Koka Nikoladzes doktorgrad er et forsøk på å forstå hvordan forskjellige teknologier kan benyttes i det han ser på som programmeringen av et musikkensemble. Det kan dreie seg om partiturer som er visuelle, lydlige eller bruker berøring for å utvikle kommunikasjonen mellom komponisten og utøveren.
Til grunn for arbeidet, som han pt er kommet halvveis i, ligger en oppfatning av et ensemble kan være en ”akustisk synthesizer”, hvor musikerne er deler som manipuleres eller optimaliseres for å få maskineriet til å fungere på en spesiell måte.
Analysen tar for seg hvordan teknikker for instruering eller programmering fungerer i praksis.
Hva er egentlig et tradisjonelt partitur? Først når dét er definert kan man diskutere hvordan det kan utvides.
Skepsis?
Nikoladze legger ikke skjul på at en utøver kan bli forvirret av å bli presentert for ukjent teknologi. Da han var ung fiolinist følte han selv på en viss skepsis mot bruk av ny teknologi. Han opplevde den som fremmed, ikke minst forutsetningen om at han skulle akseptere maskinenes estetiske uttrykk.
Selv om han ikke har noe behov for å slå sammen virksomhetene som komponist, musikkforsker og instrumentbygger, henger delene som utgjør personen Koka Nikoladze selvsagt sammen på et vis, i det minste de to førstnevnte.
PhD-prosjektet springer til en viss grad ut av egen erfaring, blant annet fra hans eksperimentering med utvidede partiturer.
Fjorårets Ultima presenterte hans stykke Sound Stencil 0.1 for åtte perkusjonister. Alle hadde iPoder og hodetelefoner som ga hver musiker unike instruksjoner om hva som skulle spilles.
Stykket, som ble fremført mens musikerne gikk samen med publikum fra Brenneriveien til Youngstorget i Oslo, gir et nesten tilfeldig eller improvisert preg, et inntrykk som forsterkes av de slentrende musikerne og fraværet av synlige noter. Etter hvert er det likevel lett å høre at de usynlige “notene” som musikerne har på øret, gir detaljerte instruksjoner til hver og en.
SOUND STENCIL 0.1 from nikoladze on Vimeo.
– Jeg liker å jobbe med partiturer som kun består av lydinstruksjoner og som kan få utøvere til å spille veldig komplekse mønstre.
Men som vanlig sitter djevelen i detaljene. For hva skiller et utvidet partitur fra utgangspunktet? Det at partiturer utstyres med tilleggsinstruksjoner utover fem linjer, noter, nøkler og takter er jo et flere hundre år gammelt fenomen.
Og hvor plasserer han det etter hvert velbrukte virkemiddelet grafisk notasjon, er det nytt eller gammelt?
– Det er et godt spørsmål. Hva er egentlig et tradisjonelt partitur? Først når dét er definert kan man diskutere hvordan det kan utvides. Etter min mening er det umulig å trekke et klart skille mellom tradisjonelle og utvidede partiturer.
– Er dette arbeidet, og din egen partiturpraksis, en protest mot papir-partituret?
– Nei, det handler mer om et behov for å stille spørsmål ved innarbeidede tradisjoner. Disse spørsmålene behøver ikke å være vinklet negativt. Utgangspunktet er kanskje bare nysgjerrighet om hvilke muligheter som kan finnes.
Selv sier Nikoladze at han er åpen for alle mulige løsninger.
– De tradisjonelle systemene er supre. Det inneholder et språk med store muligheter. På den andre siden forandrer verden seg. Vi lærer nye ting som det tar tid å innarbeide. Derfor mener jeg at det er behov for at en avhandling ser nærmere på dette.
husk at teknologi er en veldig gammel ting, uløselig knyttet til det å være menneske, og som vi har levd med siden lenge før elektrisiteten. Teknologiens hensikt er å være en utvidelse av mennesket.
– Henger behovet for å utvikle nye partiturer sammen med spredningen av elektroniske verktøy?
– Ja, på en måte, men husk at teknologi er en veldig gammel ting, uløselig knyttet til det å være menneske, og som vi har levd med siden lenge før elektrisiteten. Teknologiens hensikt er å være en utvidelse av mennesket. Slik sett er egentlig elektronisk teknologi ikke ny, men bare en del av en lengre prosess.
Samtidig beskriver Nikoladze en prosess der elektronikken har bidratt til utviklingen av mange nye instrumenter og metoder for å produsere musikk.
– Dette førte igjen til ny estetikk, eller nye estetikker. For eksempel er måten å spille trommer på påvirket av sequenseren, til de grader at enkelte analoge spillestiler etter hvert etterligner maskinene. Slik tilbyr teknologien ny estetikk som igjen påvirker live-musikk.
Derfor er det også slik at når jeg spør Nikoladze om hvor han har ideen om ensemblet som en akustisk synthesizer fra, svarer han at han ikke ville ha utviklet ideen hvis den elektroniske synthesizeren ikke hadde blitt oppfunnet.
– Da hadde ikke parallellen vært tilgjengelig.
– Blir musikere provosert når du sier at de er deler i en maskin?
– Innovasjon, enten den manifesterer seg i konkrete ting, metoder eller ideer, vil alltid møte motstand. Det er jo en helt naturlig del av utviklingen. Jeg ønsker selvsagt meningsutvekslingen om dette velkommen, men prøver å understreke at jeg ikke mener at et ensemble skal bli en synthesizer, bare at jeg syns analogien er god fordi den beskriver noe som allerede er. Det jeg prøver på er å bruke analogien til å analysere en utvikling som pågår, og kanskje bidra med noe nytt selv.
Nikoladze er en sammensatt og fabulerende fyr. Han liker å snakke, forske, komponere og lage merkelige elektromekaniske musikkbokser.
Men legg vekk bildet av en uorganisert fantast som virrer fra oppgave til oppgave på hippievis med skjevt knappet skjorte. Etter hans ytre å dømme ville man heller kanskje tatt ham for å være en økonomistudent med finansambisjoner, velformulert, veltrimmet, kunnskapsrik og engasjert.Målt etter hans samlede aktivitetsnivå, og hans utvikling siden han la fra seg fiolinen, kunne man kanskje funnet ham litt gal.
– Hvis du vekker meg brått om natten og ber meg svare raskt på spørsmålet “hva er du” ville jeg nok svart komponist.
Det var komponistveien han tok da han skulle videre etter fiolionbachelor ved konservatoriet i Tbilisi i hans hjemland Georgia. Derfra dro han til studier under komponisten Marco Stroppa i Stuttgart, før han og hans musikerkone begge fikk stipend på Norges musikkhøgskole.
Der tok han master i musikkteknologi, tilbrakte ett år som aspirant (via Norsk kulturråds aspirantordning) på Notam før han ga seg i kast med den nevnte doktorgraden.
Oppholdet hos Notam bestod for en stor del av å produsere et unikt musikkprosjekt hver måned.
– Med deg som utøver?
– Noen ganger laget jeg instrumenter jeg spilte på selv eller jeg laget musikk som maskinene spilte selv. Det var også andre musikere involvert..
Etter at han startet PhD-prosjektet på Musikkhøgskolen i 2015 dukker instrumentbyggingen opp igjen, men i en annen og mer fysisk form. Selv sier han at det var en kombinasjon av et behov for avveksling fra forskningen på høyskolen, og det faktum at han fant fram til et bygge-kollektiv, eller hacker space, i Oslo kalt Bitraf, som fikk fart i hans interesse for å kombinere elektronikk, mekanikk og trearbeid.
Noen av prosjektene sto utstilt på pianoet hans på kontoret på høyskolen da jeg var der: Et roterende hjul med tre magneter som provoserer fram svingninger i stålstrenger i et piano eller en gitar. En høyst analog rytmeboks med “programmerbare tannhjul”En fiolinbuesensor som kan styre anslag, varighet ++ når en softsynthesizer spille i en mac.
Koka's Propeller Trinity from nikoladze on Vimeo.
Nikoladze kaller byggingen en hobby, og jeg tar meg i å håpe, av hensyn til PhD-prosjektet, at instrumentbyggingen ikke blir mer enn det. Men så sier han at særlig den mekaniske rytmeboksen har ført til henvendelser fra gallerier.
– Det er mulig dette blir kunstprosjektet jeg driver på siden av det andre.
Men hvor mange sider er det i Koka Nikoladzes liv?
Svaret er kanskje flere enn hos mange andre. Det ligger en video på nettet (på georgisk) hvor han underviser studenter i Tbilisi i musikkteknologi. En annen handler om modernisering av undervisningen ved Musikkonservatoriet i Tbilisi, hvor han selv startet sin musikkutdannelse.
Ved slike anledninger besøker han selvsagt også sin mor. Hun er er det han kaller en ”hard core” pianolærer, og fortjener mye av æren for den musikalske reisen Nikoladze er på.
Hva sier hun og hans venner i musikkmiljøet i Tbilisi om hans norske eskapader?
– Jeg tvinger meg ikke på dem. Når jeg snakker med min mor snakker vi om klassisk musikk. Vi snakker om Chopin eller Debussy. Men innimellom blir jeg også den irriterende sønnen og viser henne noe av det jeg driver med.
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
Ballade og Parkteatret inviterer: Gratis konsert og videovisning – Sesongavslutning!
Søndag 27. april viser vi aktuelle musikkvideoer på Parkteatret i Oslo, med Paul-Ronney Angel som spillende gjest. Få med deg sesongens siste visning!
