Musikerne i Vestnorsk Jazzensemble er plassert i rommene i det som ligner et dukkehus. Foran dem, med ryggen til publikum, sitter Skurkeklubben.(Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
Festspillene i Bergen: Slik går verden under – med en fjert.
ANMELDELSE: Skurkeklubben og Vestnorsk Jazzensemble opphevet sjangergrenser og gjorde så både musikere og publikum kunne miste orienteringsevnen i rytmene, skriver Ballades utsendte.
Festspillene i Bergen, 27. mai 2025 – Det Vestnorske Teateret
Skurkeklubben og Vestnorsk Jazzensemble: Nye Sko! (Bestillingsverk)
Se full liste over medvirkende nederst i artikkelen.
Etter denne konserten er jeg er farlig nærme å erklære at grensene mellom skurkemusikk, eksperimentell samtidskunstmusikk, støymusikk, jazz, folkemusikk, elektronika – og pur pop – er opphevet.
Da jeg så programbeskrivelsen for konserten, tenkte jeg “Nokon kjem til å gå” – for tankene gikk automatisk til en tidlig Kaptein Kaliber-konsert på daværende Garage en gang på 90-tallet, da David Aasheim og John Hegre spilte et insisterende, svært enkelt beat helt til kjelleren var tømt. Selv satt de på scenekanten og drakk kaffe og snakket seg imellom – i en times tid.
Skurkeklubben (kanskje Kaptein Kaliber v14.3?) har siden ekspandert og kontrahert og flatulert (mer om det) i ulike varianter og på ulike scener.
Medlemslisten denne kvelden består av lydnavn som ikke lenger er bergenske kjellerhemmeligheter, men som hver for seg nok vil medføre at mange lesere nikker: David Aasheim (manipulasjon), Jørgen Træen (modulasjon), Bjørn Torske (kontrær), John Hegre (støyende).
I ulike sammenhenger har de fire de senere år blitt husvarme i festivalsammenhenger i Bergen, men med årets forestilling – et bestillingsverk, intet mindre! – plasserer de seg i forgrunnen/forkant/forkjært.
Skurkeklubben og Vestnorsk Jazzensemble med bestillingsverket Nye sko! under Festspillene i Bergen. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
I tillegg til sine vante verktøy går Skurkeklubben denne kvelden løs på Vestnorsk Jazzensemble: Kanskje er det dette som er de nye skoene i tittelen.
Åtte musikere – godt kjente navn for jazz-publikummet – er plassert i ulike rom i det som ligner et to-etasjers dukkehus. Foran dem, med ryggen til publikum, sitter altså Skurkeklubben.
Det hele begynner ganske tilforlatelig. Et funky, jazzet trommebeat (Ivar Thormodsæter) og en duvende basslinje (Ola Høyer). Ganske raskt etableres et musikalsk landskap som mest ligner en pastisj av spionfilm-musikk fra 70-tallet.
Etter hvert kobler resten av musikerne seg på, fremdeles behersket. Tidvis gjennom konserten synes det som om Skurkeklubben bruker hele ensemblet som en slags sampler, altså: ensemblet repeterer med pinlig nøyaktighet (kun variert av menneskelig timing).
Ledige stillinger
Høvdingen sjøl, Dag Arnesen (som nylig var på pianokrakken gjennom en fem timer lang 75-års bursdagsjam) er en slags HipHop-pianomester, med små repeterende figurer. Tenk “still D.R.E.” (låt av rapperen Dr. Dre fra 1999, red.mrk.).
De enkle melodiene som er bærebjelken i forestillingen er på sitt vakreste når de spilles unisont av flere instrumenter, eller når de er lett harmonisert og kontrapunktiske.
Naivt er ikke ordet, for det fremstår ikke som påtatt barnslig. (De som har hørt de ulike Skurkeklubb-tilstøtende uttrykkene vet at det finnes en kjærlighet til disse enkle motivene, de insisterende repetisjonene).
Skurkeklubben og Vestnorsk Jazzensemble tar storband-harmoniene helt i havn. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
Gleden ligger i det lett uperfekte, det lekne, det barnslige (men altså ikke naive). Spesielt er det nydelig å høre hvordan sax (Heide Kvelvane), trompet (Didrik Ingvaldsen), cello (Carmen Bóveda) og fele (Benedicte Maurseth) sammen med Ivar Kolve (marimba) tar storband-harmoniene helt i havn.
Lydmanipulasjonen blir så mer påtrengende, bråkete, og intensitetskurven er stigende, før det hele tones ut. Jørgen Træen, som kanskje er den som mest fungerer som kapellmester, trer ut foran synth-slottet og inntar plassen mellom scene og mix.
Vi er på gulvet.
Træen får selskap av John Hegre og perkusjonist Ivar Kolve – og sammen går de tre løs på en elektroakustisk skulptur bestående av et oppmikket, preppet og dekonstruert piano og elektronikk. I tillegg tilfeldighetslogikk – i form av cashewnøtter som Hegre kaster på pianostrengene. Vi har flyttet oss fra ett markant lydlandskap til et helt annet.
Jørgen Træen, Ivar Kolve og John Hegre i Skurkeklubben går løs på en elektroakustisk skulptur; et oppmikket, preppet og dekonstruert piano og elektronikk. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
De tre finner tilbake til sine plasser, og det store ensemblet starter på nytt. Samme metode, like repeterende.
Sanntidsmanipulering med ekko av enkelte trommeslag er en effektiv måte å forstyrre groovet – eventuelt å gjøre det enda mer groovy. Ensemblet pøser på med nydelige melodilinjer og abrupte støt. Nå er det også stadig mer lyd fra skurkene, noe som understreker det filmatiske ved hele forestillingen: Samplede lyder fra bilder i høy fart, pistolskudd, slag.
Plutselig gjennomborende støy, ganske mange flere decibel høyere enn resten av forestillingen, får folk til å hoppe i stolen, bokstavelig talt, og tiden er kommet for en gitarsolo fra helvete, signert John Hegre. Mens han gjennom forestillingen har hatt gitaren akslet, ligger den nå på gulvet og lever sitt eget liv i feedback. Tidspunktet er kommet: Det tar ikke lang tid før de første publikummerne sniker seg ut.
Men det er mer i alt dette, underveis i konserten. Spesielt vakkert er Benedicte Maurseths nydelige hardingfele, med behersket mengde harpiks på buen, tror jeg. Det gir overtonene liv. Lette, pustende drag – som forsterkes gjennom den elektroniske behandlingen.
Lette, pustende drag i spillet til Carmen Bóveda på cello og Benedicte Maurseth på hardingfele. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
Og: Repetitive vibrafonmotiver i kombinasjon med noen slags Reich-aktige, rytmiske utglidninger som de to blåserne står for. Her spiller Bjørn Torske rollen som gutten med blikktrommen, som gjennom sine pulserende synthlyder delvis er synkron med musikken, delvis lett ute av synk, som om han prøver å utfordre musikerne – og publikum – til å miste orienteringsevnen i rytmen.
Tilbake til start.
En tredje ensembleforestilling – igjen med et lengre, repeterende strekk fra musikerne. Det vokser seg større, med kaskader av abrupt lyd fra noen av musikerne.
Skurkenes lydkulisser er nå skritt og tyggelyder – og ja, én fjert. Slik går verden under.
Skurkeklubben & Vestnorsk Jazzensemble:
- Bjørn Torske platespillere
- John Hegre gitarer
- David Aasheim lydmanipulasjon
- Jørgen Træen modulære synthesizere
- Dag Arnesen piano
- Heidi Kvelvane saksofon
- Benedicte Maurseth fele
- Carmen Bóveda cello
- Ola Høyer bass
- Ivar Thormodsæter trommer
- Didrik Ingvaldsen trompet
- Ivar Kolve vibrafon, marimba
- Audun Humberset produsent Vestnorsk Jazzensemble
- Kjetil Møster kunstnerisk leder Vestnorsk Jazzensemble
