Tjue år på oppstartsmidler får være nok – jazzen i regionene fortjener forutsigbarhet, mener Kari Grete Jacobsen i Østnorsk jazzsenter.
Av Kari Grete Jacobsen, daglig leder Østnorsk jazzsenter
Oslo jazzensemble og Maria Schneider turnerer i nord og i sør akkurat nå, før siste konsert settes kommende onsdag på politikkfestivalen Arendalsuka. Det er god anledning til å be kulturpolitikerne lytte til erfarne musikkfolk, og enes om fast finansiering av regionale jazzensembler over hele landet.
De fem regionale jazzsentrene ble etablert for litt over tjue år siden; Nordnorsk jazzsenter, Midtnorsk jazzsenter, Vestnorsk jazzsenter, Sørnorsk jazzsenter og Østnorsk jazzsenter, alle organisert som medlemmer under landsorganisasjonen Norsk jazzforum. Hensikten var å styrke produksjon og formidling av jazz og improvisert musikk lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Én av strategiene er å drifte større kompanier hvor komponister, solister og bandledere over en viss periode får jobbe og fordype seg i et større ensembleformat. Hvert enkelt jazzsenter organiserer virksomheten litt ulikt i størrelse, hyppighet, form og farge – og til sammen utgjør fem intrumentalorkestre og to vokalensembler en mangfoldig struktur i musikk-Norge. Jazzsentrene har gjennom tjue års virksomhet utvikla flere hundretalls prosjekter, bestilt kilometervis med ny musikk, etablert samarbeidsavtaler med alskens visningsarenaer og konsertarrangører, henta internasjonale priser og hjemlige Spellemenner og -nominasjoner. Og vi har bygd turnénettverk internasjonalt og knytta norske musikere med internasjonale toppnavn.
Norsk jazz er i verdensklasse.
Vi har plenty utøvere som har jobba og stått på, og som med god grunn har oppnådd høy status på den internasjonale jazzhimmelen.
Mye av nyskapingen i norsk musikkliv foregår nettopp innen jazzen.
De regionale jazzensemblene har bevist at vi kan oppnå store ting også i stort format; at Chick Corea ringte etter Trondheim jazzorkester og Erlend Skomsvoll når han skulle feire 70-årsdagen sin er stilig. At Maria Schneider, verdens fremste bandleder, gjerne blir med Oslo jazzensemble på turné til Nederland, Østerrike, Spania og lille, langstrakte Norge når hun kunne reist med et av de tyske radiostorbandene. Dette skjer fordi vi har fryktelig gode musikere. Og oppgaven for de regionale ensemblene er å gi solister og musikkskapere mulighet til å jobbe i disse store formatene. Etter tjue år forventer vi at det blir like selvsagt å ha regionale jazzorkestre med forutsigbare og profesjonelle rammer for drift, som at vi har nasjonale og regionale symfoniske orkestre, operaer og teatre. Og etter mer enn tjue år i etableringsfasen med prosjektfinansiering fortjener jazzensemblene mer forutsigbarhet for driften.
Dette skjer fordi vi har fryktelig gode musikere.
I dag mottar vi prosjekttilskudd fra Kulturfondet og «ensembleordningen». Kulturrådet gjør jobben sin. Vi hadde aldri kommet dit vi er i dag uten deres administrasjon og fagutvalg. I det store bildet er ensembleordningen utrolig viktig for bredden og mangfoldet i det frie musikkfeltet. Men den er en ordning for konserter og turneer, hvor midlene blant annet ikke skal brukes til å utvikle nytt repertoar.
Potten i Kulturfondet er heller ikke stor nok til å fordele 3–5 millioner til jazzensembler i hver region. Derfor sitter jeg nå med et budsjettet som ikke går i hop. Vi har 20 musikere i Oslo jazzensemble ute på fem konserter med Maria Schneider sitt repertoar denne uka. Neste måned gjør vi tre konserter med Ola Kvernberg og 14 musikere. Deretter må vi vente på nytt budsjettår, for da er alle salgsinntekter, all støtte og mere til, brukt opp. Sånn går no dagan stort sett hvert eneste år.
Kari Grete Jacobsen vil ha forutsigbarhet for landets regionensembler i jazz. (Foto: Østnorsk jazzsenter)
Vi kunne jo redusert antall musikere for å spare litt. Og droppe å reise til Vadsø og Haugesund for dét lønner seg jaffal ikke!
Ledige stillinger
Nja. Hele poenget med å drive jazzorkester er jo å spille jazz. I orkester. For folk. Jeg kan tenke meg utallige vitser og morsomheter om å spare landet for svære band som spiller rar og ulønnsom musikk. Værsågod, det er servert. Men fakta er nå, åkke som, at både festivaler, klubber, kulturhus og publikum der ute ønsker å høre det vi driver med. Og vi har utøvere og musikkskapere som gang på gang skaper musikalsk magi på scena. Med musikk som betyr noe for folk.
Oslo jazzensemble og Maria Schneider spiller på Oslo jazzfestival og Munchmuseet tirsdag. Det blir garantert en helt rå konsert i et utsøkt konsertlokale. I et museum som gjennom snart søtti år har forvalta og formidla en uvurderlig og brysom kunstarv. I sin tid var det overskudd fra salg av kinobilletter (those were the days, my friend!) i Oslo, kombinert med en gave fra en japansk bedrift, som betalte for det gamle museumsbygget på Tøyen. Siden den gang har både stat og kommune bidratt til drift og nytt bygg. Og det skulle bare mangle at ikke fellesskapet står for en kunstarena av slike dimensjoner. Selv om vi er uenige om akkurat den fasaden og akkurat den logoen. Og det skulle da også bare mangle at ikke Oslo jazzfestival og Oslo jazzensemble rykker inn i den nye konsertsalen i Bjørvika. Men hadde det vært en økonomisk gullgruve å sette 20 musikere på scenen, så hadde langt flere gjort det langt oftere, si!
I likhet med alle landets festivalfolk, står folka i Oslo jazzfestival på for å selge billetter og skape inntekter som bare dét. Det er ikke der det skorter. For regnestykket går ikke opp. Kostnadene ved å drive jazzorkester dekkes ikke ved billettsalg og sponsorinntekter alene. Det offentlige må bidra.
Penger til musikken – i hele landet
Vi trenger verken eget hus eller egen scene. Vi leier Øvingshotellet på Grünerløkka til prøver (takk til Oslo musikkråd og Oslo kommune). Og når vi skal ut å spille, bruker vi scener og kulturarenaer som er bygd for et mangfoldig musikk- og kulturtilbud.
Det eneste Østnorsk jazzsenter og Oslo jazzensemble trenger er å komme ut av kortsiktig prosjektfinansiering i Kulturfondet, og over til et oppjustert, fast driftstilskudd i likhet med orkester-, kompani- og ensemblestrukturer for de andre musikk- og kunstformene. Og til en brøkdel av kostnaden. Vi skal ikke vokse inn i himmelen.
Norsk jazzliv har i en årrekke debattert og vedtatt på landsmøter, og forhandlet og argumentert med politikere og Kulturråd; vi skal ha jazzensembler i hver av landets fem regioner; Nordnorsk jazzensemble, Trondheim jazzorkester, Trondheim Voices, Vestnorsk jazzensemble, Scheen jazzorkester, vokalensemblet Oslo 14 og Oslo jazzensemble. En grunnfinansiering til drift på ca 5 millioner per år per ensemble hadde sikret forutsigbar aktivitet i hver region, med ny musikk og nye turnéproduksjoner i møte med et bredt publikum i by og bygd. Fordi det er et kunstnerisk gull å forvalte i de store ensemblene. Selv om det kanskje ikke skaper de største kommersielle inntektene. Norske jazzmusikere er faktisk verdt såpass.
Så ønsker jeg god kulturdebatt onsdag under Arendalsuka. Jeg vet i alle fall at konserten seinere på kvelden blir god.
