Anmeldelse fra Only Connect i Stavanger 3.- 5. april 2025, del 2. Only Connect er nyMusikks internasjonale samtidsmusikk- og lydfestival. Den ble i år arrangert i Stavanger og i Trondheim (10.-12. april). Les del 1 her.
PNEUMATISK BEIST #1: PIPEORGELET
4. april, Stavanger Konserthus
Orgelnatt
Susanne Kujala, orgel
Finske Susanne Kujala ved orgelet i Stavanger Konserthus under Only Connect Stavanger 2025. (Foto: Carlos H. Juica)
Om kunst også handler om å løsrive objekter eller hendelser fra sine opprinnelige sammenhenger, er pipeorgelet i konserthuset i Stavanger kanskje eksempelet par excellence: Mange – meg inkludert – tenker på pipeorgelet først og fremst som et kirkeorgel, og det er i kirkebygg at de fleste av oss har hatt sine opplevelser med dette instrumentet. (I folkeopplysningens onde ånd har ordet pneuma også en spesiell tilknytning til kristendommen, siden det betyr både «luft» og «ånd» – som i «den hellige ånd»). Orgelet i Fartein Valen-salen er, med sine 300 kubikkmeter og 4554 piper, virkelig et pneumatisk beist, og i løpet av orgelnatten skal vi få høre det i hele dets velde.
Det første av kveldens måltider er en fler-retter servert av organisten Susanne Kujala fra Helsinki. Hun fremfører Trois mondes av Maija Hynninen, Ode to the Whales av Teppo Hauta-aho og Wendeltreppe av Jan Esra Kuhl.
Under fremføring av det første stykket tenkte jeg – ganske klart, og med litt skuffelse, får jeg legge til – at å lytte til det var som å krysse av alle boksene i et skjema som listet opp fordommer om samtidsmusikk: Simpel, minimal, fragmentert, rytme- og retningsløs pling-plong-musikk som hverken var spennende eller underholdende å høre på. Irriterende var også fraværet av luftdirrende, bassljomende brøl fra orgelet, til fordel for lav-volums orgelklimpring, i mangel på et bedre ord. Huff. Huff: I etterkant fikk mitt konsertfølge meg til å forstå at jeg egentlig bare brukte mine egne fordommer mot andres fordommer for å intellektualisere en estetisk dom, når den enkleste forklaringen rett og slett er at jeg ikke likte det.
Neste stykke var straks mer interessant, og nå kom også volumet og måltidets side-dish, den elektroniske manipulasjonen, på plass. Her fikk musikken både mer pust, og fikk puste mer, med mer dynamikk enn i åpningen. Dette likte jeg bedre! Og igjen en korreks fra mitt konsertfølge: Kanskje jeg likte det bedre bare fordi det var mer romantisk musikk? Altså noe som lignet mindre på mine fordommer om fordommene om samdismusikken? Huff!
Heldigvis – for meg – var det siste stykket både det musikalsk mest givende og det lydlig mest krevende. Volumet økte merkbart underveis, og kompleksiteten i verket ble understreket av at Kujala havnet i kamp med sin elektroniske dobbeltgjenger. Preparerte opptak av orgel – omtrent som et selvspillende piano – ble avviklet i all sin falske og elektroniske gru.
I begynnelsen var utvekslingen mellom Kujala og hennes elektroniske Mr. Hyde en slags orgelifisert, mannevond kánon. Etter hvert utviklet det seg til en regelrett slåsskamp mellom de to, med hurtigere og hurtigere vekslinger, flere og flere lag over hverandre, og stadig høyere volum.
Det hele truet med å bryte sammen (eller å true med å riste orgelkonstruksjonen i filler), og endte i et langtrukkent pneumatisk brøl som satt i kroppen gjennom pausen.
Susanne Kujala med sin elektroniske doppeltgänger. (Foto: Carlos H. Juica)
PNEUMATISK BEIST #2: TREKKSPILLET
4. april, Stavanger Konserthus
Orgelnatt (i pausen)
Maren Sofie Nyland Johansen, akkordeon
//
5. april, Tou Scene
Maren Sofie Nyland Johansen, akkordeon.
Salvatore Sciarrino Vagabonde blu (1998)
Maren Sofie Nyland Johansen. (Foto: Carlos H. Juica)
Fra orgelets brøl i avslutningen av Jan Esra Kuhls Wendeltreppe, fikk vi i den første pausen på orgelnatten høre, og ikke minst se, den performative nymusikk-akkordeonisten Maren Sofie Nyland Johansen mens også hun slåss med akkordeonet i en (passende nok) vindeltrapp.
Store bevegelser som trakk trekkspillets belg ut i hele sin lengde; ville løp og også her noen lange hyl. Som et slags rart ekko av det vi hadde hørt inne i orgelet. Kvelden etter – under headingen Snirklete Linjer – er Maren Sofie Nyland Johansen på scenen i alle tre av kveldens stykker, men her skal det handle om hennes solo-fremføring av Salvatore Sciarrinos Vagabonde blu.
Akkordeonet er den bærbare folkemusikkvarianten av pipeorgelet. Rett nok har komponister som Sjostakovitsj, Charles Ives og Alban Berg alle brukt trekkspill i noen av sine stykker, men de fleste forbinder nok instrumentet med gatemusikere og filmatiske tangokneiper. Det gjør også komponisten Salvatore Sciarrino, som skriver at «Instrumentet gir fra seg en intens duft, fra alle verdens forsteder, en blanding av dans og elendighet».
Det er med noen små hint til instrumentets musikalske arv at stykket – og Nyland Johansen fremføring – starter. Det begynner et sted som kunne vært et stykke italiensk horrormovie-soundtrack, én sakte ulmende vibrerende bass-akkord – som mellom lange pauser gjentas og gjentas. Sakte begynner det å bryte seg inn korte, lyse skrik, plumpe basslyder og mekaniske ulyder – alt fra instrumentet selv.
Gradvis får også instrumentets pneumatiske karakter sin plass: Selve lyden av belgluften som slippes ut og suges inn. Etter hvert forsvinner trekkspillingen til fordel for trekking og spill, og mer og mer er det bare den mekaniske knapptrykkingen og instrumentets pust vi hører: Dette er på samme tid både ekstremt lydhermende, fascinerende likt en hest som puster ut før den dør (?), før den skal i gang med en oppoverbakke (?), i vellyst (?). Stykket er hypnotiserende i sin sakte transformasjon fra musikk til pust.
PNEUMATISK BEIST #3: STEMMEN
5. april, Tou Scene
Song Circus og Maren Sofie Nyland Johansen
Jorun Marie R. Kvernberg – Vardøger (urfremføring)
Snirklete Linjer, Only Connect 2025. (Foto: Carlos H. Juica)
Både pipeorgelet og trekkspillet plasser seg som aerofoner i klassifiseringssystemet Hornbostel-Saches, sammen med sekkepiper og blokkfløyter. Under samme klassifisering finner vi pneumatisk beist #3: Menneskestemmen. Og hvem bedre til å illustrere dette enn en kvartettutgave av sanggruppen Song Cirkus – og urfremføringen av Kvernbergs Vardøger.
Med utgangspunkt i en re-aktualisering av folkemusikkens sangtradisjon – både estetisk og innholdsmessig – speiler Kvernberg gamle bønner om rike avlinger inn «i vår egen tid, hvor vi som moderne og opplyste mennesker nå befinner oss i en situasjon der vi må be Moder Jord om godt vær», som det står i programomtalen.
Et kort ord om Scene 1 på Tou før jeg går videre: Gjennom det store vinduet som Song Cirkus og Nyland Johansen er stilt opp foran skuer vi utover Gandsfjorden og innover fjellene i Ryfylke, et skikkelig nasjonalromantisk bakteppe, får en si.
De fire vokalistene fra Song Cirkus synger seg stødig inn i tradisjonsmusikken, og skaper, sammen med lydfragmenter fra tradisjonelt håndverk og tradisjonsmusikk (både på tape og fra Nyland Johansens trekkspill) og fragmenter fra «oppdrettsnæringens reklamespråk» et uttrykk som både er autentisk (i betydningen at det er tradisjonsmusikk, med folketonenes fraseringer og tempererte intervaller) og moderne (i betydningen at det foregår nå, med utprøving av ny og leken bruk av sang og stemme).
Det siste – med oppdrettsnæringsfloskler om industriens renhet – understreker samtidig at verket på samme tid er en kritikk av den romantiske idéen om renhet og opprinnelighet som hefter ved en konservativ opphausing av tradisjonelle, trygge norske kulturuttrykk.
Dessuten tilfører kontrasten mellom industriell naturromantikk og naturromantisk sang nettopp den komiske kvalitet som jeg liker svært godt ved flere andre konserter på Only Connect Stavanger.
Den avgjørende kvaliteten ved Kvernbergs verk og utøvernes fremføring er kanskje likevel noe så enkelt som dette: Det er slående vakkert – og selv om beistet aldri er langt unna, er det det menneskelige ved musikken som fanger meg.
I dagene etter festivalen er det kanskje nettopp dette som sitter sterkest i: En påminnelse om at man ikke bare må snappe etter oksygen i møte med den nye musikken, men helst ta et dypt magadrag og kjenne at nymusikken tilbyr ganske frisk luft. Det er klarnende for tanken – der den sitter i kroppen.
Et lydsystem for evigheten
Etter åtte år med planlegging og samarbeid står lydskulpturen 1110 klar på Klosterøya: en permanent, åpen arena for lydkunst, elektronisk musikk og komponerte verk.
Musikkdebatt under VillVillVest: Kampen om oppmerksomheten
Det var spissformulerte meninger under debatten "Musikk, klikk & journalistikk" på VillVillVest i Bergen, med blant andre journalist Egon Holstad og Daniel Ramberg fra NRK. Ballade var til stede.
Ballade video: – Jeg elsket deg nå og da
Om den menneskelige eksistens med Anna Soleil, Lariel, Ole Martin Huser-Olsen, Simon Moholt & Pilgrim, Torgny Amdam, Julie Bergan, Rule Of Two og Kai Kidd And The City Of Pain.
Terje Boye Hansen er død
Dirigent Terje Boye Hansen sovnet stille inn om morgenen onsdag 5. november etter lengre tids kreftsykdom.
Et sonisk postkort av Oslo
Trikken, måkeskrikene og pulsen fra Oslos gater danner grunnlaget for Sound of the City, som viser hvordan vi kan knytte en relasjon til en by med ørene.
Bugges boikott
Verdens kriger og konflikter setter både offisiell og personlig kulturboikott på agendaen. Ballade møtte den bereiste jazzpianisten Bugge Wesseltoft til en prat om dette – i Tyrkia.
