Juryen på Sandaker stemte mot plagiatanklagene mot Robyn Thicke sist fredag. Det ga håp om at musikken kan leve videre, skriver Tellef Øgrim.
Fredag markerte Patenstyret (som tildeler rettigheter til patent, varemerke og design i Norge) World Intellectual Property Day 2015. Dagen skal, i følge den internasjonale rettighetsorganisasjonen WIPO, fremme diskusjon om immaterielle rettigheters rolle til innovasjonens og kreativitetens fremme.
Talelisten omfattet to rettighetsjurister, en Rockheim-direktør, en festivalsjef, en skolegründer og en komponist (Lars Kilevold, som ga til beste en ufattelig morsom analyse av musikkbransjen, illustrert med egne erfaringer helt tilbake fra 1980 og Livet er for kjipt).
Flere kjente plagiatsaker ble berørt, både nye og gamle.
Det var uklart om advokatene vi lyttet til ville vise hva slags plagiatsaker det i dag er mulig å fremme for en dommer eller om de ville stimulere til kritisk tenkning. Selv kom jeg ut av seansen med en blanding av optimisme og vemod.
Optimismen kom da vi (juryen) ble bedt om å avgjøre om Robin Thicke og Pharrell Williams’ låt Blurred Lines (2013) er en kopi av Marvin Gaye-låta Got to Give It Up (1977). (Thicke og Willams ble i mars dømt til å betale Gayes arvinger 7,3 milloner dollar i en rettssak i Los Angeles etter at juryen konkluderte med at duoens låt var en kopi av Gayes.)
Men hvis det at to innspillinger inneholder likheter (…) er nok til en fellende plagiat-dom, så har vi viklet oss inn i et musikkfiendtlig rettighetsregime.
Vemodet bunnet i at man kan arrangere et seminar om juridisk beskyttelse av musikkrettigheter i 2015 uten å føle behov for å problematisere hva de siste 50 årenes utvidelse av mulighetene til å forfølge rettighetsbrudd bunner i, og ikke minst hva det gjør med musikken og musikalske uttrykk og teknikker.
Det er ikke vanskelig å finne likheter mellom Blurred Lines og Got to Give It Up. Men hvis det at to innspillinger inneholder likheter, for eksempel ved at rytmiske mønstre i bassen (som påstått av Marvin Gayes etterkommere) ligner på hverandre, er nok til en fellende plagiat-dom, så har vi viklet oss inn i et musikkfiendtlig rettighetsregime. Eller som Lars Kilevold sa til Ballades utsendte i en pause under Patentstyres seminar: det kan ikke være nok at to groover har likheter.
Jeg så heldigvis bare noen ganske få hender da innlederen ba de som mente at Blurred Lines er et plagiat om å rekke opp hånda. Avstemningen var selvsagt høyst uformell, på grensen til en lek, men gir likevel grunn til å tro på fornuften, ikke minst fordi det satt både jurister og middelaldrende rettighetshavere i salen.
Hvis dommen i plagiatsaken mellom Rune Lindbæk og Röyksopp, der Röyksopp slapp unna plagiatanklagene (men inngikk forlik etter Lindbæks anke) i 2013, er et bilde på rettstilstanden her hjemme, så kan det bety at vi har et regime som er litt mer i balanse med virkeligheten, herunder en levende musikkultur.
Saken mot Robin Thicke og Pharrell Williams peker dessverre motsatt vei. Dersom de to komponistenes anke skulle bli stående blir det en trist dag for popmusikken, om ikke før døde komponisters (Gayes) etterkommere.
Siden rettighetsjusen er såpass internasjonalisert betyr det likevel ikke så mye om norske dommere er litt klokere. For eksempel påvirkes også norske musikeres praksis av dommer som rammer bruk av samples, selv om de avsies i utenlandske rettsaler.
Immaterielle rettigheter er et stort og viktig felt som omfatter så vel patenter, varemerker, design som opphavsrett og forretningshemmeligheter. Men det er ikke til å komme forbi at håndhevingen av disse rettighetene fra tid til annen kommer helt skjevt ut.
Jeg velger å tro at det er et sunnhetstegn når jeg får litt vond smak i munnen av å bli presentert for aktuelle eksempler på hvordan opphavsrett kan beskyttes på musikkfeltet. Det gjelder både Taylor Switfs forsøk på å sikre seg enerett til visse sammensetninger av ord (uttrykk) fra tekstene hennes og Bob Marleys etterkommeres kamp for å kontrollere produksjon av t-skjorter med reggae-legendens profil. Angrepene på Youtube-videoer der småbarn danser med Prince-musikk i bakgrunnen kan føres opp på samme liste.
Likevel er følelser og fordommer utilstrekkelige verktøy for en så alvorlig og vanskelig debatt.
Når den på musikkfeltet er utvidet fra å handle om notebildet, til også å vurdere innspillinger og det lydlige produktet, og dermed i realiteten tar inn over seg at komposisjon i 2015 er mer enn prikker på et ark, kan også dette ses på som et sunnhetstegn.
Denne utviklingen er en del av en gryende kulturell oppgradering av musisering som før ble sett på som mindreverdig og dermed uten opphavsrettslig vern.
Flere har gjort følgende poeng: dersom dagens rettighetsregime hadde vært praksis på 50-60-tallet ville vi ikke ha fått verken rock’n roll eller den påfølgende bølgen av britisk pop på 60-tallet. Det hadde vært grusomt, men kanskje ikke mindre grusomt enn det faktum at hvit rock’n roll baserte seg på et ran av foregående svart rhythm and blues, uten vederlag eller rettmessig kreditering.
Derfor er diskusjonen om opphavsrett versus fri kultur ikke enkel. Thicke-Gaye-saken kan leses som et uttrykk for en verdsetting av en musikkarv. Dermed er imidlertid ikke låta Blurred Lines den kopien den ble stemplet som tidligere i vår.
Det gjør det ikke mindre viktig at utvidede muligheter til beskyttelse ikke blir brukt til å lamme samtidens låtskriving og musisering utøves i balanse med og i forståelse av musikken og hvordan den blir til.
