Hedvig Mollestad Trio, med Hedvig på gitar til venstre, Ellen Brekken på bass til høyre og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. (Foto: Thor Egil Leirtrø)

Inspirasjoner: Hedvig Mollestad velger Jon Eberson

Gitarist Hedvig Mollestads fremste norske inspirasjonskilde er den tidligere læreren hennes, Jon Eberson – som var noe i nærheten av å være popstjerne da hun ble født.

Kalender

Islandsk utbrot i Bergen

24/02/2024 Kl. 18.00

Vestland

Lørdagsopera i Posthallen

24/02/2024 Kl. 16:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

24/02/2024 Kl. 19:00

Oslo

DUESUND

28/02/2024 Kl. 20:00

Vestland

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Hedvig Mollestad, som velger seg Jon Eberson. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

  • Hedvig Mollestad, gitarist og låtskriver.Har frontet Hedvig Mollestad Trio på til nå sju plater, og gitt ut to soloalbum. I 2021 har hun rukket å gi ut Ding Dong. You’re Dead. med trioen og Tempest Revisited som soloartist. Hun er dessuten kjent for sine samarbeid med Hilde Marie Kjersem og Jarle Bernhoft, og spiller blant annet med Pratagraf sammen med Are Kalvø, Espen Beranek Holm og Jon Balke, og med Trondheim Jazzorkester. Mollestad har vunnet flere priser, blant annet Edvard-prisen og Spellemannprisen for soloalbumet Ekhidna i 2020 og Gammleng-prisen 2021 i klassen musiker. Født 4. februar 1982, Ålesund.

 

  • Jon Eberson, gitarist og låtskriver. Har vært aktiv i norsk musikkliv siden 70-tallet da han dukket opp på plateinnspillinger med Ketil Bjørnstad, Radka Toneff, Finn Kalvik, Pål Thowsen og mange andre og spilte dessuten i jazzrockgruppa Moose Loose. Etablerte Jon Eberson Group som opplevde stor suksess med albumet Jive Talking i 1981 og som har eksistert i forskjellige konstellasjoner siden. Han har også gitt ut flere soloplater og vært på en rekke samarbeidsprosjekter. For tiden er han aktuell med Between Two Worlds, det andre albumet han utgir under navnet Eberson sammen med datteren Marte. Han vant Spellemannpris i 1981 og 1984. Født 6. januar 1953, Oslo.

 

– Hvorfor Jon Eberson?

– Fordi Jon var til stede på en veldig viktig tid i min brytningstid, fra jeg kom og ikke visste at jeg skulle jobbe som musiker, til det var helt soleklart at det var det jeg skulle gjøre, sier Hedvig Mollestad med trygg visshet i stemmen og blikket.

– Jon var til stede på en veldig viktig tid i min brytningstid, fra jeg kom og ikke visste at jeg skulle jobbe som musiker, til det var helt soleklart at det var det jeg skulle gjøre.  (Foto: Erik Valebrokk)

– Jon var der akkurat i den knekken, og han var med på at det skjedde. Derfor er det helt umulig å velge noen andre enn ham, sjøl om det jeg hadde hørt av hans musikk før jeg hadde med ham å gjøre, nok var mindre representativt for det folk kjenner ham som. Jeg hadde egentlig hørt mest på ham live når han spilte duo med Sigurd Hole og med Hilde Marie Kjersem, og de spilte standardlåter som jeg hadde et veldig nært forhold til, og som jeg syntes var så proppa fullt av uttrykk og tilstedeværelse. For min del opplevde jeg det som en helt ny måte å tenke gitar inn i den standardtradisjonen på, men som likevel hang sammen med alt det man har hørt av Jim Hall og Joe Pass og Johnny Smith og alle disse nydelige voicingene. Men det var på en helt annen måte, med et mer moderne språk i gitaren. Det veldig mange kjenner Jon fra er jo type Stash, ikke sant, disse fusiontinga med Bjørn Kjellemyr og Audun Kleive, men det var ikke det som solgte meg inn til Jon. Det var den derre gode gamle jazztradisjonen som gjorde at jeg ble helt hekta på ham. Det var vel på starten av 2000-tallet.

I historien om Jon Eberson og Hedvig Mollestad har også Hilde Marie Kjersem en naturlig plass. De to venninnene som begge er fra Ålesund og født med mindre enn et års mellomrom, har begge gått på Norges musikkhøgskole og hatt Jon Eberson som henholdsvis mentor og gitarlærer. Det har påvirket begges karrierer i betydelig grad, og begge har opptrådt med ham både på plater og konsertscener. I en periode var faktisk begge to medlemmer av Jon Eberson Group. Dessuten har Hedvig spilt gitar i bandet til Hilde.

Det var først etter to år på Musikkhøgskolen at Hedvig fikk Jon som lærer.

– Jeg prøvde å få ham som lærer da jeg begynte, men fikk det ikke, og det var nok bra fordi jeg måtte gjennom noen sånne møller før jeg virkelig kunne utnytte det han hadde å tilby. Jeg husker da jeg var på opptaksprøve til Musikkhøgskolen, da var jeg 23, og håpet at han skulle sitte i juryen. Det gjorde han ikke, og det syntes jeg var veldig skuffende. Du vet, det er litt nervepirrende å skulle spille for dine helter, og jeg hadde så lyst til at han skulle si noe til meg som gjorde at jeg kunne komme videre. Så kom jeg inn, og da fikk jeg Håkon Storm-Mathisen, en kjempebra, edruelig, fokusert lærer som ga meg masse bebop-ting. Jeg hadde hørt masse på bebop, men det var et språk som jeg ikke mestra i det hele tatt. Jeg hadde skikkelig vanskelig for å finne min plass i det, men jeg skjønte at det var viktig, det vi holdt på med, forteller Hedvig.

Jon Eberson på Norwegian Wood i 2017. (Foto: Erik Valebrokk)

– Så er det at jeg møter Jon, fortsetter hun. – Etter to år skal du bytte hovedinstrumentlærer, dette var i 2007, og da skulle jeg endelig få Jon. Det som har skjedd i mitt gitarliv fram til da er at jeg har gått på musikkvitenskap på universitetet, og ikke søkt Musikkhøgskolen før. Veldig mange av mine klassekamerater dro rett dit, mens jeg dro på folkehøgskole i Trøndelag og gjorde andre ting. Jeg hadde ikke den derre «jeg skal bli musiker» i meg i det hele tatt, og søkte på musikkpedagogikk på Musikkhøgskolen.

I ettertid har Hedvig Mollestad innsett at i en av de første timene hun hadde med Jon Eberson så følte hun seg som en gitarist, til tross for at hun gikk på en musikkpedagogutdanning.

– Jeg spiller med mange andre folk og deres prosjekter, men jeg har skikkelig lyst til å finne mitt eget. Så kommer jeg inn til Jon, og han sier: «Ja, du skal vel bli musikklærer, du da!» Da sa jeg bare «Nei, det skal ikke jeg bli.» Og det tror jeg var første gang jeg turte å si det. Jeg gikk på en musikkpedagogutdanning, og jeg har alltid vært en sånn som safer, vært litt god i alt liksom, slik at du kan ta valget seinere.

– Det går mange historier om Jon Eberson som lærer på Musikkhøgskolen. Det er ikke alle som har fungert i elev-/lærer-forhold med ham, slik jeg har forstått det, men vår match var veldig, veldig bra, forteller Hedvig Mollestad. (Foto: Erik Valebrokk)

– Men lå det spontane svaret ditt i det direkte møtet med ham, i at det var han som spurte deg?

– Det er det jeg i ettertid er ganske sikker på. Det tenkte jeg ikke over før jeg snakka om den situasjonen nylig. I ettertid ser jeg at til meg å være var det en ganske sterk uttalelse, ha-ha-ha. Og det var det Jon som trigget i meg. Det jeg skjønner er at det var ikke bare et vanlig spørsmål for ham, han skulle jo sette kursen for hva slags type undervisning vi skulle ha. Han må kjenne ambisjonsnivået til hver enkelt student for å lage et bra opplegg for de neste to åra. Det gjorde at han også satte inn andre typer krefter på den undervisninga vi skulle ha.

– Det virker som det er sider du beundrer ved ham utover det rent gitartekniske?

– Det går mange historier om Jon Eberson som lærer på Musikkhøgskolen. Det er ikke alle som har fungert i elev-/lærer-forhold med ham, slik jeg har forstått det, men vår match var veldig, veldig bra. Fordi jeg hadde veldig respekt for det han kunne, så tok jeg veldig til meg det han sa. Og måten han formidla det på, var med et dypt engasjement i det jeg gjorde. Det var veldig lite generelt, det var veldig spesifikt for min tilnærming. Hvis vi spilte på en helt vanlig standardlåt i en time, så kunne han på en måte karakterisere noe av det jeg gjorde. Han kunne si «Så gjør du en sånn Hedvig-ting, ikke sant, sånn som du er god på», som gjør at jeg føler meg megabra. Han hadde også teknikker der han bare kunne stoppe alt. «Stopp! Det du gjorde nå var jo kjempebra! Gjør det én gang til!» Du blei alltid litt overraska i løpet av en time, og jeg syntes alltid det var masse kjøtt på beinet på det han sa. Så kunne han også si «Stopp, nå må du ta en pause». Det var ofte veldig konkret, samtidig som det var en idé om at all teori i verden ikke kan gjøre det magisk. Det er det bare disse uforklarlige timingtingene som gjør at det blir. Det dobbeltfokuset på en basic teknikk og repertoar, kombinert med troen på den musikalske magi, var fantastisk å være en del av.

– Jon Eberson har en veldig «syngende» spillestil, noe du også iallfall delvis har lagt deg til. Er det direkte inspirert av ham, tror du, eller kan også andre gitarister som Terje Rypdal ha hatt en påvirkning der?

– Jeg tror nok det er flere, ja, men der mange hører sånne Rypdal-ting tror jeg kanskje det egentlig er Jon-ting som blir hørt, eller Neil Young-ting. Det er flere ting i Rypdals katalog som har hatt større innvirkning på meg musikalsk, men på et seinere tidspunkt. Jeg oppdaget ikke ham før ganske seint. Folk sa jeg burde sjekke ut ham, og så hørte jeg Bleak House, men den er ikke representativ for det han er kjent for. Så tenkte jeg OK, og sjekket ut The Dream og Get Dreamy. Så stoppa det litt der, slik at hele eventyret i hans musikk oppdaget jeg ikke før etter at jeg gikk på Musikkhøgskolen. Nå ligger hjertet mitt i Rypdal sine ting, og han er en veldig viktig musikalsk referanse for meg.

Det er stort for Hedvig Mollestad å spille med Jon Eberson, hennes største norske inspirasjonskilde. – Jeg holdt på å daue hver gang. Det var så viktig, å få komme så nært, å få komme så innafor gjerdet hos noen som jeg så sånn opp til, å være en elev som fikk lov til å være med inn og spille på et likeverdig nivå med ham. Det var skikkelig sterkt, og ufattelig lærerikt. Det var veldig, veldig precious å være med på. (Foto: Erik Valebrokk)

– Er noen av platene dine spesielt inspirert av Jon?

– Ja, jeg tror nok den første er den det er mest Jon i. Da var jeg fortsatt ganske fersk ut av Musikkhøgskolen og var mye mindre prega av det store og det tunge. Den er mer gitarfokusert på den måten at den fortsatt henger sammen med en eller annen jazzidé som er veldig mye tydeligere i lydbildet.

I 2011 spilte Hedvig på en låt på Jon Eberson Group-plata The Coarse Sand & The Names We Wrote, og han er også med på plata til bandprosjektet El Doom & The Born Electric som hun var med på året etter. Var det stort for henne å spille inn plater sammen med Jon Eberson?

– Det som var stort for meg var å spille med ham. Å få være med ham og spille live, å få øve det inn, å få spesialtilpassede blekker («jazzord» for noteark, journ. mrk.) og få spille gitar sammen med ham og på en måte få gå inn i hans verden, det var ufattelig stort faktisk. Å få lov til å spille solo mens han kompa? Jeg holdt på å daue hver gang. Det var så viktig, å få komme så nært, å få komme så innafor gjerdet hos noen som jeg så sånn opp til, å være en elev som fikk lov til å være med inn og spille på et likeverdig nivå med ham. Det var skikkelig sterkt, og ufattelig lærerikt. Det var veldig, veldig precious å være med på.

– Jons datter Marte spiller i ditt eget band. Gjør det at du på en måte føler at du har en sterkere forbindelse til ham som inspirator?

– Nei, Marte er Marte, og Jon er Jon. To forskjellige personer, og to forskjellige musikere. Begge er jævlig bra, på sine helt forskjellige måter.

– Det jeg synes er litt gøy er at flere låter på den nye Eberson-plata Between Two Worlds, ikke minst låta «Strange Highway», nesten høres ut som de kunne vært inspirert av det du driver med. Hører du det?

– Ehh… ikke med Jon, nei. Der hører jeg på en måte forlengelsen av Stash, så jeg tror ikke det er noen sammenheng der. Det jeg hører er at det Marte gjør der, sånn solistisk på keysa der, det kjenner jeg igjen fra sånn som vi jobber sammen, fordi Marte er Marte uansett. Så er det jo sånn at Axel Skalstad er en fantastisk trommeslager, og det drivet der kommer liksom innenfra hos ham. Det er fantastisk, det er jævlig kule trommer på den plata. Det er en veldig bra plate, må jeg bare si.

– Du sa innledningsvis at du kom inn i Jon Ebersons musikk via de mer standardiserte jazztingene som han jo dog gjør på sin måte, men er det noen av de forskjellige stilene hans, når du ser det nå, som du er spesielt glad i?

– Nei, jeg hører egentlig på alt han har gjort. Jeg synes det er summen av det som gjør det fargerikt. Så er det av og til, som det er med alle som forbruker musikk, at du søker forskjellige uttrykk til forskjellige tidspunkt. Noen ganger synes jeg det beste er å sette på Levende på Fyret og andre ganger er det veldig digg å høre på Stash. Det er utrolig fett og friskt og herlig og spaca, liksom. Så er det veldig kult og også litt ekstra rørende med sånne musikalske far/datter-samarbeid, også fordi min pappa var musiker. Vi spilte også sammen. Det gir en ekstra dimensjon, og det synes jeg er veldig fint.

Hedvig Mollestad live. (Foto: Paul Quednau)

– Hvilken betydning har Jon hatt for norsk musikkliv?

– Han har nok hatt mye større betydning enn folk vet fordi han har vært så involvert i så mange musikere gjennom arbeidet sitt på Norges musikkhøgskole. Så at Jon har nådd helt innerst i hjernen til veldig mange og fått dem til å tenke på en viktig måte for å drive musikken sin framover på, det har han helt klart gjort. Særlig med meg, ha-ha-ha.

– Og som musiker, hvordan synes du han har satt spor etter seg?

– Han har alltid vært helt fantastisk til å samarbeide med vokalister, spesielt Radka Toneff, Sidsel Endresen og Hilde Marie Kjersem. Han får fram ting i dem som er helt vanvittig sterkt. Men en ting er det han har gjort på plate, han har også kompa andre fantastiske vokalister, som Mai Elise Solberg for eksempel. Det er helt utrolig hva han har fått fram av nydelige ting, sånne musikalske fakler liksom, som har oppstått på grunn av det fokuset og den konsentrasjonen og den stemninga som han har klart å skape i timene sine.

– Da er vi tilbake ved det du snakket om i sted, musikkens magi. Det er å gå forbi å intellektualisere musikken og handler om det uforklarlige?

– Ja, absolutt. Det brenner med ham liksom, og det har det alltid gjort, både i møte med musikken og gitaren, men også i møte med studentene, og det er veldig prisverdig å beholde de to parallelt. Men jeg synes gitarmessig at det samarbeidet med Hilde Marie Kjersem er meeeget sterkt, avslutter Hedvig Mollestad.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.