Å møte seg selv i musikken

– Et viktig poeng for meg har vært å åpne opp musikken også for de som har mindre erfaring med klassisk musikk. Annabel Guaita er Lyttelosen, og hun vil gi musikken tilbake til lytteren.

Kalender

Intervjuet er gjort av Kjetil Vikene, som har hovedfag i litteraturvitenskap og er doktor i kognitiv nevrovitenskap. Han er også anmelder og essayist. Filmopptak, regi og klipp er ved Øystein Fyxe.

 

Annabel Guaita er klassisk utdannet pianist, med doktorgrad på den norske komponisten Fartein Valen. Valens musikk er også er gjenstand for hennes første solo-cd, L’Altra Beltá (Lawo Classics, 2011).

Guaita har vært konsertpianist både nasjonalt og internasjonalt, og har siden 2012 vært en aktiv formidler i form av konsertintroduksjoner, foredrag og samtaler for blant annet Festspillene i Bergen, Bergen Filharmoniske Orkester og Fylkeskonsertene Hordaland. Foruten formidling av klassisk musikk til et voksent publikum har hun også jobbet spesielt med formidling av klassisk musikk for barn og unge, ofte i samarbeid med Lars «Trommelars» Kolstad. Mellom 2016 og 2018 var hun formidlingsleder på komponisthjemmene i KODE.

Vi møtte Annabel Guaita for å snakke mer om hennes «Lyttelos»-prosjekt. Dette er en foredrag-/formidling-/forestillingsserie der hun – som hun sier – «tar på seg hodelykt og beksømstøvler» og går inn i musikken sammen med tilhørerne.

Min jobb er å åpne et landskap som gjør at publikum selv kan gå inn og føle, sier lyttelosen Annabel Guaita (Foto: Øystein Fyxe)

Å trekke bort sløret
Det var først og fremst gjennom arbeidet med Fartein Valens musikk, som hun tok sin kunstneriske doktorgrad på ved Griegakademiet i Bergen, at pianist Annabel Guaita så behovet for å åpne musikken for flere. Den ofte utskjelte atonale musikken til Valen bød for henne på en verden av nye muligheter – muligheter hun gjerne ville dele med andre. Men for å gjøre det innså hun at den klassiske måte å formidle på – med fokus på komponistens liv og genialitet, på det tekniske eller virtuose i fremføringen eller på de musikk-teoretiske nyvinningene – ikke var egnet til å fange interessen hos den jevne lytter.

– Jeg har vel vært litt opptatt av å bringe musikken tilbake til lytteren, og kanskje spesielt til den lytteren som ikke normalt oppsøker klassisk musikk – nettopp fordi den er omgitt med noen bestemte «koder» som mange nok føler de ikke kan. Jeg tror det for mange er en ganske høy terskel å gå på klassiske konserter nettopp fordi den er innhyllet i en slags forventning om at man allerede må kjenne musikken som blir spilt. Og sånn skal det jo ikke være: Musikken i seg selv har jo ingen mening – og et viktig poeng for meg har vært å «åpne opp» musikken også for de som har mindre erfaring med klassisk musikk.

Har du ører, må du lytte, sang Captain Beefheart, og det er også Annabel Guaitas inngangsport for å forklare lyttelos-prosjektet sitt. – Skal jeg plassere prosjektet mitt innenfor en filosofisk ramme, så er det kanskje i fenomenologien jeg har mitt ståsted.

Jeg har vel vært litt opptatt av å bringe musikken tilbake til lytteren, og kanskje spesielt til den lytteren som ikke normalt oppsøker klassisk musikk.

– Fenomenologien er opptatt av å beskrive, og forstå, hva det vil si å «oppleve» noe, hvordan verden opptrer i vår bevissthet. I sin mest fundamentale form påstår jo fenomenologien at objektet ikke kan skilles fra vår opplevelse fra den, og det gjelder i aller høyeste grad for musikken: Musikken blir jo til når vi lytter til den, og jo mer aktiv vi er i vår lytting, jo mer utfolder musikken seg. Denne måten å tenke om musikk på oppdaget Annabel Guaita først og fremst gjennom sine studier i Barcelona, der hun kom i kontakt med dirigenten Jordi Mora.

Jordi Mora og studenten Annabel Guaita i Barcelona på nittitallet (Foto: Privat)

– Jordi Mora trakk bort et slør fra øynene mine, så å si: Han fikk meg til å tenke mer på opplevelse enn teori, og dette har vært et anker for meg i hele mitt virke. Og på min egen måte prøver jeg å videreføre denne arven: Jeg ser det kanskje først og fremst som min oppgave å lette litt på sløret også, å gi mitt publikum en mulighet til å bli mer aktive og deltagende lyttere – på sine egne premisser.

Her kan du lese mer om «Musikalsk fenomenologi» i forbindelse med Annabel Guaitas arbeid med Fartein Valen.

Jeg skal ikke være en fortolker, men nettopp en lyttelos som går gjennom musikken sammen med tilhørerne.

– Jeg forsøker å unngå for mange teoretiske begreper, og snakker i liten grad om komponist-biografier eller musikk-historie. I stedet prøver jeg å bruke mer universelle begreper som for eksempel hvordan musikken «puster». Nå er ikke poenget at jeg skal komme med nye metaforer eller fortelle tilhørerne at musikken betyr det ene eller det andre: Når jeg bruker slike bilder er det for å beskrive musikkens bølger av spenning og avspenning. Ofte tar jeg utgangspunkt i hovedtemaet i musikken og viser hvordan det forandres og utvikles, ikke minst hvordan det vender tilbake i verket og hvordan vi da opplever det i lys av det som har vært. På den måten kan jeg – ved å bruke musikken i seg selv – gå på oppdagelsesferd sammen med mitt publikum.

SE OGSÅ: Kortfilm med miniforedrag av lyttelos Annabel Guaita

– Det er viktig for meg å stille publikum spørsmål som får de til å reflektere over hvordan musikken virker på dem. For eksempel hvordan spenningen synker eller øker ved en gjentagelse. Eller hvordan de opplever spennet i den harmoniske reisen komponisten tar oss med på i løpet av verket. Hvordan en pianissimo kan være ekstremt spent – eller andre steder totalt avspent, avhengig av konteksten. Vi strekker større og større linjer, og til slutt kan vi av og til oppnå den opplevelsen av at musikken transenderer tiden – at fortid og fremtid smelter sammen i nåtid. For det er jo dette musikken kan gi tilgang til.

– På den måten prøver jeg å redusere min egen rolle. Jeg skal ikke være en fortolker, men nettopp en lyttelos som går gjennom musikken sammen med tilhørerne.

Annabel Guaita from Ballade on Vimeo.

– På det foredraget du holdt på Bergen Offentlige Bibliotek nylig [«Bli en superlytter på 1-2-3», 22. aug, red. anm.] sa du veldig tidlig at det finnes ingen fasit for hvordan vi skal lytte til musikk. Hva mente du med det?
– Det er noe jeg pleier å si fordi jeg vil anerkjenne hvordan folk lytter til musikk, for det finnes jo ingen fasit. Noen drømmer seg bort, noen ser farger, noen sovner, noen begynner å tenke på hva de skal ha til middag i morgen. Men det er ikke til å komme forbi at tenkningen tar veldig stor plass i det moderne mennesket, og det jeg forsøker å gjøre som lyttelos er å gjøre folk oppmerksomme på at vi har et valg: Vi kan velge å flytte oppmerksomheten fra tankene våre over til musikken. Og kanskje oppleve at dette vil ta oss med på en ny type opplevelse av musikken som spilles.

– Man er jo alltid på jakt etter den store ultimate opplevelsen som skal forandre livet vårt, og kanskje det ligger noe i musikk som vi ennå ikke har oppdaget.

– Hvem er ditt typiske publikum?
– Det er litt alle aldre og alle typer mennesker som kommer på lyttelos-foredrag. Jeg har holdt en god del foredrag for Bergen Filharmoniske Orkesters publikum, og der opplever jeg at det kommer folk som aldri har satt sine bein inne i Grieghallen. Det er veldig gøy, for når jeg har snakket med dem etterpå så har jeg opplevd at de har sagt at de fikk en veldig sterk og veldig skjellsettende opplevelse etter å ha hørt musikken «live» etter å ha vært på et sånt lyttelos-foredrag. Så jeg håper at jeg kan åpne noen dører i musikken som folk selv kan velge å gå inn i.

“When the end keeps what the beginning promised”

– Du prøver på en måte å bevisstgjøre selve lytteopplevelsen, hvis jeg forstår deg rett?
– Ja. Jeg er jo fenomenolog. Jeg er opptatt av fenomenet musikk og hvordan musikk virker på oss som mennesker. Så du har jo den objektive kunnskapen om musikk, teorien, alle begrepene, merkelappen du gjerne setter på hovedtema, sidetema, gjennomføring, fuge: Alle disse begrepene som klassisk musikk også er omgitt av. Så har du den subjektive opplevelsen. Er det et fossefall, er det sjø, er det vind? De subjektive metaforene som man har en tendens til å beskrive musikk med. Men bakgrunnen for lyttelos er å finne det intersubjektive, det som ligger imellom det språket som handler om å oppdage hvilke fenomener som ligger og venter på oss i dette musikkstykket. Hvordan er den dramaturgiske oppbyggingen i musikken? Dette er det veldig spennende å koble på og snakke om for publikum, fordi da kan publikum gjøre seg opp sine egne fortolkninger av det jeg snakker om.

– Men da trenger de å bli ledet. Litt i hvert fall.
– Ja, absolutt. Og det jeg gjør som lyttelos er at jeg tar dem i hendene og vandrer inn i det samme musikkstykket. Jeg er jo utøver selv, så jeg spiller mye, viser hvordan musikken er skrudd sammen. Det store og spennende er jo egentlig å peke på sammenheng. At noe kommer i musikken etter tyve minutter som har en sammenheng med det som skjedde i begynnelsen. Eller at noe som skjer på slutten som du egentlig bare kan forstå og oppleve fullt og helt hvis du har vært med helt fra begynnelsen. [Sergiú]Celibidache, dirigenten, han sa “When the end keeps what the beginning promised”. Det er for meg en inspirerende overskrift, at den erfaringen som ligger i det at du ser hvordan musikken har utviklet seg og hele landskapet har bredt seg ut for våre ører, så skjer det noe. Kanskje kommer det et tema igjen i tredje sats som har vært introdusert i første sats, men der det utvikler seg eller eksploderer og gjør noe med lytteren.

– Men det blir veldig abstrakt å snakke om dette, når vi bare snakker om det med ord, så her må jo musikken egentlig klinge.
[I video-intervjuet vi gjorde med Annabel Guaita kan du være med på en kort introduksjon til stykker av Bach og Ravel – og se hvordan hun bruker pianoet for å få frem poenget.]

– Du er jo først og fremst utøver, så du kan kanskje si noe om hvor røttene dine ligger?
– De musikalske røttene mine ligger nok godt forplantet hos min musikalske mentor Jordi Mora som er dirigent. Han møtte jeg i Barcelona når jeg begynte å studere der i 1994. Da var jeg så heldig å få ham som kammermusikklærer. Han begynte å snakke om musikk på en måte som jeg aldri hadde opplevd før. Han snakket om de musikalske fenomenene som oppstår i møte med oss som mennesker. Jeg følte han trakk vekk en gardin fra mysteriet musikk, der vi skal være musikalske og gjøre masse musikalske ting med disse notene. Jeg skjønte aldri helt hva som lå bak. Hvorfor er det en spenning her og en avspenning der? Musikkteorien kunne forklare litt, men ikke hele sannheten. Jeg ble veldig fascinert av den tilnærmingen til musikk, og så begynte jeg å ta ekstra privattimer hos ham i tillegg til de tildelte kammermusikktimene som vi fikk hos ham.

Det er jo egentlig musikkopplevelse for alle.

– I løpet av høsten der skjønte jeg fort at dette var noe jeg trengte å lære. Jeg spurte Jordi om han var villig til å gi meg privattimer, å ta alt fra starten: Hvordan to toner henger sammen, som de to første tonene i Ravel-stykket jeg nettopp spilte. Han brukte to timer på å forklare sammenhengen mellom to toner. Heldigvis så tok jeg med meg en kassettspiller til disse timene, og jeg har alle timene samlet i en mappe. Så når jeg blir gammel kommer jeg kanskje til å skrive en bok om dette. Det er min musikalske arv.

Dirigenten Jordi Mora (Foto: Tobias Melle)

– Når du spilte piano nå, så demonstrerte du noe som jeg ikke trengte noe spesielt begrepsapparat for å forstå – fordi du viste det veldig godt. Og det er kanskje litt av kjernen i prosjektet ditt?
– Ja. Det er jo egentlig musikkopplevelse for alle. Jeg holder jo disse foredragene og forestillingene, for eksempel for barn. Jeg har en kollega som heter Lars Kolstad, og da opererer vi på samme måte. Vi jobber med å oppdage musikkens fenomener og hvordan de virker på oss. Vi stiller spørsmål som barn kan være med å svare på. Det vil si: Det er jo ikke kunnskap – det er mer å oppdage hvordan musikk er skrudd sammen. Hva er det som får lyd til å bli musikk, for eksempel.

Annabel Guaita og Lars Kolstad holder foredrag og forestillinger om lytting for barn (Foto: Eirik Thorsnes)

– Og dette er jo også interessant for voksne mennesker. For det forteller jo noe om oss selv – som mennesker. Egentlig er lyttelos-prosjektet, dette er noe jeg har tenkt på i ettertid, at det handler like mye om å oppdage seg selv som å oppdage musikken. Hvis jeg virkelig har truffet spikeren på hodet på et foredrag så går folk ut med en følelse av at «hah!» de har lært seg selv å kjenne like godt som de har lært musikken å kjenne. Dermed får du en kobling mellom musikken og mennesket som gjør at musikken føles veldig relevant, veldig her og nå.

– Når du begynte med dette prosjektet ditt for 10 år siden så kalte du det for «Lytteskolen». Hva var det som fikk deg til å forandre navn til «Lyttelos»?
– Jeg syns at «skole» ikke hører hjemme i dette prosjektet. Det blir så akademisk – at man skal lære noe. Men jeg har ikke lyst at man skal føle at man trenger å lære så veldig mye mer for å få en større lytteopplevelse av musikk.

– Jeg traff en kommunkasjonsrådgiver som heter Lene Bergmann, og hun tok meg under sine vinger, og jeg jobbet en del uker sammen med henne for å prøve å spisse budskapet mitt: Hva er det egentlig jeg vil med dette prosjektet?

Lene Bergmann hjalp Guaita å finne ut hva hun egentlig ville med Lyttelos (Foto: Privat)

– Vi brukte disse timene sammen for å snakke om og sile ut mitt budskap: Hva er det egentlig jeg prøver å si? Og gjennom dette ble «Lyttelos» et begrep – det ble liksom merkevaren på disse foredragene. Og nettopp det at det handler om å lose, om å ta på seg hodelykt og gå inn i musikken med beksømstøvler sammen med publikum, og å spille, og åpne, og oppdage. Det er det som er Lyttelos. Ikke det at jeg skal lære folk om hvordan musikken er skrudd sammen og form og teori. Det kan komme inn det også, men i utgangspunktet er det jo et utforskningsprosjekt.

I stedet for å bare henge på litt i begynnelsen for så å falle ut, så åpner det seg et landskap som de selv føler de kan ta del i å være med gjennom. Og det syns jeg er veldig vakkert å høre.

– Da forstår jeg deg litt slik at du vil ta musikken litt tilbake?
– Ja. I dag er det jo for eksempel mye fokus på utøveren. Jeg hører folk si at «utøveren av fantastisk, han spilte så fort, og så ung han var!». Men Lyttelos-prosjektet handler mye om å oppdage musikken som ligger bak, og å la seg fascinere av disse fantastiske verkene som har så mye dybde og så mange lag som vi ikke nødvendigvis klarer å fange første gang vi hører dem. Jeg blir ofte veldig forvirret, eller jeg får meg bort i lange musikkverk. Så tenker jeg «hjelpe meg, hvor er jeg nå?». Og den følelsen av å være «lost» gjør at jeg får lyst til å undersøke hvor landskapet egentlig er? Hvor er det vi skal? Hvor kommer vi fra? Hva er det som henger sammen her? Når jeg begynner å utforske et musikkstykke på den måten så tar det mange måneder – og dette bringer jeg ut til publikum når jeg har hatt min prosess med musikkstykket. Så tar jeg publikum med på en tur når jeg har hatt min prosess.

Lyttelos-prosjektet handler like mye om å oppdage seg selv som å oppdage musikken. sier Annabel Guaita (Foto: Øystein Fyxe)

– Hvordan har publikums respons vært på prosjektet ditt? Nå har du jo holdt på i ganske mange år – så du har kanskje gjort deg noen erfaringer?
– Ja, det har vært veldig positivt. De sier jo ofte at de opplever en veldig sterk emosjonell kobling til musikken, at de klarer å holde oppmerksomheten gjennom lengre musikkverk. I stedet for å bare henge på litt i begynnelsen for så å falle ut, så åpner det seg et landskap som de selv føler de kan ta del i å være med gjennom. Og det syns jeg er veldig vakkert å høre.

– Men du har kanskje hatt noen uventede reaksjoner? Kanskje du kan fortelle om et foredrag som rett og slett ikke gikk så bra?
– Ja, det er jo ikke alltid man treffer publikumet sitt. For en tid tilbake kom en eldre herre til meg og spurt når jeg skulle begynne å snakke om følelsene i musikken. Han syns det var altfor abstrakt. Og da tenkte jeg at han hadde jeg ikke nådd.

– Hvor er følelsene i musikken?
– Musikk frembringer en følelse. Musikk i seg selv har jo ikke følelser. Men musikk frembringer en følelse hos mennesket. Det er ikke min jobb å snakke om den følelsen du får – men å åpne et landskap som gjør at publikum selv kan gå inn og føle.
 

RED. MRK.: Ballade har fått støtte av Stiftelsen Fritt Ord til å produsere dette intervjuet som tekst, videointervju, i foto/stills og med en sammenfatning av ulike versjoner av Guaitas foredrag til et miniforedrag som eksemplifiserer ytterligere for oss hvordan Lyttelosen arbeider. Denne måten å produsere og gjengi et intervju på er et ledd i Ballades utforsking av nye formidlingsformer for musikkjournalistikken.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo