
Eksamenskonserter under Nattjazz: Jazzens nåtid, jazzens fremtid
KONSERTANMELDELSE: GIG-akademiets eksamenskonserter er en manifestering av Griegakademiets credo, nemlig å ta utgangspunkt i og utvikle studentenes egen musikalske personlighet.
To eksamenskonserter fra Griegakademiets jazz-linje på USF Verftet i Bergen, søndag 26. mai 2024. Konsertene er et samarbeid mellom Griegakademiet – institutt for musikk ved Universitetet i Bergen og Nattjazz.

Kjetil Vikene er frilanskritiker og musikkskribent i Ballade. (Foto: Thor Brødreskift)
Jazzlinjen på Griegakademiet («GIG-akademiet») ved Universitetet i Bergen har nå eksistert i 20 år, og lærerkreftene, som inkluderer navn som Terje Isungset, Hildegunn Øiseth, Kjetil Møster, Thomas Dahl, Magne Thormodsæter, Lise Dahl og Eivind Austad, understreker den symbiosen som etter hvert har vokst frem mellom akademiet og Nattjazz. Jazz-Bergen er i dag en jazz-by på linje med det beste i utlandet (utenfor Bergen, altså).
Jubileumsfeiringen, med en rekke bandkonstellasjoner som har sprunget ut av dette miljøet – med de ovennevnte samlet i «lærerbandet» – foregikk 29. mai.
Men det er ikke den delen av feiringen denne teksten skal handle om. Nattjazz har nemlig vært vert for akademiets eksamenskonserter i en årrekke, og som vanlig foregikk årets konserter på intimscenen Studio USF i tredje etasje på Verftet.
I løpet av søndagen, mandagen og tirsdagen kunne man høre 15 konserter fra andre- og fjerde-årsstudentene på jazzlinjen. Liker du den litt barnslige gleden av å føle deg inkludert i et hemmelig felleskap, eller å skaffe deg bragging rights for å ha vært en av de første til å høre en ukjent artist på full fart inn i karrieren, da er dette stedet for deg! I år velger jeg å skrive om to av dem – ikke til forkleinelse for de andre, men for å gi et bilde på hva fire års utdanning kan medføre.

Det har vært mange runder om et nybygg for Griegakademiet i Bergen sentrum. – Jeg skal innrømme at det har vært tungt å takle skuffelsene, men samtidig er det et lett prosjekt å kjempe for, sa rektor Margareth Hagen til BT i mars i år. Bildet er fra en lysinstallasjon på tomten der det nye Griegakademiet skal komme, satt opp i desember 2022. (Foto: Odd Vegard Kandal-Wright, UiB)
MALUM:
Emil Jensen Malum – trommer
Eirik Kvalbein – bass
——–
Amund Nordstrøm – trommer
Jonas Særsten – elektronikk / produksjon
Sondre Närva Pettersen – vokal, elektronikk, synth
Simen Walle – el-gitar
Sjur Folgerø – el-gitar
Lars-Andreas Forthun – lyd
Ola Olsen Lysgaard – lys
Gjennom årenes løp, som det heter, har jeg etter hvert hørt ganske mange av akademiets eksamenskonserter. Derfor har jeg også hatt privilegiet å bevitne musikalsk utvikling hos noen av musikerne.
Case in point: I år ble det gjensyn med de musikalske svirebrødrene Emil Jensen Malum og Eirik Kvalbein, som jeg så for to år siden (da i en trio sammen med gitarist Sjur Folgerø, som også er med i kveld). I år holder de sin avgangseksamen, og opptrer under bandnavnet MALUM. De har klokt nok fjernet stolene fra de tidligere konsertene denne kvelden.
«Klubbmusikk» blir vi lovet, og det stemmer: Musikalsk plasserer MALUM seg i nabolandskapet til band som Steamdome og Aiming for Enrike, men med mer dub. Det er repetitivt, drivende, groovy – med sparsomme, men effektive improvisasjoner. Klubbmusikk med noko attåt. Sist jeg så Malum og Kvalbein var de halvveis i løpet. Da skrev jeg at «bandet kanskje ennå ikke er helt ‘ferdige’». Det var jo sant – og årets konsert er en manifestering av at de kunstneriske fagene er utdanningsløp som krever dedikasjon og innsats på høyeste nivå.
For to år siden var inngangsporten min at jeg skrev om bassen, og fokuset var da på bassist Kvalbein. Jeg skrev: «Med sin elektriske bass la Kvalbein grunnsteinene med enkle, men vakre, langsomme bass-figurer, ofte bare med fire-fem toner på repetisjon og ofte med punktert tonelengde. Den myke, litt butte lyden i bassen understreket på mange måter det som var hovedstyrken i besetningen – ingen frivole showoff-løp, men felles konsentrasjon rundt et nedtonet kollektivt mål om å la musikken tale for seg.» Så skrev jeg «Det er en kunst å ikke spille flere noter enn det som er strengt nødvendig for å formidle den musikalske idé, og i så måte er Kvalbein allerede en mester i faget. Dessuten formidlet han en tydelig glede som ikke kan karakteriseres som annet enn oppriktig.»
Så hva har skjedd i løpet av de to årene som har gått? Jo! Kvalbein er seg selv lik! Fremdeles bærer han mye av musikken, han fungerer som det tonale ankeret. Fremdeles er Kvalbein behersket og minimalistisk – og spiller akkurat nok. De butte tonene har blitt lengre og tyngre, men det hele er fremdeles utrolig smakfullt gjort – og den dub-kvaliteten som lå under spillet hans har virkelig fått blomstre.
Kvalbein bor i musikken like mye som musikken bor i ham: Det hele bekrefter Griegakademiets credo, nemlig å ta utgangspunkt i studentenes egen musikalske personlighet: «Vi har kanskje gått litt utenom det vanlige sporet i våre år på Griegakademiet», sa Kvalbein fra scenen før siste låt i settet, «men det har vi fått lov til!»
Trommeslager Emil Jensen Malum gir opphav til både kollektivets navn (MALUM) og til de musikalske ideene. Mens Kvalbein fremdeles fungerer, i hvert fall delvis, som konsertmester (det er hans smilende, oppmerksomme blikk som søker medmusikantene), er det Emil Jensen Malum som er motoren i det hele. Han konsentrerer seg om å groove, og kun små hint – en løftet hånd, et blikk mot Kvalbein – avslører kapteinsbindet.
Trommesettet til Malum har i løpet av to år vokst fra å være et standard jazz-sett til å bli et mer personliggjort slagverk anno 2024, fullt utstyrt med stacks (flere symbaler oppå hverandre, bøyd for å skape en lyd som minner om dårlige samplede hihats på trommemaskiner fra 80-tallet) og andre dingser som har sneket seg inn i settene til flere av de beste trommisene de siste 10 årene. Sammen med tromme-makker Amund Nordstrøm – tidligere student og trommeslager i så vidt forskjellige band som Datadyr og Kryptograf, også han med et velutstyrt slagverk – ser de to ut som hyperaktive mekanikere i en overfylt bruktsjappe: Her er det mange ting som lager lyd, mange ting som kan slås på – og alt handler om fremdrift.
I likhet med Steamdome frembringer opplevelsen av å bli innlemmet i det utrolige drivet til bandet et ønske hos meg om at de skal skru opp lyden: Jeg har lyst til å drukne meg i det. Dub-kvaliteten – som er et av elementene som gjør at MALUM mest distinkt forskjellig fra for eksempel Steamdome – blir ytterligere forsterket av Sondre Närva Pettersens MC-ing, der han drukner oss med sine ekko-rop. Vocoder-stunts, arpeggio-synth-ostinatene og de innimellom King Crimson-aktige figurene på gitarene drar i forskjellige, men likevel i samme overordnede retning, og det totale uttrykket er enkelt sagt deilig.
Jazz-puristene vil hate det, men resten av oss kan følge Närva Pettersens oppfordring: «Let’s go!»
MALUM gav i fjor ut singelen «Bouncer» (som avsluttet konserten). Jeg venter på mer.
RASMUS VIK LAGERBERG – vibrafon
——–
Børge Brustad – fiolin
Julia Palmer – bratsj
Johanna Saaek – cello
Vemund Styve – mellofon
Ola Høyer – bass
Øyvind Skarbø – trommer
Rasmus Vik Lagerberg er også fjerdeårsstudent. Kanskje er det en bitteliten nervøsitet å spore? I så fall bruker han den – med en litt sjarmerende, lun keitethet – til å få god kontakt med publikum. Midtveis i konserten unnskylder han seg på vegne av instrumentet – som knirker litt. Transport på Bergensbrosteinen har skylden, sier han, til allmenn latter.
God kontakt har han også med ensemblet han har med seg, og det knirker IKKE: De spiller hans komposisjoner med en blanding av ro og dødsforakt. Snart kan Vik Lagerberg legge Bergensbrosteinen bak seg, har det blitt meg fortalt: Han er på vei til Amsterdam for å ta en master.

Rasmus Vik Lagerberg. (Foto: Privat)
Vibrafonen er, kanskje i enda større grad enn saksofonen, et ektefødt barn av amerikansk jazz. Mens saksofonen ble født i den klassiske musikken for siden å bli kastet ut og plukket opp av jazzmusikere, var vibrafonen – etter at den så verden på 20-tallet – helt fra begynnelsen av i all hovedsak et instrument for underholdningsorkestre og fra 30-tallet i all vesentlighet et jazz-instrument. Litt fortegnet kan man kanskje påstå at når det etter hvert også ble inkludert i den klassiske musikken, var det oftest brukt som et slags «jazz-spice».
Vibrafonen er også et ektefødt barn av moderne teknologi – og er det mekanisk mest komplekse av alle kølleinstrumentene, med sine forutsetninger i presis metallurgi og en motorisert vibrator som gir instrumentet dets navn. (Derfor er det da også sårbart for brosteinsristing.)
Er det et perkusjonsinstrument eller et melodisk instrument? Det selvsagte svaret er «begge deler». Litt mer uklart er det om man skal vurdere styrkeforholdet mellom instrumentets harmoniske versus dets monofone kvaliteter. På grunn av metallstavene er det helt ulikt strengeinstrumenter når det gjelder overtonene som karakteriserer lyden. Her er det ikke vanlige «naturlige» harmoni-serier (multiple integraler av den fundamentale klangtonen), men gjerne klanger i andre og større intervaller. Dermed blir flerstemte harmonier – som for eksempel når det brukes tre-fire køller for å spille akkorder – voldsomt fyldige, helt på grensen til det grøtete (men på den gode måten!).
Det er her Vik Lagerberg begynner sin konsert – med å fylle rommet med denne store lyden av akkorder med tre og fire noter i – som en introduksjon til instrumentets tonale fylde. Det sender tankene til Norgesvennen Mulatu Astatke. Stryke-trioen Vik Lagerberg har med brukes til ytterligere å presisere harmoniene, og effekten er at lyden blir enda tykkere. Fint er det.
Strykerne, som er plassert til høyre på scenen, har en slags beroligende effekt på konserten – de trekker musikken inn i smulere farvann underveis. Med sin nedpå spillemåte er også soliene fra Børge Brustads fiolin en tydelig demonstrasjon på jazzens slektskap til bluesen.
Vik Lagerberg kommer imidlertid raskt på sporet av andre deler av jazz-historien – og vibrafon-giganter som Roy Ayers og Lionel Hampton vaker i spillet hans. Svært godt hjulpet av Øyvind Skarbø på trommer og Ola Høyer på bass, som begge to gliser seg konsentrert gjennom konserten og dessuten gir alt i sine soli, blåser det på venstresiden av scenen stadig opp til full storm.
Det er nettopp kontrasten mellom disse elementene – klangfylden i vibrafonen og strykernes harmoniske polyfoni på den ene siden, og en veritabel høyoktans jazzmaskin som knuser av gårde i høyt tempo på den andre – som gjør konserten til en strålende opplevelse.
Etter hvert som konserten utvikler seg, demonstreres stadig større tekniske ferdigheter i alle ledd, og Vik Lagerberg slipper også gassen på damper-pedalen, slik at tonene blir kortere og mer pointillistiske. Omtrent midtveis i konserten, når Vik Lagerberg har spilt seg varm, blir vibrafonens køllekvaliteter som perkusjonsinstrument enda tydeligere. Det blir hyppigere og hyppigere metriske brudd, eller kanskje bedre, polyrytmiske løp på tvers av grunnkompet – noen ganger i halv og trekvart rytme, noen ganger i dobbel og trippel rytme.
Det minner meg instinktivt om noe distinkt, kjenner jeg: plutselig får jeg en ganske tydelig assosiasjon til rap, og en stund blir jeg sittende og lytte til vibrafonspillet som om det skulle være Kendrick Lamar som freestyle-er. (Kendrick Lamar er forresten også jazz-komponist. Sjekk for eksempel platen «Unmastered».) Kanskje ligger det noe i at vibratoeffekten og klangen i instrumentet har et hint av den menneskelige stemmen i seg? Kanskje er det en omskriving av klisjeen som best gir mening: Vik Lagerberg får vibrafonen til å rappe.
Vik Lagerberg kan du høre på Soundcloud:
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025