Borealis 2020: Sax-appeal, fysisk arbeid og vakker pling-plong

Konsertene denne kvelden er blant de siste som fremdeles har en følelse av normalitet ved seg, selv om ankomsten i Grieghallen riktignok bærer preg av antibac-dispensere og lukten av etanol. Kommunens oppdaterte retningslinjer som offentliggjøres dagen derpå, og som antyder at nummererte seter gjør smittefaren mindre og at risikoen dermed ansees som liten, fremstår i ettertid som en krampetrekning for å holde på det normale. At det antydes at alkoholservering derimot vil øke smitterisikoen, gjør at jeg – i et anfall av smartness – undrer meg over om viruset er trofast mot et stereotypisk høykultur/lavkultur-skille. Mens alvoret eskalerer i dagene som kommer og fernissen av normalitet sakte går i oppløsning – tenker jeg at nå, nå kommer folk til å spille Abba og Toto over en lav sko, bare for å bevare fornuften: For hvilken plass er det til kunst som utfordrer normalen, når normalen forsvinner? Jeg trøster meg selv med fatalisme: Vi kommer raskt til å lage en ny normal; se bare på hvor enkelt vi har lært å akseptere at klimaet ødelegges.

Overhengende smittefare til tross: Her sitter vi altså, og skal være vitne til den tredje av fire konserter i serien «Neste steg», et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Bjerknes-senteret og Bergen Filharmoniske Orkester (BFO). Kveldens konsert er tatt inn i Borealisfestivalens program, og siden den dessuten inngår i Grieghallens vante torsdagsprogram, består publikum av en interessant miks av hippe Borealis-konsertgjengere, uformelt antrukne akademiker-typer og oppstasede og konsertvante veteraner.

Konsertserien «Neste steg» er et forsøk på å nå ut med klimaforskning og -kommunikasjon i kunstneriske rammer, og mens de to første konsertene i serien («Verdensrommet» og «Havet») inneholdt trygge komponistnavn som Mahler, Mendelssohn og Wagner (rett nok med kortere innslag av samtidsmusikk), er kveldens konsert dominert av urfremførelsen av ikke mindre enn tre nye verk av norske komponister. To av dem fremføres i selve Grieghallens konsertsal med Filharmonien, det siste i foajeen etterpå.

Borealis i Grieghallen (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Kveldens konsert-tema er «Klima», og siden Arktis holder dobbelt så høy temperatur som en middels Bergens sommerdag tenker jeg med et ikke-ironisk skuldertrekk at det er på sin plass at også kunsten bidrar til fokus på katastrofen. Tre forskere har fått i oppdrag å innlede hver av fremføringene med et stykke vitenskapspoesi om klimaendringer og menneskets rolle, selv om det ærlig talt gjør lite for den påfølgende musikkopplevelsen. Men det er ok: Det skader ikke noen at vitenskapen får et podium på uvante steder – spesielt ikke når meldingen er så viktig.

På den andre skulderen sitter en jævel og sier: «Virkelig? Programmusikk i 2020?». Og den følelsen blir ikke mindre når programheftet prøver å presse Maurice Ravel inn i folden: Hovedkonserten innledes av og avsluttes med verker av Ravel – som en slags garanti for at alle oppmøtte skal få sitt.

Det går forresten lett å tenke vekk det litt påklistrede miljømerket for kvelden – og det er kanskje i disse Ravel-fremføringene BFO får vist de største av musklene sine: Karakteristisk Ravelsk harmonisk fylde og rytmisk nerve understreker at BFO under dirigent Edward Garners ledelse er et orkester av «høy internasjonal klasse»: Det låter tett og tungt, kunne man kanskje skrevet, om dét var god tradisjon i den klassiske verden.

At det har lite med klima å gjøre – selv med velvilje – er ikke så farlig, for det er ikke derfor jeg er her. Jeg er her for å høre ny, norsk musikk som utfordrer normalen. Og det blir det mye av resten av kvelden.

Marius Neset
Manmade
Konsert for saksofon og orkester (urfremførelse)

Nesets konsert i fem satser er utvilsomt et vakkert stykke arbeid, og forhåndsomtalen – som knytter Nesets «sound» til både lyriske Jan Garbarek og funky Michael Brecker – er lett å si seg enig i.

Det er heller ikke de eneste referansene som kommer meg i hu, og i store deler av lyttingen er det nettopp de mange pekene til og sitatene fra andre verker, komponister og artister som klinger i ørene mine. Åpningen, med sine tonalt nedadgående og rytmiske figurer, minner meg umiddelbart om Frank Zappas «King Kong», kanskje som om den var fremført av Tortoise? Andre deler av verket forvansker rytmen i retning av Steve Reich, mens saksofonen innimellom er så skamløst sviskete at den henleder tankene på George Michaels «Careless Whisper». Det er i det hele tatt et vell av musikkhistorie i Nesets verk, uten at det fremstår som kalkulert (men kanskje heller ikke inspirert?).

Marius Neset med saksofonen, det klassiske orkesterets bastard (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Inviterende er det uansett, og akkurat idet ørene mine blir varme av det som muligens er et sitat av Arne Nordheim, kommer temaet fra Griegs «Morgenstemning» snikende inn over orkesterryggen mens Neset selv jobber hardt for å presse lyden av saksofonen gjennom den massive filharmoniske veggen av lyd. Det er vanskelig å ikke smile, for det er både godt å høre på og morsomt å se på.

Men hva har det med klimaet å gjøre? Vel, programheftet prøver å selge det inn som en slags «gjenbruksmusikk», der Neset har tatt tidligere skisser og idéer og bearbeidet dem, resirkulert dem, som om resirkulering av musikalske idéer skulle gi en klimaeffekt på linje med resirkulering av plast.

Musikk er jo nettopp å skape noe av intet – så til og med som metafor er det et bomskudd. I Nesets verk er det uansett ikke geologiske tidsskalaer som er interessant, men musikalske, der vi beveger oss fra 40-tallets storbandjazz til 2010-tallets storslagne og uironiske post-rock.

Overhengende fare til tross: Publikumsresponsen er voldsom. Kanskje er det kutymen som gjør at komponisten/solisten blir klappet frem tre ganger til «stående ovasjoner»? Jeg vet ikke: Til det har jeg vært på for få urpremierer i klassisk sammenheng. Men jeg legger tvilen til side når jeg ser at publikum rundt meg er oppriktig begeistret.

I pausen overhører jeg kommentarer både om Nesets åpenbare sex-appeal (og de åpenbare «sax-appeal hø-hø»-vitsene) og begeistrede kommentarer om hvor gøy det var å høre jazz i Grieghallen. Åpenbart er den underliggende følelsen at saksofonen er et fremmedelement i konsertsalen.

Stakkars saksofonen, selv om det stemmer godt med i hvert fall én mytologisert versjon av dens historie som det klassiske orkesterets bastard: Hatet av fiolinistene i så stor grad at den ble bannlyst i europeiske orkestre, henvist til militærorkestre under den amerikanske borgerkrigen, deretter kjøpt for en billig penge på overskuddslagre og «re-purposed» til jazz av frigjorte slaver.

Nå er vel ikke denne historien helt vanntett, siden blant annet Hector Berlioz brukte saksofonen i sine komposisjoner, men i denne anmeldelsen passer historien perfekt. For plutselig slår det meg at det Neset har gjort er nettopp dette: Han har tatt med seg alle de sjangrene som bastarden har avfødt tilbake til sitt orkestrale opphav som et slags «fuck you, se hva du gikk glipp av!».

Therese Birkelund Ulvo
Woven Fingerprints
Konsert for to klaver og orkester (urfremførelse)

Solister: Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Samtidspianist-ikonet Ellen Ugelvik og kollega Andreas Ulvo går umiddelbart løs på hvert sitt åpne klaver med bare never og fysisk intensitet. Innimellom skaper de to et teppe av noe som nærmer seg hvit støy, og dette er nok en av de få gangene hovedsalen i Grieghallen har huset musikk som bærer i seg elementer fra noise-estetikken – en annen symfonisk bastard, må vel kunne påstås.

Hvis musikkens ritualer er en kanalisering av vold, er det lett å forestille seg og Ugelvik/Ulvos angrep på klaverene som nettopp en fysisk manifestasjon av dette: Det er voldsomt og fysisk, intenst og arbeidskrevende – for de to solistene jobber, sitter sjelden, lener seg innover de åpne klaverene og river og sliter i strengene, slår med hammere og never, rasler med sablene, børster varsomt på strengene, gnir dem frenetisk.

Men musikkens ritualer er også fremhevelsen av det uhørlige, og de modigste tar også fatt på den umulige oppgaven å fremstille det stillestående som et tidsforløp: Birkelund Ulvos verk veksler mellom det nesten tause og det voldsomme i en fysisk dimensjon, for det er her verkets struktur utfolder seg. Borte er ledemotiver, ostinatoer og satser, tilbake står det lydlige som beveger seg mellom ørsmå spektrale forskyvninger i orkesterforsterkede overtone-resonanser og massive anslag som forplanter seg gjennom rommet.

Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo framfører Therese Birkelund Ulvos «Woven fingerprints» (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Filharmonien fungerer som en gigantisk resonanskasse for de to klaverene, og orkesteret fullbyrder sin oppgave til perfeksjon. Siden klaverene behandles som fysiske objekter som kan hamres, slås og spilles på, med skrubber, børster, hammere, hestehår, gir dette muligheter for å lytte seg gjennom orkesterlyden på en ny måte. Om musikken er så langt borte fra klisjeene man kan komme i en klassisk konsertsal, er det lett å bruke klisjéer til å beskrive stykket: Det ulmer og vrir seg, klaverene veksler mellom å låte som sårede, klagende dyr og monstrøse maskiner.

Mottakelsen til dette stykket er påtakelig annerledes enn etter Nesets verk før pausen. Kanskje er det bare fordi vi har et stykke Ravel til vi skal gjennom før konsertslutt, men mer sannsynlig er det at dette verket er betraktelig vanskeligere å svelge for store deler av publikum. Solister og komponist får rett nok sin fortjente stående applaus, men iveren etter å klappe dem inn igjen er heller laber.

«De kan klappe så mye de bare vil», sier en av torsdagskonsert-konsertgjengerne på raden bak meg med et tydelig snøft, og jeg har ikke noe problem med å forstå den reaksjonen: Dette er og blir musikk i randsonen av hva et klassisk orkester typisk tilbyr, og utfordrer forventninger, både hva lyd, opptreden og struktur angår. Selv klappet jeg mye. Og lenge.

Stein Urheim og Jørgen Træen
Krympende klode

Vi flytter oss til en mørklagt foajé der en vegg av blinkende modulærsynther er flankert av på den ene siden en tre meter høy sopp utsmykket med miksere, effektbokser og ulike strengeinstrumenter.

Stein Urheim og Jørgen Træen, «Krympende klode» (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Spranget fra konsertene i hovedsalen høres mindre ut enn slik det er beskrevet i kveldens programhefte: Det blir for eksempel nesten et slags elektrisk ekko av Ugelvik og Ulvos traktering av pianostrenger når Urheim tar gitaren i hendene og utsetter den for et stompbox-o-rama. Det hele starter imidlertid på Jørgen Træens massive wall-of-synth, som – apropos referanser – i begynnelsen minner om Arne Nordheims «Poly Poly», med sine boblende sinus-envelopes og pling-plong-lyder.

Mens både Neset og Birkelund Ulvos verker er nøye orkestrerte samspill med et stort orkester, fremstår Urheim/Træens verk som mer improvisert. Det er riktignok lett å høre at både fragmenter og mer gjennomførte melodilinjer er innøvd, men selve det lydlige er mer flytende og ukontrollert – i tråd med den grad av tilfeldighet som modulære synther og live-manipulering av lyd tilfører.

Ana Jorge (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Dessuten består besetningen av et tredje, ulistet medlem: Ana Jorge tar i bruk glassboller, ulike fargede væsker, sugerør og en overhead-projektor, og gjør den opplyste bakveggen til et tredje instrument. Hun følger musikkens bevegelser til perfeksjon, og i likhet med musikken er det hele nøye planlagt, men væskens flytende uforutsigbarhet fremhever opplevelsen av improvisasjon og tilfeldighet.

Etter første sats inntar de to musikerne rollen som maskinister, og flytter seg til den store soppen for å manipulere ekkoer fra satsen før samt ved å ta i bruk andre strengeinstrumenter som er påmontert skulpturen. Denne delen er betraktelig mer minimalistisk enn den første, og her er det bare vage konturer av «musikk». I stedet er det rest-lyder og glitch-estetikk som gjelder – og i likhet med Birkelund Ulvos verk er det et merkbart interessefall hos en liten del av publikum. I motsetning til konsertsalen kan imidlertid tilhørerne forlate konserten uten for mye oppmerksomhet, særlig siden de allerede har satt seg på bakerste rad. Krympende publikum til en krympende klode der, altså.

Man skal ha ganske hard hud for ikke å bli beveget av dette, skriver Ballades anmelder (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Deres tap, for i motsetning til de foregående verkene, kjører Urheim/Træen på med en betraktelig større dose eksplisitt humor, best illustrert med en renspikket cowboy-kollasj, der køntri, blues og bluegrass-gitar kombineres med samplede westernfilm-sitater og dyrelyder. Kårni og gøy, med utvilsom teknisk briljans.

Dessuten er vi ennå ikke kommet til det fineste vi skal få høre hele denne kvelden. Etter en drøy tur innom de dypeste registrene på både strenger og sinus-bølger, der spesielt Træen fyller stereotypien av en lydlaborant der han løper mellom synthene og skrur og trykker, avsluttes verket i det rent ut vakre, i den aller mest uironiske betydningen av ordet: I det som fremstår som den mest komponerte delen av «Krympende klode» får vi høre et komprimert og harmonisk stykke musikk der Træens varme synthesizere fyller rommet med vellyd og sammen med Urheims gitar blir uapologetisk melodisk.

Man skal ha ganske hard hud for ikke å bli beveget av dette.