.

Perkusjonist Jennifer Torrence. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Den enkleste beskrivelsen av opplevelsen jeg kan gi er kanskje å sammenligne Torvunds verk med et lignende – i hvert fall som metafor – fenomen i moderne kokkekunst: Dekonstruksjon av kjente oppskrifter, som for eksempel en deconstructed cheesecake, der kakebunn, kakekrem og kakelokk serveres hver for seg. Alle bestanddelene vi kjenner fra ostekaken er jo der, men helheten er erstattet med de løsrevne delene. Det er først i selve spiseakten at kaken gjenoppstår – med den forskjell at man kan velge blandingsforholdet mellom kakens ulike bestanddeler selv.

Men – for å holde meg i den dekonstruerte kakemetaforen: Hva skjer om kaken blir servert i en badstu? Verket som blir fremført i kveld er titulert Symfoni for hele Grieghallen, men kunne også vært kalt Symfoni for Kunstnernes hus, i et annet hus. Verket er i utgangspunktet stedsspesifikt.

Som det står i programmet ble det laget «som et utsmykningsverk i form av musikk» til Kunstnernes hus’ 90-årsjubileum. De som har vært i Kunstnernes hus vet at dette er et en firkantet murboks, med store kube-formede rom og en klangrik trappeoppgang: Et hus som altså ikke er bygget for lyd. Grieghallen er derimot triangulær – og bygget for lyd. Jeg hørte ikke verket på sitt opprinnelige sted, men kan tenke meg at Kunstnernes hus resonnerte ganske annerledes enn Grieghallen.

Træen og blåsere i Grieghallens store foajérom. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Transplantasjon av organer inn i en ny kropp er en risiko; man risikerer avstøting. Eller motsatt – de blir tatt godt imot og gjort til en del av vevet. Her kommer ambivalensen: Jeg tror risikoen må ha vært større i Kunstnernes hus – et sted der lyden ikke «naturlig» hører hjemme. Etter kveldens konsert sitter jeg igjen med følelsen av at Grieghallen var en litt for vennlig ny vertskropp. Eller for å vende tilbake til kakemetaforen: Her er det Kunstnerenes hus som er badstuen, og Grieghallen som er restauranten.

Det var som om synthen til Træen var skrudd for lavt, som om Torrence’ perkusjon ikke smalt ordentlig i veggene, som om lyden av strykerne var for fin, som om samklangen mellom det dekonstruerte symfoniorkesteret var for god: Som om vi gikk rundt i en idé om abstraksjon og løsrevenhet, uten helt å kunne erfare det. Kanskje var det også et spørsmål om tid: Jeg skulle ønske verket varte én time til, slik at jeg kunne fått det hele litt på avstand.

Kildereferanse:
(1) “A Conversation Between Max Neuhaus and Ulrick Look”. Milan, March 25, 1990.