Hva kan redde kunstmusikken?

Kunstmusikkens tilstand diskuteres i Sverige. Helsingborg symfoniorkester mener at redningen må komme innenfra.

Kunstmusikk er oppe til debatt i Svenska Dagbladet (SvD). Sist nå på lørdag da ledelsen i Helsingborg symfoniorkester skrev innlegget «Konstmusiken måste räddas inifrån».
Bakgrunnen for debatten er et opprop som hevder at kunstmusikken i Sverige er marginalisert. I innlegget «Akut att agera mot den klassiske musikens marginalisering» peker debattantene på at musikken er lite synlig både i media og ved undervisningen i skolen. I oppropet kreves det både større statlige tilskudd og obligatorisk plass for uttrykket på timeplanen. I tillegg manes det til økt samarbeid mellom alle aktører i feltet.
Vanskelig utenfra
Konserthussjef og sjef for Helsingborg symfoniorkester, Fredrik Österling, og sjefsdirigent i orkesteret, Stefan Solyom, tror imidlertid det kan bli vanskelig å få til noen forandring om den kommer utenfra.
– Det å øke eksponeringen av kunstmusikk kan ikke på egenhånd skape en forflytning tilbake fra periferi til sentrum i samtiden. Og ettersom kunstmusikk i seg selv ikke kan skape verden, kan den heller ikke gi deg bedre vurderingsevne eller gjøre deg til et bedre menneske. Av dette følger det at vi rimeligvis ikke kan kreve at vestlig kunstmusikk bør være en obligatorisk del av kursplanen i skolen eller større plass i mediene, skriver de.
Relevant for samtiden
Österling og Solyom mener at den eneste måten kunstmusikken kan lykkes i å få oppmerksomhet på er å gjøre musikken relevant for samtiden. Dette kan for eksempel skje gjennom en praksis der fremtidige lytteres preferanser tenkes inn i selve uttrykket.
– Om vi tar utgangspunkt i at kunstmusikken ikke har noen iboende mening, betyr det at den ikke bærer i seg noen spesielle instruksjoner til hvordan den skal brukes.

Altfor lenge har vi lukket øynene for det faktum at denne motoren har hostet og harket siden midten av 1900-tallet.

– Motoren i det vi kaller vestlig kunstmusikk har vært fornyelse. Altfor lenge har vi lukket øynene for det faktum at denne motoren har hostet og harket siden midten av 1900-tallet. Det er på høy tid å flytte kunstmusikken ut av det verdisystemet som så sørgelig holder på å stilne den for godt, avslutter de.
Hvordan denne fornyelsen – og den nye lyttingen skal skje – skriver de derimot lite om.
Innspillingsteknologien ga paradigmeskifte
Hva han mener har skjedd underveis, skriver imidlertid musikkviter Gunno Klingfors om når han, også i SvD på lørdag, hevder at ingen kulturpolitikk kan påvirke de forholdene som leder til det paradigmeskiftet kunstmusikken antas å være et offer for.
– Innspillingsteknologien forandret musikkens forutsetninger for alltid og ble den viktigste musikkoppfinnelsen noen sinne, skriver han
Klingfors peker med dette på demokratiserte utøvelsen av – og lyttingen til – musikk.
– Den klassiske musikkens sosiale, økonomiske og samfunnsmessige særstilling bygger på at den ble bygget inn i statsapparatet i løpet av 1900-tallet. Samtidig ble den klassiske musikken mer konservativ.
– Standardargumentet for de utvidede satsingene på klassisk er at sjangeren er representativ for vår musikkhistorie. Men i selve verket avviker klassisk fra vår musikktradisjon. Klassisk musikk er notebasert, og notebasert musikk ble ikke tatt på fullt alvor før den klassiske musikkens gjennomslag på midten av 1800-tallet. Yrkesmusikere skulle improvisere.
Klingfors mener det er rock- og jazzuttrykkene, med sine improviserende former som i dag står frem som bærere av musikkhistorien. Samtidig viser han til at klassisk – tross alt – aldri har hatt så mange lyttere som nå.