Et studie i større armslag

To runde, hvite lerreter henger ved siden av hverandre mot en svart bakgrunn inne i Hvelvet på Sentralen en torsdag i januar. Sammen med basstrommen på høykant foran på scenen danner de en trekant, et triangel. Blomster og siv, hav og sand prosjekteres på skjermene, lyder av vind og sjø fra høyttalerne ligger som et teppe i rommet, mens perkusjonist Jennifer Torrence entrer scenen og vipper trommen tilbake på beina. Hun stryker på den, slår på den, bretter papirbåter på den, dekker trommeskinnet med sand.

Perkusjonsteater
Forestillingen «What Noises Remain» er et helaftens solostykke komponert av amerikanske Peter Swendsen og Torrence, som en del av sistnevntes stipendiat om Perkusjonsteater ved Norges Musikkhøgskole (NMH). Stykket er inspirert av Shakespeares «Stormen» hvor vismannen Prospero frarøves sin hertugtrone og drives til en øde øy hvor han med sine magiske evner maner fram en storm for å tvinge sine motstandere til erkjennelse. «What Noises Remain» er en forestilling om de tenkte lydene som befinner seg på øya i kjølvann av disse hendelsene.

Noen ganger samhandler de to skjermene og Torrence ved å utføre like bevegelser, andre ganger knyttes de tre komponentene sammen ved hjelp av assosiasjon: På skjermene tråkker en skikkelse på vrakrester i vannkanten mens Torrence slipper kvister og trebiter ned på trommeskinnet. Enkelte ganger behandles de to skjermene som én, mens Torrence – hele tiden i kontakt med basstrommen – står i sitt eget univers og skaper individuelle lyder og bevegelser.

what noises remain (preview) from Peter Swendsen on Vimeo.

– Forestillingen opplevdes som et møte mellom et individs minner og underbevissthet, representert gjennom skjermene, og hvordan disse kommer til uttrykk i en nåtid, representert gjennom deg. Er det en lesning du kjenner deg igjen i?

– Jeg er lettet over å høre deg si det. Det er baktanken, vi prøver å videreformidle en fortid, sier Torrence når vi møtes på NMH noen dager etter forestillingen.

Vi plasserer oss ved et lite bord i enden av slagverkernes kontor på huset, et rom først og fremst viet marimbaer, rytmeinstrumenter og annet perkusivt utstyr. Torrence forklarer stipendiatet ved Program for kunstnerisk utviklingsarbeid som et ønske om å utvide grensene for sitt eget handlingsrom som utøver og instrumentalist.

Perkusjon er et rart instrument og de fleste perkusjonister er komfortable med å gjøre merkelige ting på scenen.

– Jeg føler meg drevet til å opptre på ulike måter og ikke alltid være avhengig av instrumentet som utgangspunkt. Perkusjon er et rart instrument og de fleste perkusjonister er komfortable med å gjøre merkelige ting på scenen. I cirka 50 år har komponister dyttet grenser og perkusjonistene har sammen med dem sagt, be meg om å synge, be meg om å gjøre bevegelser som en danser. Det kan bare fortsette så lenge før hele konseptet om perkusjonisten som en instrumentalist utfordres. Stipendiatet er et forsøk på å ta et skritt videre.

Vil skyve på grenser
Torrence vokste opp i Atlanta i USA. At det var perkusjonist hun skulle ende opp som er nokså tilfeldig. Ingen i familien drev med musikk, men hun husker at hun som liten var fascinert av skarptrommen. Interessen førte til slagverkerutdannelse ved Oberlin-konservatoriet i Ohio og videre til universitetet i San Diego og Guildhall School of Music and Drama i London. At Torrence havnet i Norge skyldes en vellykket audition for Bodø Sinfonietta/Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, hvor hun var ansatt frem til hun begynte arbeidet med stipendiatet.

Torrence startet som klassisk utøver, har beveget seg over i samtidsmusikken, og ønsker nå å videreutvikle feltet ved å medkomponere stykker for seg selv gjennom ulike medier.

– «What Noises Remain» består av både koreografi, lyd, tekst og video. Å finne god balanse – eller god ubalanse – mellom komponentene i multimediale verk kan ofte være utfordrende, i alle fall opplever jeg det slik som publikummer. Hvilke tanker og vurderinger ligger bak forholdet mellom de ulike elementene?

– Var det irriterende?

– I starten strevde jeg med å ta inn delene som en helhet og måtte bestemme meg for hvor jeg ville fokusere, ja. Men i lys av tanken om stykket som en representasjon av et nå, minner og en underbevissthet er det en fin løsning. Minner og det underbevisste opererer ofte i periferien slik videoene gjorde, og noen ganger er det – for å bruke ditt ord – litt irriterende at de er der og gjør det vanskelig å konsentrere seg om nåtiden, i dette tilfellet deg.

– Jeg lurte litt på hvordan det ville fungere, ser du. På premiereforestillingen i september i fjor var scenen fem ganger større enn i Hvelvet og med enda større avstand mellom skjermene. Du kunne bare se på én skjerm av gangen, det var sikkert enda mer irriterende! Vi likte at det på Sentralen ble en tettere opplevelse.

Instrumentalist uten instrumenter
«What Noises Remain» er Torrences andre timeslange komposisjon i forbindelse med stipendiatet. Første verk «No Say No Way», komponert sammen med franske François Sarhan, er en forelesning om et triangel som aldri får klinge. Det er teater mer enn perkusjon, og Torrence spiller ingen instrumenter.

– Som perkusjonist, hvordan er det å fremføre verk uten perkusjon?

– Det kan være skummelt og utfordrende, men jeg liker det. François’ konsept for «No Say No Way» om et foredrag hvor foredragsholderen er rammet av tvil var spennende, men til en viss grad også mislykket ettersom jeg ikke er skuespiller og heller ikke prøver å være det. Så vi måtte gjøre det musikalsk, lage en koreografi. For i øyeblikket jeg må improvisere som skuespiller faller bunnen ut. Det var en bratt læringskurve, men jeg synes stykket ble fantastisk til slutt.

No Say No Way from jetorrence on Vimeo.

Men er det musikk?
Torrence er ikke opptatt av hvorvidt verkene som vokser ut av stipendiatet defineres som musikk, teater eller performance sett utenifra. Men som et ledd i en musikkfaglig diskurs er det viktig at arbeidet kategoriseres som musikk.

– Jeg prøver ikke å være en skuespiller eller en danser, jeg prøver alltid å være en musiker som flytter grenser. Stipendiatspørsmålet krever at utgangspunktet er musikk, men for et publikum som ser det som en isolert forestilling tror jeg ikke det er viktig å definere om det er musikk eller ikke.

Stipendiatspørsmålet krever at utgangspunktet er musikk, men for et publikum som ser det som en isolert forestilling tror jeg ikke det er viktig å definere om det er musikk eller ikke.

Utviklende samarbeid
I tillegg til Sarhan og Swendsen skal Torrence komponere timeslange verk i samarbeid med norske Trond Reinholdtsen og polske Wojtek Blecharz før stipendiatet avsluttes i 2018. Parallelt jobber hun også frem en rekke kortere stykker, alle i samarbeid med andre kunstnere.

– Prosjektet er sånn sett konservativt, det opprettholder forholdet og dynamikken mellom komponist og utøver. Men som et researchspørsmål utfordrer det måten dette forholdet fungerer på. Komponister overrekker fortsatt partiturer til utøveren, men jeg sier at det behøver ikke være slik. I tillegg er jeg en utøver med mange meninger og jeg ønsket å være involvert i prosessen. Men jeg ser ikke på meg selv som en komponist. Akkurat nå er det en radikal idé.

– Hvorfor radikal?

– Hittil har jeg vært perkusjonist og det har vært en sakte prosess å bevege seg inn i improvisasjonen. Så har jeg kanskje for mye respekt for utdanning, måten komponister blir komponister på. Men det er mange perkusjonister i dag som skriver egne ting, og den utøvende komponist er definitivt fremtiden. Gjennom disse samarbeidene får jeg mulighet til å fremheve ulike deler av meg selv og de tar meg til steder i kunsten hvor jeg ikke kunne beveget meg alene. Jeg håper at jeg blir modig nok til å sette kun mitt navn på et prosjekt på sikt, men du møter meg midt i den overgangen.

– Hvor stor del av måten du jobber på i dag er knyttet til improvisasjon?

– Alle stykkene jeg jobber med nå blir til gjennom improvisasjon. Det er veldig likt måten en koreograf og en danser jobber sammen på, jeg får noen løse instrukser fra komponisten og improviserer derfra. Det som er bra noteres ned og brukes. Det er sjenerøst og tillitsfullt av komponisten å la meg ta del i den prosessen.

Kropp og lyd
Komponistene hun samarbeider med er valgt for sin alternative og kroppslige tilnærming til komposisjon. For Torrence er forholdet mellom kropp og lyd grunnsteinen i hennes kunstneriske prosjekt.

– Å være perkusjonist er fysisk arbeid. Jeg er en ganske liten perkusjonist i forhold til andre, vanligvis store menn, som spiller crashcymbaler med enkelhet. Håndleddene mine skjelver og hendene blør når jeg spiller crashcymbaler. Det fysiske er tilstede for meg hele tiden.

At perkusjonisten slår cymbalene sammen og deretter vender dem ut mot publikum er heller ikke en nødvendighet, påpeker hun

– Det er kun teater, en fysisk måte å vise musikk visuelt på. Møtet med alle disse lagene over flere år har kanskje åpenbart for meg at kroppen er uttrykket mitt. Hvis jeg spiller musikk som nesten bare er cerebral strever jeg med å finne min plass i opptredenen. Jeg har gjort prosjekter hvor vi må leie inn en sanger, da tenker jeg alltid, kan ikke bare ensemblet synge? Og hvorfor må jeg stå her bak instrumentet mitt? Å være fysisk og performativt hemmet av perkusjonistens rolle har alltid kjedet meg.

Å være fysisk og performativt hemmet av perkusjonistens rolle har alltid kjedet meg.

– Rammer definert av andre blir klaustrofobiske for deg?

– Absolutt. Jeg elsket jobben og folkene jeg spilte med i Bodø, men noen ganger mens jeg stod bak ensemblet følte jeg meg som en løvinne i et bur.

Norsk arbeidsro
Etter lange strekk med studier og arbeid i både USA, Australia og London, og etter å ha observert hvordan musikkbransjen fungerer på ulike kontinenter, er Torrence fornøyd med roen hun får rundt arbeidet sitt i Norge.

– Måten man jobber på reflekterer ofte den finansielle situasjonen til kunstnerne i hvert enkelt land. I England er kulturen at det aldri er nok tid til å øve, aldri nok penger, så man ender opp med å haste rundt. I Norge kan jeg jobbe to uker i strekk sammen med Trond Reinholdtsen, jeg ser ikke hvordan det ville vært mulig noen av de andre stedene jeg har bodd.

– I prosjektbeskrivelsen for stipendiatet står det at du ønsker å forske på hvor langt du kan bevege deg bort fra den klassiske konserttradisjonen og samtidig opprettholde den klassiske musikerens integritet og sensibilitet. Hvor viktig er det for deg å beholde kontakten med den klassiske utøverbakgrunnen din?

– Akkurat nå er jeg glad for å kunne dra tilbake til Bodø i noen dager for å jobbe med kollegaene mine igjen. Det er problemet, når du ikke spiller kammermusikk har du ikke kollegaer og daglige vennskap, noe som er like viktig som å skrive et stykke musikk. Jeg er glad for at forholdet til komponistene er så nært gjennom arbeidet mitt nå, men ja, jeg savner av og til å spille åttendedeler med en annen person. Jeg har lyst til å fortsette med det innimellom.