Nattjazz 2022: Kropp, Puls, Pust. Griegakademiets eksamenskonserter var en herlig demonstrasjon av bassens mange uttrykk.

Nattjazz, Bergen
Eksamenskonserter for masterstudenter ved Griegakademiet
Studio USF, Verftet

To konserter tirsdag 31. mai:
Masterkonsert, Sondre Pettersen
Eksamenskonsert, Folgerø, Kvalbein og Malum

En konsert onsdag 1. juni:
Masterkonsert, Arne Toivo Fjose

Kjetil Vikene (Foto: Thor Brødreskift)

I det mørke, stemningsfulle Studio USF oppe i etasjene på Verftet inviterer festivalen også i år til det tradisjonsrike «GIG-akademiet». Med det fiffige ordspillet på Gig/Grieg gis altså studenter fra Griegakademiet muligheten til å avholde sine master/eksamenskonserter i realistiske konsertrammer.

Selv om publikum i all hovedsak består av med-studenter og familie – og ikke minst sensorer – er det likevel alltid en del vanlige tilhørere som meg, som vil høre hva fremtiden bringer. Fremtiden er lys, la det ikke være tvil om det – men å skrive noe oppsummerende om hver enkelt konsert blir en vanskelig oppgave – siden hver av dem var så innholdsrike at de fortjener en artikkel hver. Minst! Dessuten vil jeg heller ikke gå sensorene i næringen.

Så jeg lot tilfeldighetene råde, og kastet terning på i stedet for å fokusere på et instrument. Terningen falt på bass – noe som egentlig passet perfekt siden en del av oppvarmingen min til årets Nattjazz var å lytte til den eminente bassisten Avishai Cohen. Så jeg bestemte meg altså for å ta på meg bass-ørene mine på disse konsertene.

De øvrige instrumentene får ha meg unnskyldt – jeg kunne ha skrevet langt og lenge om både trommisene, gitaristene, blåserne, strykerne, tangentistene og vokalistene under disse konsertene – mens jeg holder et smalt fokus.

Utforskningen av det soniske grunnfjell
Bassen, den fysiske kjempen i jazzen og det soniske grunnfjellet i musikken, er i kraft av sine dype frekvenser ofte er det som med størst kraft får kroppen til å duve av gårde med musikken. Samtidig har den helt andre muligheter til å bevege oss: Jazz er i sin essens utforskning, noe dette dykket ned i bassing forhåpentligvis vil demonstrere. (I forbifarten bemerkes at kontrabassens størrelse XXL, verdens største bass, octobassen, var sentral under årets All Ears i mai.)

Sverre Sæbø: Fysisk spilleglede
Tirsdagen startet med masterkonserten til Sondre Pettersen. Pettersen – på vokal, kalimba og elektronikk – hadde med seg litt av et lag, må man si. I en episk og storslagen, samisk og ur-musikalsk tour-de-force, kombinerte bandet elektroniske bearbeidede versjoner av de tidligste opptakene som finnes av joik, kombinert med mange lag med vokalprosessering, nydelige interaksjoner mellom vokal og fiolin, en presis og harmonisk blåserrekke og to trommeslagere som fordelte arbeidsoppgavene mellom seg: En mer i jazz-retning og en mer i urmusikk-retning. Sistnevnte oppgave falt forresten på uannonserte Snorre Bjerck (Batagraf, Transjoik). Sist, men ikke minst: Sverre Sæbø på kontrabass.

Sondre Pettersen hadde med seg et solid lag på sin eksamenskonsert, og leverte en episk og storslagen, samisk og ur-musikalsk tour-de-force, skriver Ballades anmelder. (Foto: Privat)

Sverre Sæbø er kanskje et kjent navn for noen av leserne: Han er blant annet festivalsjef for Soddjazz. Med sin fysiske innlevelse i musikken, understreket av både baklys og silhuetten mot bildene og animasjonene projiserte på baklerretet, var Sæbø (godt hjulpet av sitt lange hår) et tydelig blikkfang under konserten. Han rocket, vugget, jobbet, bygget, nærmest danset – og demonstrerte samtidig essensen av en god utøver: Alltid til stede, aldri i veien, og med en innlevelse og spilleglede som sannsynligvis langt på vei forklarer hvorfor han – ifølge et kjapt søk på nett – også er (hyper)aktiv i flere besetninger og band.

Om Sæbø har en distinkt stil vet jeg ikke (jeg har ikke sett ham opptre før). Basert på det jeg hørte under denne konserten er det i hvert fall ikke tvil om at han representerer både fleksibilitet og flyt: Han vekslet sømløst mellom tunge driv, punktmarkeringer og langsomme buedrag – og fikk dermed også vist hvor mye som bor i bassen, hvilke muligheter den har.

I denne sammenheng handlet det mest om å inngå i ensemblets helhet, men jeg gjetter på at Sæbø kan fylle et rom med lyd også om han spiller alene. Definitivt en fyr å følge med på.

Masterkonserten til Sondre Pettersen – disse var med:
Sondre Pettersen – komposisjon, vokal, kalimba, live elektronikk
Heidi Kvelvane – sax
Vemund Styve – mellofon/bukkehorn
Andreas Hesselberg Hatzikiriakidis – trompet
SooHyun April Jang – fiolin
Sverre Sæbø – bass
Amund Nordstrøm – trommer/modulærsynth
Snorre Bjerck – perkusjon

LES OGSÅ: Kontrabassorkesteret åpner Moldejazz, der flere artikler om og med kontrabasser og -bassister er samlet

Eirik Kvalbein: Minimalist med groove
Påfølgende konsert på Studio USF var andreårs-studentene Folgerø, Kvalbein og Malum. Med sitt trioformat og en semihollow Gibson, var det kanskje å forvente gitarjazz i John McLaughlin-tradisjonen. Selv om gitarist Folgerø definitivt alluderte dit hen i korte øyeblikk, ble vi i stedet invitert inn i en litt mer minimalistisk og stilsikker variant av jazzen som bar mer preg av pop-lekenhet og lyst humør.

Den avslappede stilen ble ytterligere understreket av at alle tre satt. At bandet kanskje ennå ikke er helt «ferdige», at låtene vil høres enda mer definert ut når ensemblet har fått spilt materialet enda flere ganger gjør ikke så mye: Vi som var her var jo nettopp her for å høre det uferdige og nye – det fremtidige potensialet så å si. Og det er stort.

Hva så med bassingen? Med sin elektriske bass la Kvalbein grunnsteinene med enkle, men vakre, langsomme bass-figurer, ofte bare med fire-fem toner på repetisjon og ofte med punktert tonelengde. Den myke, litt butte lyden i bassen understreket på mange måter det som var hovedstyrken i besetningen – ingen frivole showoff-løp, men felles konsentrasjon rundt et nedtonet kollektivt mål om å la musikken tale for seg.

Noen nydelige soli var det plass til for all del, og Kvalbeins bass-innsats beskrives kanskje best som minimalistisk. Det er en kunst å ikke spille flere noter enn det som er strengt nødvendig for å formidle den musikalske idé, og i så måte er Kvalbein allerede en mester i faget. Dessuten formidlet han en tydelig glede som ikke kan karakteriseres som annet enn oppriktig. Hans konsentrasjon kombinert med stadig smilende blikk-kontakt med Folgerø og Malum, smittet tydelig over på publikum – og skapte en nærhet til scenen som var radikalt annerledes enn den episke, kinematografiske konserten rett før.

Min høyst subjektive vurdering av ting som er viktige i «god bassing» domineres kanskje aller mest av ordet «groove»: Et begrep som kanskje best defineres som en følelse av at lytterens kropp beveges av noe udefinerbart i bassistens timing. Driv? Ok. Men det handler om mye mer enn å spille noter i rett rekkefølge. I stedet handler det kanskje om å bevege seg akkurat på rett side av pulsen i musikken. Å være pulsen om man vil, det vil si: Ikke statisk og ikke presis, men akkurat nok bakpå eller frempå til å gjøre bevegelsen organisk. Og groove, det hadde Kvalheim i rikt monn.

Folgerø, Kvalbein og Malum, andreårsstudenter:
Sjur Folgerø – gitar
Eirik Kvalbein – bass
Emil Malum – trommer

Arne Toivo Fjose: Bass uten basslyd
Kvelden etter var det nok en kontrabassist på programmet. Masterkonserten til Arne Toivo Fjose var en solo-konsert som virkelig skulle demonstrere en radikalt annen versjon av basslyd.

I en dvelende seanse som i all hovedsak utforsket bass-strengenes overtoner, satt Fjose umiddelbart publikum i en tilstand av åndløshet: Mens Sæbø jobbet fysisk med kroppen, og Kvalbein minimalistisk med pulsen, var Fjoses behandling av bassen mer å sammenligne med nettopp pusting.

Fordi overtonene lever sitt eget liv, handlet mye av Fjoses behandling av bassen også om å la dem gjøre nettopp det: Å la dem tone helt ut, å la de ulike overtonene (de er aldri alene) eie rom, få tid til å komme til overflaten. Dermed ble den vare behandlingen av bassen også en øvelse i langsomhet, å forkaste alle ideer om rytme, eller kanskje bedre – lik en beskrivelse jeg har lest om visse former for øst-asiatisk musikk – å la rytmen bestemmes av at man lar tonene klinge helt ut før den neste blir satt i bevegelse.

Effekten var påtakelig. Jeg merket selv at jeg holdt pusten flere ganger under konserten, for liksom å gi de vare og til tider nesten uhørlige tonene plass i rommet. Jeg tror ikke jeg var alene om dette: Jeg har rett og slett ikke vært i et rom med et så stille publikum. Så stille var det at de pipende hengslene på inngangsdøren til rommet – som gav fra seg et stigende, så synkende, hvin når nye tilhørere kom til – var så høy at jeg først fikk en innskytelse av å måtte gi beskjed til noen, å be noen komme for å olje lyden bort.

Men i stedet skjedde noe fint: Siden Fjose hadde gjort ørene mine hypersensitive for overtoner langt opp i registeret, blandet hengsellydene seg plutselig inn. Og – vel vitende om at dette nok er en veldig villet tolkning – det virket som om Fjose selv hørte dette. I hvert fall fant han en overtonerekke som sømløst inviterte dørens lyder inn i konserten.

Som en humoristisk vri, og som for å understreke poenget med den soniske stillheten: Bare minutter senere kom en av Nattjazz’ trofaste hjelpere og oljet hengslene – til min overraskende store irritasjon.

PS: Det var flere av GIG-akademi-konsertene som hadde bass i fokus, blant annet duoen Erlend Mikkelsen (gitar) og Øystein Høynes (bass) senere samme kveld. De får ha meg unnskyldt: Ryktene går om at også det var storslagent. Men konkurransen var dessverre urettferdig: Høynes spilte samtidig som Avishai Cohen. Til den konserten tok jeg med meg mine nyskjerpede bass-ører – med stort utbytte. Takk for bassleksjonene!