– Det er bare hvem jeg er.

Oscar Blesson med gjester: Arif, Amara, L.U:N.A og Tyr
12. januar 2022
Parkteatret, Oslo

Om det har kommet én god ting ut av pandemien så er det at Oscar Blesson har byttet til sitt norske språk, et levende, bytte- og utbytterikt språk, flettet med fransk poesi, amerikansk rap, lokale vendinger – og latin. Han er – med sine mange hamskifter, også i konsertform – en nesten perfekt kombinasjon av en entertainer og inderlig formidler.

Rockestjernen Oscar Blesson. (Foto: Kjetil Vikene)

Kjetil Vikene (Foto: Thor Brødreskift)

Folk som vil det gode
Parkteatret er fylt til randen. Lille Pablo – godt hjulpet av blant annet Bennocchio, 2J og Sli0h – er godt i gang med å fyre opp huset med backflip-stage-diving-rett-i-mosh-pit-akrobatikk når jeg ankommer. Stemningen er rett og slett enormt god, og i det hele tatt er resten av kvelden preget av dette: Glede, folk som vil det gode.

Og det kjennes annerledes ut, kanskje til og med radikalt annerledes, som om noe har åpnet seg

Denne kvelden er jeg turist: Jeg kan ikke lyge på meg eldgammal rap-kred (men jeg kjøpte «Bring The Noise»-singelen da den kom i 1987!). Ei heller har jeg inngående kjennskap til hva som rører seg under overflaten i ulike hip-hop-miljøer rundt om i landet. Dessuten er jeg en innflydd bergenser og mer enn dobbelt så gammel som resten av publikum. Å skrive om denne konserten – eller Blessons prosjekt – er dermed strengt tatt litt utenfor min komfortsone. Men: Det er jo et bra sted å være (også Oslo), så jeg lar det stå til.

Them vs. Us
Som utenforstående har jeg fått med meg at det akkurat nå foregår en veritabel eksplosjon i den delen av musikken som har aner i hip-hop-en. Det vil si: kokt har det vel lenge, men det er et utvilsomt faktum at den nå med all tydelighet har sluttet å være i undergrunnen eller i randsonen.

Og det kjennes annerledes ut, kanskje til og med radikalt annerledes, som om noe har åpnet seg: At det nye musikalske landskapet i Norge bugner over med talenter som ikke bare venter på å slippe til, men som krever sin plass – uten unnskyldning – og som også kan slippe seg løs på et større publikum som kanskje ikke har vært der tidligere? Kanskje spiller også pandemien en rolle; alle er klare for fest.

Arif var en av Oscar Blessons gjester på Parkteatret denne kvelden. (Foto: Kjetil Vikene)

Æres det som æres bør: Først og fremst er det kanskje et u-apologetisk og insisterende fokus på kunsten, på prosjektene, som driver denne forandringen. All kunst er utvidelse, og med utvidelse kommer også omfavnelse av det andre – av språk, av musikk, av utrykk, av geberder. Jeg er ikke sikker på hvilken vei omfavnelsen går, men jeg velger å tro den er gjensidig – mellom artistene og publikum – og at vi er vitne til en opphevelse av us vs. them i sanntid.

Kultur vs. Erfaring
På Live Nation sine sider kan vi lese at «Oscar Blesson, eller Karl Oskar Larsen Klazai, er en flerspråklig artist fra Holmlia i Oslo. Navnet kommer fra Tony Blesson, hans far fra Elfenbenskysten som også var artist og hovedinspirasjonen til Blessons musikkkariere. Oscar Blesson er et spyd, et dynamisk utløp av tanker og erfaringer som kommer med å vokse opp i en drabantby på Oslo øst.»

Det ene ordet her – erfaringer – tror jeg er en slags nøkkel, i hvert fall for meg, til å forstå det som skjer. I Oslo øst, i Bergen vest, overalt i Norge. Det er vanskelig å unngå å nevne Karpe – som i kraft av sin kunstneriske og kommersielle suksess rett og slett har forandret det offentlige ordskiftet om hvilken musikk, hvilken kunst – hvilke erfaringer – det er mulig å formidle. Dessuten, eller på grunn av dette, er synsfeltet mitt i stadig større grad fylt av andre erfaringer enn mine egne: journalisten Yohan Shanmugaratnam, forfatteren Zeshan Shakar, poeten Sumaya Jirde Ali, kunstneren Ahmed Umar, som nå snakker om seg selv, ikke lenger som eksemplarer/eksempler på kulturer, men som personer som setter ord på erfaringer.

For dette er kanskje den vendingen – fra kultur til erfaring – som gjør det lettere å dele veien vi skal gå? vi blør i kor, heter Blessons plate som ble sluppet sist høst. Svært mange av tekstene handler – så personlige de enn måtte være – samtidig om et større oss.

«Vi behøver ikke å dele felles verdier for å kunne uttrykke sympati med et menneske, og toleranse for andre krever ikke at vi deler synspunkter», står det i presseskrivet til Blessons plate, som avsluttes: «Jeg ber deg heller huske at vi er sammen. Smerte bryr seg ikke om hvem du er, og det å dele din smerte vil minne deg på at vi er sammen. Med det deler jeg mitt blod, for vi blør alle i kor.»

Det er som om dette større oss er til stede – og sammen – denne kvelden: Overdrevne hipsterbarter og solbriller; batikk-skjorter, klubbklær og flanellskjorter; rasta-fletter, caps, hoodies, bøttehatter og vannkjemmet hår. Og mange glade ansikter.

Headliner for Holmlia
Uansett bakgrunn, samtid, kontekst eller kollektiv: Oscar Blesson gir av seg selv, mildt sagt. Når det endelig er klart for headlineren, er det en tydelig – i mangel på et bedre ord – beveget Oscar Blesson som stiller seg ytterst på scenekanten. Konserten begynner nedtonet – også når det gjelder sceneshowet. Kun backet av Mano Emanuel på tangenter og taster, står Blesson der – og stoler på stemmen. Solbrillene forsvinner etter første låt, og Blesson smiler bredt (men ikke i et glis) og smilet blir gjengjeldt av hele salen.

Han skal kommentere det flere ganger i løpet av konserten – hvor mye det betyr for ham at så mange har kommet. Underveis kommenterer han en annen, mindre besøkt konsert, samme sted, mange år tidligere, i det som må oppleves som et annet liv. Det kan nesten se ut som om han må samle seg for å komme i gang, men det varer bare et sekund.

Tyr var en av de første gjestene til Blesson. (Foto: Kjetil Vikene)

Så blir det blir tyngre, og snart kommer de første av kveldens gjester, Tyr (som slapp sitt album TyrTape (Deluxe) dagen etter), og like etter L.U:N.A.

Her er det ingen egoer, ikke noe behov for å konkurrere om plassen; det handler om å gi plass. Og Blesson gir dem plass. Alle gjestene gjengjelder respekten, med omfavnelser og gratulasjoner over P.A.-en. Igjen: Det kjennes ekte, som om de vil hverandre godt, som om de nettopp deler erfaring.

L.U:N.A og Oscar Blesson. (Foto: Kjetil Vikene)

Lever som en rockestjerne
Så skifter Blesson ham, både med klær og band. Øyvind Glåmen på gitar og Ola Dønnem på trommer tar plass på hver sin side av Emanuel, og kveldens neste gjest – Arif – gir alt på «2 Spørsmål». Enda mer aggressivt blir det når gjest nummer fire – Amara – knuser gjennom «Hard Knock Life», en låt som også gir plass til gitarstunts fra Glåmen.

Amara med Oscar Blesson på Parkteatret. (Foto: Kjetil Vikene)

Vi har flyttet oss fra e-pop, til club, til hip-hop, til hard rap på knappe halvtimen – hele tiden med Blesson som myndig, men likevel avslappet seremonimester. For Blesson er jo egentlig en garvet veteran, med åtte års fartstid. Han vet hva han holder på med.

Jeg vil hente ut alt dette, bringe musikken ut i livet.

Og så, foran øynene våre, forvandles han til en stadion-rocker, og plutselig synes Parkteatret altfor lite. Mens låten «åpne sår.» ikke er den første jeg setter på hvis jeg skal spille fra platen vi blør i kor, så er den live en fet og mektig låt – komplett med allsang på refrenget. Storslagent.

Det hjelper veldig med live-musikere. Selv om jeg syns platen vi blør i kor gjennomgående er ganske strålende, er det kanskje først som live-konsept at den finner sin egentlige form – med en trommis (komplett med en overdimensjonert Bonzo-stortromme) og en gitarist som ikke holder tilbake, men tar det helt ut (eller inn) i rocken. Dessuten viser Blesson at stemmen er mer enn det platen rettferdiggjør: Som rapper er Blesson i toppsjiktet, som vokalist er han på god vei.

Frontmannen Oscar Blesson vet hva han holder på med. (Foto: Kjetil Vikene)

Konserten går mot slutten. «Er du dum?» blir annonsert. (En låt som for øvrig inneholder en av mine favorittlinjer noensinne: «Hakke smakt på problemer, har du allergi hm?»). Jonas Benyoub er ikke med denne kvelden, så en publikummer – Balder – stepper inn, til publikums glede.

Det hele avsluttes med et gjensyn med L.U:N.A og Tyr – og festen er komplett med ekstranummer, og en åpen invitasjon til etterfest.

Bonus-spor: The Red Room
En time eller to etter konserten er event-stedet The Red Room fylt opp. Neon-skilt med Blessons navn lyser opp; en glitrende DJ-duo (Adipop + Mamdu) kjører en knallhard miks av afrobeats og kommers; et vedvarende floorshow av gode dansere setter standarden. Stemningen blir etter hvert enda mer euforisk enn under konserten, og er fremdeles preget av den jævlig fine følelsen av at folk vil det gode med hverandre.

DJ-duoen Adipop og Mamdu i The Red Room. (Foto: Kjetil Vikene)

Når anlegget annonserer «Oscar Blesson in da house!» løftes stemningen egentlig bare litt: Ingen stjernenykker hos stjernen og ingen absurd fandom hos fansen. Festen fortsetter, som om det hele er litt større enn hovedpersonen selv. Og det er det jo.

Blesson er vennligheten selv når jeg spør om en kort prat. Han rydder vei til oss ut på gateplan. Egentlig har jeg bare et spørsmål: Hvordan var det å få dette ut, live, med band, med fullt hus?

– Det er jo dette det handler om, ikke sant, svarer han. – Jeg er fan av så uendelig mye forskjellig musikk, house, punk, rap, you name it. Jeg vil hente ut alt dette, bringe musikken ut i livet. Noen vil kanskje mene at det er for mye, for mye forskjellige greier, for eksperimenterende.

– Men alle disse låtene, det er bare hvem jeg er.