Nattjazz, 27. mai – 5. juni, Bergen
I Like To Sleep (Studio USF, Verftet, fredag 27. mai)
Kobe (Røkeriet, Verftet, lørdag 28. mai)
The End (Studio USF, Verftet, lørdag 28. mai)
Kjetil Vikene (Foto: Thor Brødreskift)
En åpen åpningshelg
Nattjazz’ kanskje fremste varemerke er en utrolig åpenhet – her er det ingen purisme å spore når det gjelder valg av artister, snarere fungerer Nattjazz som en heiagjeng for artister som forsøker noe nytt.
Utstilling av Nattjazz’ profilbannere gjennom 50 år under årets festival. (Foto: Agnieszka Iwanska)
Til åpningshelgen valgte jeg meg tre band jeg hadde store forventninger til. Alle tre kom til Nattjazz med helt nytt materiale, tilhørende plateutgivelser – og med synlig spillekåthet.
Åpningshelgen bar dessuten vitne om at de kranglete pandemi-årene var glemt – og med godt publikumsoppmøte og fest i bakgården lenge etter siste konsertslutt første natt, tyder alt på at musikk-Norge, både lyttere og utøvere, var klare til å slippe seg løs.
Time-Stretching & Space-Folding Powerjazz
Og slapp seg løs gjorde I Like To Sleep.
– Nå blir det høyt, sa barytongitarist Nicolas Leirtrø, med en Ampeg og en Orange i ryggen. Lydsjokket i rommet var fysisk og brutalt, og bare akkurat under grensen til at den første innskytelsen til å holde seg for ørene (en del hender var på vei opp) kunne bekjempes.
Trønderbandet I Like to Sleep består i tillegg til Leitrø av Øyvind Leite på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon. De startet opp i 2015, og ble i 2018 kåret til Årets unge jazzmusikere da de vant konkurransen Jazzintro. De kaller musikken powerjazz – og det er en like god beskrivelse som noe – selv om betegnelsen også kan utstyres med flere adjektiver.
For eksempel: «Time-Stretching & Space-Folding».
Instrumenteringen i gruppen er, langs en siktlinje, rytmeseksjonsinstrumenter. Det var disse aspektene ved lyden bandet brukte i det som rett og slett var en glitrende oppvisning i hvordan musikalsk tid kan strekkes ut og trekkes sammen. Konkret: Unison senkning og økning av tempoet – ikke gjennom takt-skifter eller abrupte temposkifter – men som en organisk bevegelse som gav en, i mangel på en bedre beskrivelse, kroppslig opplevelse av tid.
Denne kvaliteten av kontraksjon og ekspansjon brukte bandet også i den mer tonale delen av utrykket, både i volum og harmoni: Vibrafonen vekslet mellom pointillistisk presisjon og åpne klanger, tenorbassen mellom brutal riffing med vreng og langtrukne toner som fikk vibrere helt ut, slagverket beveget seg langs aksen fra støyende hardcore-blasts til antydningens kunst. I de tyngste delene av konserten var det drivende tung rock i 7/8, i de vareste – barytongitar og vibrafon spilt med bue.
Overordnet: Knallsterke låter som bør gi bandet et publikum også langt inn i rockeverdenen. Bandets splitter nye plate Sleeping Beauty (Rune Grammofon) er definitivt et av årets høydepunkter i den mer brutale og viscerale delen av jazzen. Det skader heller ikke at bandet live er hakket mer intenst enn på plate.
I Like to Sleep ble Årets unge jazzmusikere i 2018. (Foto: Juliane Schutz)
Brutalt / Mentalt
Brutal er også Kobe, men på en annen måte: Her ligger brutaliteten i tekstene.
Litt blikkheving først: Kobe (Kristoffer Uthaug) er «årets representant» for det som etter hvert har blitt en viktig tradisjon på Nattjazz: Å gi hovedscenen til opp-og-kommende lokale artister, og sette alle ressurser inn på å gjøre det storslagent og episk.
Merkelappen opp-og-kommende kan selvsagt diskuteres når det gjelder Kobe, siden han har vært en del av den bergenske bevissthet i snart 10 år. Udiskutabelt er det uansett at den ferske platen Alle var til stede da solen døde gir mer plass til eksperimentering med musikken enn tidligere. Det var også fra denne utgivelsen mesteparten av materialet denne kvelden var hentet – omtrent i rekkefølge så vidt jeg kunne bedømme.
Flankert av band og lydfolk i storslag – med Jonas Hamre (sax, effekter), Vilde Iris Hartveit Kolltveit (kor, effekter), Carmen Boveda (cello), Gudmund Guren (trommer) og Marty Brown (lyd) – utnyttet Kobe rommet til fulle, også med et gjennomtenkt lys- og lydshow: I nær stummende mørke ble torden og lyn hentet inn i rommet, og speilet både kraften i opptredenen og negativiteten i Kobes tekster.
Carmen Boveda på cello i bandet til Kobe under Nattjazz i Bergen. (Foto: Agnieszka Iwanska)
Det mangler jo ikke akkurat på gode rappere med glitrende tekster i Bergen, men det er kanskje ikke alle som er så negative, direkte og selvkritiske som det Kobe er. Negativt i en produktiv form – desperasjon uten vemod, kanskje? Poenget i denne sammenhengen er: På plate er Kobes stemme innimellom ganske kraftig prosessert, men live var det meste tatt bort – stemmen fikk være stemme. At det gjorde det vanskelig å høre alle ordene tydelige (også for en bergenser) gjorde egentlig bare at uttrykket ble forsterket: Den intense stemmen ble et instrument som måtte kjempe for å bli hørt – og som likevel skinte gjennom i ren, intens attityde. Vanskelig å avgjøre selvsagt, men jeg har en mistanke om at dette var et villet lydbilde.
Kobe er en av Bergens mange gode rappere med glitrende tekster, skriver Ballades anmelder. – Negativt i en produktiv form – desperasjon uten vemod, kanskje? (Foto: Agnieszka Iwanska)
Musikalsk er Kobe mørkt og tungt, og når hele ensemblet gikk tungt inn i det seige beat-et i 7/8-takt til «Du vil vekk…» – med hard buing på celloen og dype toner i saxofonen – kjente jeg det i hele kroppen. Ikke dagligdags i musikk med røtter i hiphop, men herlig og naturlig duvende, og akkurat nok kantete til at det gir musikken en større dimensjon. Nydelige harmoniseringer understreket også med all tydelighet at Kobe og hans samarbeidspartnere har det i mer enn kjeften: Musikalsk ligger det mye godt og venter på oss her.
Vente må vi, også vi som var på denne konserten. For dessverre for oss i salen ble det et kort sett. Etter kun en drøy halvtime var det slutt. Det som glatt kunne blitt en konsert for historiebøkene ble i stedet en smakebit. Vel er det noe som heter «leave them wanting more», men i dette tilfellet ville jeg hatt MYE mer.
War In Heaven!
Svensk-norske The End – Sofia Jernberg på vokal, Kjetil Møster og Mats Gustafsson (sax), Anders Hana (gitar/bass) og Børge Fjordheim (trommer, elektronikk) – har utarbeidet sin helt egen plass i musikken. Med i all hovedsak nytt materiale, ble dette intenst – men kanskje også med større rom for det vare enn hos de to foregående.
Svensk-norske The End med Sofia Jernberg på vokal har utarbeidet sin helt egen plass i musikken. (Foto: )
Ganske raskt fikk jeg dessuten opplevelsen av at det ikke var ett, men to band på scenen, og det som er en gjennomgående arrangering på plate ble tydelig og manifestert også visuelt. På venstre side av scenen sto Jernberg og Møster og utgjorde et lyst ensemble – i ordets rette betydning, en samvirkende enhet – ofte unisont i de lyse toneregistrene i stemmen og saxofonen. På høyre side av scenen utgjorde Gustafsson og Hana en mørkere motvekt. (Også Hana fant frem buen.)
The End med Mats Gustafsson på saxofon, Anders Hana på gitar og bass. (Foto: Agnieszka Iwanska)
Men tilbake til dynamikken mellom de to scenehalvdelene: Ekstra tydelig ble denne når The End gikk løs på et særlig bevegende stykke musikk omtrent midtveis i settet. Teksten mimet poenget om to ensembler i kamp: «I don’t care if we start a war in heaven» sang Jernberg. – «Why can’t we blind them in the room together»*.
Krig i den musikalske himmelen ble det i hvert fall, og de to scenehalvdelene ble ikke blindet, men bundet sammen av Børge Fjordheim. Trommespillet hans fløt hardt og mykt mellom de to ytterpunktene på hver side, og var et skue i seg selv. Alltid aktiv, aldri repeterende.
Det vil si; repeterende ble det når hele besetningen gav gass og slapp løs det beistet som er The End’s versjon av tung, tung rock: Suggererende massivt og dyptrørende – og aller mest intenst når de to sax-ene, bassen og trommene går knallhardt til verks på unisone, abrupte ostinater langt nede i registrene (også de var innom 7/8). Dette er det rett og slett få som gjør dem etter – selv om I Like To Sleep aspirerer!
(*For de interesserte: Etter konserten fikk jeg opplyst at dette var en tolkning av «Black Vivaldi Sonata» av Sudan Archives, forhåpentligvis blir den å høre også på den kommende platen.)
Mørkt, aggressivt og produktivt.
Både I Like To Sleep, Kobe og The End representerer på hvert sitt vis de litt mørkere delene av musikken. Musikken er ikke humørløs – ofte fremkaller musikken brede glis og velvære. Den er heller ikke destruktiv i betydningen at den prøver å skremme bort sitt publikum – til det er det for mye musikalsk driv.
Likevel tilhører alle tre en del av musikken som på et eller annet vis formidler et slags aggressivt alvor – og som vet å kle denne holdningen i de rette klær: Tungt, mørkt, høyt – og dermed med rom for dynamisk dybde.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
