Solveig Slettahjell spilte under lanseringen av antologien "Musikkfilosofiske tekster. Tanker om musikk – og språk, tolkning, erfaring, tid, klang, stillhet m.m." på Norges musikkhøgskole i oktober. Bildet er fra hennes album "Tarpan Seasons" i 2009. (Foto: Andreas Frøland / Rikskonsertene)

Antologi med musikkfilosofiske tekster: Norsk musikktenkning i et nøtteskall

Norsk tenkning på norsk, konserverende tanker om forholdet mellom vitenskap og kunst, mangel på musikk, mennesker og støy. Lanseringen av boken «Musikkfilosofiske tekster» ga vår anmelder det han trengte for å kritisere den.

Kalender

Lørdagsopera

20/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

OperaFest!

20/04/2024 Kl. 19:00

Viken

Operapub på Grønland Boulebar

20/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

 

Øivind Varkøy & Henrik Holm (redaktører):
Musikkfilosofiske tekster.
Tanker om musikk – og språk, tolkning, erfaring, tid, klang, stillhet m.m.

Cappelen Damm Akademisk, open access
Boken kan fritt lastes ned fra open access-lenken i faktaboksen nederst i saken.

 

Kjetil Vikene har hovedfag i litteraturvitenskap og er doktor i kognitiv nevrovitenskap ved Universitet i Bergen. Han er også kritiker og essayist. (Foto: Thor Brødreskift)

Prolog
For vel et år siden mottok jeg boken Musikkfilosofiske tekster for anmeldelse i Ballade. I utgangspunktet var jeg svært positivt innstilt til boken; her er det flere bidragsytere jeg har stor respekt for, og det finnes tekster her fra fagfelt som overlapper med mine egne interesser.

Å skrive noe samlende om boken har imidlertid vist seg å være vanskelig; jeg har startet flere ganger på en tekst, gjort haugevis av notater, notert i margen, samlet på fellesnevnere og forskjeller, men det har hele tiden stoppet opp.

Når jeg nå endelig har klart å skrive denne teksten, skyldes det at redaktører og forlag inviterte til en pandemi-forsinket lansering av boken på Norges musikkhøgskole i samarbeid med Norsk musikkforskerlag på senhøsten. – Kanskje, tenkte jeg, – kan jeg få en litt annen inngang til skrivingen ved å være med på dette? Så jeg tok turen over fjellet fra Bergen, ene og alene for å høre hva redaktører og forlag hadde å tilføre min lesning av boken.

Siden det ble annonsert under lanseringen at en bok nummer to var under planlegging, håper jeg at noe av kritikken blir sett på som rimelig, om enn tidvis streng.

Jeg vet forresten godt hvorfor jeg ikke har klart å skrive noe før nå, og det er kanskje like greit at jeg skriver det i klartekst. En gjennomborende følelse av at for mange av bidragene i denne boken rett og slett – med hederlige unntak selvsagt – er ganske kjedelige og uferdige.

Det siste blir forsterket av skjødesløsheten i å avslutte tittelen på en akademisk, fagfellevurdert utgivelse med «m.m.». (Både redaktører og forlegger har kanskje et godt svar på dette «med mer». I så fall tipper jeg det er noe à la dette: Det at det er uferdig er nettopp poenget: Dette er et øyeblikksbilde av «norsk musikktenkning anno 2020». Det forsvarer likevel ikke at tekstene fremstår som uferdige.)

Men okay: Det at jeg syns mange av bidragene er kjedelige får stå for min egen regning. Det er en ren smaksdom som hører hjemme i terningkastuniverset, og som ikke er lett å belegge med sitater eller oppsummeringer, og dermed er en kritikk det er vanskelig å forsvare seg mot. Dessuten kan det også være at jeg ikke forstår hva disse tekstene vil.

Det jeg kan skrive om, forhåpentligvis på en måte som både bidragsytere og redaktører kan forstå og være enig eller uenig i, er argumenter og tankerekker i noen utvalgte tekster. Siden det ble annonsert under lanseringen at en bok nummer to var under planlegging, håper jeg at noe av kritikken blir sett på som rimelig, om enn tidvis streng.

Dermed er dette både en reportasje fra lanseringsarrangementet og en kritikk av boken, en blandingssjanger og en bastard, og jeg tillater meg derfor å ikke skille så grovt mellom boken og verden, for å si det litt enkelt. Når det gjelder den kritiske dommen håper jeg den kan oppfattes i kantiansk betydning: Kritikk som forsøk på oppklaring og forståelse, med tanke på å forbedre. Siden plassen er begrenset er det også de to redaktørene og deres innlegg og tekster som får ta bredsiden av kritikken: Om de også vil fordele den på de andre bidragsyterne får de avgjøre selv.

Før du går videre! (Disclaimer)
For deg som leser kan det være en opplagt strategi å droppe å lese resten av denne teksten og gå rett til kilden selv: Boken er åpent og gratis tilgjengelig for nedlastning (se lenke i faktaboksen nederst)– og jeg ønsker på ingen måte å påstå at min lesning/lytting til boken og redaktørenes innlegg er autoritativ. Det er mange gode og leseverdige bidrag i denne boken, og hvis min kritikk av den fører til at du unngår å lese den så har denne teksten feilet grovt.

Lanseringsarrangementet: Roadtrip til Musikkhøgskolen
(In medias res) Oppmøtet er ganske bra, snittalderen ganske høy, bidragsyterandelen ganske stor og kvinneandelen ganske lav. Det serveres vin, og jeg henter påfyll underveis for å døyve det voksende behovet for å ta til motmæle.

I likhet med arrangementsteksten, som forteller at «tanken bak antologien er å gi et bredt bilde av norsk musikktenkning anno 2020», poengteres det raskt at det at boken er skrevet på norsk er viktig. I lys av den pågående debatten om norsk vs. engelsk språk / norske vs. utenlandske forskere på universitetene, og redaktørens gjentagelse av viktigheten av at boken er på norsk (og «open access» <sic!>), er det lett å la seg forføre til å tenke at dette er et viktig poeng, at det har en egenverdi: De megetsigende nikkene og sukkene fra tilhørerne er unisone.

Hilde Halvorsrød, doktorgradsstipendiat ved Norges musikkhøgskole og forfatter av årets kritikk hos Kritikerlaget, er gitt oppgaven å gi en introduksjon til boken. Hun leser, i motsetning til meg, boken medhårs, og gir en god oppsummering av noen av bokens hovedtematikker. Også hun understreker hvor bra det er at boken er skrevet på norsk, og trekker opp samme dags Klassekampen, med en forsidesak som forteller at kun 8 prosent av norske akademiske tekster er skrevet på norsk.

Hilde Halvorsrød, her ved mottakelsen av prisen for Årets kritikk under Festspillene i Bergen i mai 2021. Prisen er et samarbeid mellom Norsk kritikerlag, Festspillene i Bergen og Norsk teater- og orkesterforening, og Halvorsrød fikk den for teksten «Om å brøle for NRKs døve ører», først publisert på Scenekunst.no. (Foto: Thor Brødreskift)

Kritikk #1: Norsk musikktenkning?
Greit nok, tenker jeg, men de fleste kildene og tenkerne som er gjengitt i boken er jo «utenlandske». Og er ikke en rekke lange sitater gjengitt på både tysk og engelsk? Og: Hvis man skal ta ordstillingen «norsk musikktenking» på alvor, og den gjentatte understrekingen av at det norske språket er brukt i boken, skulle man kanskje også tenke at det var noe spesifikt «norsk» ved bokens innhold?

Sånn er det imidlertid ikke, og her kommer min første kritikk av boken – sett i lys av dens egenpresentasjon: Grovt sagt er boken en god innføring i utenlandske tenkeres tanker, og de fleste bidragene er i all vesentlighet dette: Innføringer og sammenstillinger av andres – og fremmedspråklige – tanker. De oppsummerende haleheng av tekst som følger fremstår nettopp som dette: En faglig forankret introduksjon til det som kanskje burde være en lengre tankerekke – men som ikke kommer. Som sagt gjelder ikke dette alle bidragene, men likevel langt de fleste.

Det er med andre ord lite «norske» tanker – hva det nå enn skulle bety – om man da ikke tenker at de skal handle om norsk musikk? I så fall er det vel egentlig bare to bidrag som kvalifiserer. Det første er bokens mest originale bidrag, essayet om «Den glatte musikken og muligheten for en erfaring» av Bendik Fredriksen. Han skriver om Kygo og estetisk erfaring på en svært god og interessant måte. Det andre er komponist Lasse Thoresens essay «Stillheten er lydsinnets himmelhvelving», det eneste bidraget som er uten fotnoter og som også føles mest personlig og minst forestilt. Om det strengt tatt utgjør en tekst som i det hele tatt kan fagfellevurderes er jeg usikker sikker på – men det gjelder ikke bare denne teksten. Det skal jeg komme tilbake til.

Maccarena fra balkongen
Halvorsrød fortsetter sin introduksjon av boken ved å bruke noen eksempler fra sitt eget liv om hva musikk er, og hva musikk kan bety for oss som mennesker. Hun snakker om musikkens betydning under pandemien, med operasyngende italienere på høyblokkbalkonger som eksempel par excellence. I hennes eget boliglag valgte imidlertid styret å gjennomføre det på en litt annen måte, forteller hun. De rigget til lydanlegg på taket på en av blokkene, og hyret en DJ som spilte «vel, noen vil kanskje kalle det musikk, men tenk type ‘Maccarena’». Kommentaren påkaller latter fra de fremmøtte. Halvorsrød konstaterer til sin overraskelse at hennes ønske om å få stoppet bråket ikke gikk i hennes favør, men noen hundre medlemmer var svært positive til initiativet. «Liker du ikke musikk?» siterer hun fra boliglagets facebook-side.

Problemet oppstår når dette fokuset slår over i elitisme, når det skjulte argumentet er at klassisk musikk er bedre enn annen musikk.

Kritikk # 2: Liker du ikke musikk?
Dessverre bekrefter denne lille anekdoten en annen tanke som har vokst frem under lesningen av boken. Forfatterne, igjen med hederlige unntak, presenterer i all hovedsak tenkere som snakker om vestlig, klassisk musikk fra en bestemt tidsepoke som strekker seg noen hundre år tilbake. Dette er jo i seg selv hverken skjellsettende eller overraskende, gitt at klassisk musikk inntil for ikke så mange tiår siden har hatt betraktelig større status innenfor akademia enn andre musikkformer. Problemet oppstår når dette fokuset slår over i elitisme, når det skjulte argumentet er at klassisk musikk er bedre enn annen musikk. Kanskje går jeg rett i min egen felle nå, og gjør min fordom til dom. Det får så være: Det er en eim av både gammelmodighet og elitisme i både boken og på lanseringsfesten. Det er jo selvsagt greit nok, for de fleste av oss kjemper for det man liker og syns er viktig.

Men trikset med å snakke om andres dårlige smak for å fremheve sin egen er nettopp det: Et dårlig triks.

Verk, tap og det opphøyde
Neste mann på podiet er en av bokens to redaktører. Øivind Varkøy er professor i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskoles fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi. Hans innlegg er en kortversjon av hans bidrag i boken, «Kunstverkets nødvendighet». Det tekstlige bidraget er «ikke utpreget originale tanker», men  en fin oppsummering av hvordan vi som mennesker står i forhold til kunstverket og hvordan kunstverket står i forhold til oss: «delvis subjekt, delvis objekt». Varkøy knytter an – både i sitt innlegg og i sin tekst –til en tematikk som jeg finner i flere av de andre bidragene i boken, nemlig «musikkens historiske tap av ‘aura’, noe som inkluderer tap av distanse så vel som av sansen for ærefrykt og undring.”

Øivind Varkøy. (Foto: Norges musikkhøgskole)

Han knytter så an til Heidegger og hans tanker om forskjellen mellom vitenskap og kunst, og stiller opp en dikotomi mellom en objektiverende og «reromantiseringskonseptet». Det siste er et forsøk på (eller kanskje et behov for?) å gjenoppdage de sidene av kunstverket som «kan bryte våre vaner, overskride våre tattforgittheter og opplyse våre blindsoner: God kunst overrasker oss.» Det er vanskelig å si seg uenig i siste, og det er jo ellers helt i tråd med Kant – som gjennomgående er en favoritthoggestabbe i boken, enten direkte eller indirekte.

Kritikk # 3: Frykt for vitenskapen?
Dessverre er det litt for lett for meg å høre Varkøys innledning som noe som ligner en stråmann-argumentasjon – og et etter mitt syn utdatert syn på naturvitenskapen. Hvis jeg forstår ham rett, mener han at vitenskapen er «redd» for reromantiseringen av kunsten, siden naturvitenskapen er kald, ufølsom og umenneskelig og dermed «redd» for de delene av kunsterfaringen som ikke så lett lar seg telle. Og dette er kanskje til og med korrekt, hvis man ikke bare legger Heideggers vitenskapssyn til grunn, men også hans tid.

I den postpositivistisk vitensverden er man for lengst innforstått med betrakterens subjektivitet og hvordan det påvirker forskningsobjektet, og med forskningsobjektets inkonsistente natur. Her er både musikkvitenskapen selv og psykologien, nevrovitenskapen og medisinen – for ikke å snakke om ulike kombinasjoner av disse vitenskapene – ganske målrettet innstilt på en mer holistisk forståelse av mennesket. Her synes derfor dette skillet både kunstig og foreldet.

(Kanskje er ikke min tolkning av Varkøy korrekt, og i så fall er dette bare ris til egen bak. Det som likevel er sikkert, er at det er en viss vitenskapsforakt å spore i flere av bokens bidrag. Det skal jeg komme tilbake til om litt.)

Kritikk # 4: Hva er alltid kunst? Hva er aldri kunst?
Varkøy fortsetter å snakke om verket – og gjør et ærlig forsøk på å fravriste ordet «verk» fra koblingen til den vestlige, klassiske tradisjon. Han minner oss om at vi i Norge også har bestillingsverk både på jazzfestivaler og rockefestivaler. Et verk, minner han oss om, er egentlig det lyttere selv oppfatter som et fullstendig stykke kunst. Dermed er det ikke verkets tradisjon som er avgjørende for om vi kan kalle noe et «verk», men vår resepsjon av det.

Erna Solberg hater jo ikke nødvendigvis den frie kunsten. Fortsettelsen som lett faller i munnen: «men det er overveiende sannsynlig».

Dette er jeg helt enig i, men skal jeg lytte og lese kritisk til denne påstanden, kan den den også forstås slik: Å gi et stykke jazz benevnelsen «bestillingsverk» er jo også en mekanisme for å løfte det opp til samme status som et «klassisk verk», å innlemme det i det akademiske språket som den har vært utestengt fra – altså en reproduksjon av den elitistiske holdningen som skiller kunst fra underholdning.

Dette skillet drøfter for øvrig Varkøy eksplisitt i sitt essay i boken, der han skriver om

«forskjellen mellom det å forholde seg til noe som kunst, og til noe annet som underholdning. Dag Østerberg sier det slik: ‘For å tone flagg: Ett er kunst, et annet underholdning’. Hva ligger i en slik bekjennelse? Antydes det for eksempel at én bestemt form for musikk (som for eksempel vestlig klassisk musikk) alltid er kunst, mens en annen form for musikk (som for eksempel populærmusikk) aldri er kunst? Ikke nødvendigvis. Å insistere på et skille mellom kunst og underholdning kan først og fremst handle om ulike måter å forholde seg til musikk på, det vil si at det handler om forskjellige former for resepsjon.»

Passasjens avslutning er det vanskelig å være uenig i, men jeg har – siden tanken om at det er en viss elitisme å spore i mange av bidragene har vokst under lesingen – vansker med å oppfatte eksemplene i sitatet som tilfeldige. Det oppfølgende «Ikke nødvendigvis» er avslørende, syns jeg. I klartekst: Det er ikke nødvendigvis slik at populærmusikk aldri er kunst. En slik negativ bekreftelse er for meg i samme kategori som et utsagn av typen Erna Solberg hater jo ikke nødvendigvis den frie kunsten. Fortsettelsen som lett faller i munnen: «men det er overveiende sannsynlig». Les sitatet en gang til og kall meg vrang hvis du vil.

(Dessuten kunne man også gått drøyere til verks, snudd argumentet på hodet og påstått at det nettopp er verkstatusen som øker den kommersielle underholdningsverdien til bestillingsverkene. Nå kan de lanseres, reklameres for, kjøpes – og finansieres over kulturbudsjettet: Gjøre dem til vare.)

Leonard Cohen som representant for en ikke vestlig musikktradisjon?
Tilbake til Varkøy på podiet: Han gjentar avslutningsvis i sitt innlegg at verket ikke lenger er et begrep som er eksklusivt for den «vestlige, klassiske tradisjon», men som nå er gyldig som benevnelse også for musikk i «ikke-vestlige tradisjoner».

Så introduserer han den eminente Solveig Slettahjell – som skal gi oss et eksempel på det. Hun tar oss gjennom en nydelig versjon av en Leonard Cohen-låt, og fremføringen er gripende (nok en fin understrøm i boken, forresten).

Leonard Cohen (Foto: Pressefoto)

Men mine tanker går likevel til spørsmålet: Står ikke Leonard Cohen med bena godt plantet i den vestlige musikktradisjon? Greit nok, det er flamenco og latinamerikanske ting på lur, og selvsagt kan man alltids hevde at det er jødiske understrømmer i «verket» hans, men hans mest kjente låt «Hallelujah» står vel stødig i en romantisk, vestlig tradisjon hva angår både akkordprogresjon og bibelske bilder? Men dette er et sidespor, så jeg lytter i stedet.

Tale om tenking, tanker, stemmer og stemming, m.m.
Henrik Holm, bokens andre redaktør og professor i filosofi ved Steinerhøyskolen i Oslo, overtar etter det musikalske innslaget. Han snakker lett og ledig om tanker som er gjenkjennelige i hans bidrag i boken «Musikkfilosofiske tankekonstellasjoner om musikalsk mottakelighet og språk».

Hans lanseringsinnlegg leker med ordene «stemme», «stemming», «stemning», «klang», «å klinge» og så videre. Dette er for så vidt underholdende som en ordlek om det ubestemmelige, men selv er jeg dårlig stemt. Selv om Holms skriftlige essay demonstrerer hans begeistring over hvor vakkert andre har skrevet om musikk, har hans eget skriftstykke noen problematiske sider: Det står i fare for, nei, la meg være direkte: Det tipper helt over i en esoterisk forståelse av hva det vil si å lytte til musikk. At noe er esoterisk er jo ikke i seg selv et problem, men i en akademisk og fagfellevurdert utgivelse er dette etter min smak godt over grensen til det som er forsvarlig, særlig fordi det alltid ligger en latent vitenskapsforakt i denne måten å tenke på.

Henrik Holm. (Foto: Paal Audestad/Norges musikkhøgskole)

Kritikk # 5: En bejaende lengsel etter posthumanisme?
Helt tidlig i sin tekst skriver Holm: «Uavhengig av om det kan bli såkalt verifisert av empirisk forskning, tror jeg på en dyp affinitet mellom høysensitivitet som et psykisk utbredt fenomen og mottakelighet for musikk.»

I utgangspunktet er dette en uproblematisk setning. Høysensitivitet er et anerkjent psykologisk begrep, i nevrologisk forskning en kjensgjerning knyttet til sensorisk prosessering, og i personlighetspsykologien har det blitt knyttet til karaktertrekk som åpenhet. Nøyaktig hvor utbredt det er litt mindre klart – her trengs det nok mer «såkalt» empirisk forskning.

For det er i dette ordet setningen havarerer for meg: «såkalt verifisert av empirisk forskning». Hva skal dette bety egentlig? Ordet «såkalt» får i denne passasjen samme status som «ikke nødvendigvis» i Varkøys tekst over: Lett ironisk og dermed avfeiende. Mener Holm at verifiserende empirisk forskning ikke er mulig? Det er ikke så vanskelig å lese det slik, all den tid utgangspunktet for resten av teksten er Holms tro på denne dype affiniteten.

Ikke et vondt ord om tro, den skal folk få ha i fred. Problemet er at fortsettelsen byr på en himmelropende logisk brist: «Denne artikkelen beviser ingenting og beror ikke på kjensgjerninger, men er en tankens refleksjonsvei inn i det som utløser den musikalske erfaringen: mottakelighet og tiltrekning». Men er det ikke nettopp «høysensitivitet som et psykisk utbredt fenomen» den kjensgjerningen resten av teksten «beror» på? Beklager, men denne bristen er i beste fall språklig slurv, i verste fall slurvete tenkning.

Jeg innrømmer det: Her begynner jeg å stille spørsmål ved fagfellevurderingen til denne boken. Men kanskje er jeg for streng. Kanskje tilbyr Holms essay noe som bare er uvant å lese om. Kanskje mangler jeg en viss åpenhet for tankekonstellasjonene hans. Andre lesere får selv vurdere om teksten er givende. Min klare oppfatning er at dette essayet ikke kan tas helt på alvor som et akademisk bidrag til musikkfilosofisk tenkning.

(…) hva da med gatemusikken, folkemusikken, jazzscenen, rockeklubben og musikken i øvingslokalet?

Holms tekst illustrerer også en tanke som går igjen i flere av teksten – også Varkøys – nemlig idéen om at vi har tapt noe, at livet/kunsten/eksistensen er blitt fremmed for oss. Besjelingen av naturen, som også er et trekk ved esoterismen, og dessuten en slags ekstrem form for Varkøys «reromantisering», står for tur: Holm siterer Schelling som skriver at «det dypeste i naturen er tungsinn; også den sørger over et tapt gode, og ved alt liv henger det en ikke ødeleggbar melankoli». Poetisk, men ikke særlig presist eller oppklarende. Holms oppdaterte versjon av denne tanken identifiserer derimot tydelig hva dette tapte godet er, når han avslutningsvis skriver:

Går vi inn i en slags trans- eller posthumanistisk tidsalder der vi bevisst og ubevisst legger fortidens forståelse av mennesket bak oss, mister vi muligens mottakeligheten for svært mye av den musikken som har gitt utallige mennesker et dypt erfaringsinnhold i flere århundrer, og som fortsatt i dag fyller konsertsaler og hjem med musikk. (min kursivering).

Det er altså musikken fra de siste århundrene som har gitt mennesket et dypt erfaringsinnhold, en «subjektets inderlighet i et språk som ikke kan uttrykkes av språket, men som forstås av språkbegavede vesener» som Hegel mener. At disse århundrene er de samme som den vestlige, klassiske tradisjon er ikke eksplisitt skrevet, men det er likevel en ganske åpenbar tolkning, vil jeg mene.

Men om det handler om musikk som fyller «konsertsaler og hjem» (for begavede mennesker), hva da med gatemusikken, folkemusikken, jazzscenen, rockeklubben og musikken i øvingslokalet?  Den dystopiske konklusjonen er dessuten fristilt fra resten av essayet, og fremstår som en spekulativ frykt for fremtiden som nesten virker litt, tja, bejaende?

Ut av musikkfilosofien, inn i musikken
Holm avslutter sitt innlegg, og etter et siste musikalsk innslag er lanseringsfesten over. Jeg tar banen ned til Grønland og går til Vaterland, både stedet og baren. Her har jeg tidligere hatt noen enormt gode musikkopplevelser – estetiske erfaringer om man vil.

Vinen fra lanseringsarrangementet har gjort meg tørst, så jeg setter meg ned og tar en pils med en venn – og lar både tankene og ordene flyte friere og ukritisk – mens jeg lytter til musikk jeg liker godt.

Kritikk # 6, 7, 8 & 9: Hvor er musikken? Hvor er menneskene?
Musikk jeg liker godt, ja! Der er det nok en ting som jeg syns er ganske oppsiktsvekkende ved boken: Den handler jo egentlig i svært liten grad om musikk! Det er langt mellom henvisninger til konkrete musikkstykker, og antallet eksplisitte og nærgående utgreiinger om konkrete musikkerfaringer kan telles på en hånd – og da er jeg gavmild. Langt de fleste artiklene er musikkfrie i den betydning at musikken forblir en abstrakt størrelse – i betydningen et ahistorisk fenomen uten historie og uten kropp.

Kroppen, ja! Den mangler også i boken. Den kåte, aggressive, opprørske menneskekroppen er nesten borte. Utøverens kropp finnes riktignok, ekstasen nevnes av Lasse Thoresen, og der musikkterapien er tema har den også sitt rom. Men utover det er mennesket for det meste redusert til et rent åndelig vesen uten ben og armer, uten særlig forankring eller forbindelse til andre mennesker.

Andre mennesker, ja! Det kollektive ved musikken, som tross alt er en hovedfunksjon for musikk og musisering, er også ganske fraværende. Filosofiske betraktninger om musikkens rolle i samfunnet er også mangelvare, og den larmende støyen fra folk som danser er enda lengre borte.

Støyen, ja! Støyen mangler helt. Kanskje det er derfor jeg syns boken er kjedelig.

 

Om Musikkfilosofiske tekster. Tanker om musikk – og språk, tolkning, erfaring, tid, klang, stillhet m.m.

Fakta og omtaletekst er hentet fra forlagets presentasjon av boken.  

Antologien skal gi et bredt bilde av norsk musikktenkning anno 2020.
Forfatterne er tilknyttet forskjellige institusjoner; Norges musikkhøgskole, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, OsloMet Storbyuniversitetet, Høgskolen i Innlandet og Steinerhøyskolen i Oslo.

Forfattergruppen er både ph.d.-stipendiater, faste universitets- og høyskoleansatte forskere og lærere, samt «professores emeriti».

Forfatterne representerer ulike fagområder; musikkvitenskap, musikkutøvelse, komposisjon, filosofi, musikkpedagogikk og musikkterapi.

Forfattere: Emil BernhardtMorten CarlsenTorbjørn EftestølBendik FredriksenErling E. GuldbrandsenErlend HovlandPeder Christian KjerschowBjørn KruseØyvind LyngsethKari ManumNanette NielsenHanne RinholmEven RuudMorten SteneKarette StensæthVibeke Andrea TellmannLasse Thoresen.

Utgaveredaktører: Øivind VarkøyHenrik Holm

Her finnes tekster om økologisk musikkforståelse (Even Ruud), kunstverkets nødvendighet for eksistensiell erfaring (Øivind Varkøy), musikalsk-estetisk erfaring (Hanne Rinholm), musikalsk etikk (Nanette Nielsen), glatthetens estetikk (Bendik Fredriksen), musikkfilosofiske tankekonstellasjoner om musikalsk mottakelighet og språk (Henrik Holm), musikk som kontrafaktisk meningsskaping (Kari Manum), musikk som gestikk (Morten Carlsen), Platons musikktenkning (Morten Stene), Wackenroder og Tiecks musikalske fantasier (Vibeke A. Tellmann), langstrakt musikalsk form (Erling E. Guldbrandsen), fortolking og dialektikk hos Adorno og Harnoncourt (Emil Bernhardt), Ingardens musikkfilosofi (Erlend Hovland), klangen som musikkverkets tingsmessige grunn (Øyvind Lyngseth), musikalsk improvisasjon (Karette Stensæth og Bjørn Kruse), utkast til en musikkinspirert livsanskuelse (Peder Chr. Kjerschow), musikk og filosofi som transformativ praksis (Torbjørn Eftestøl), og stillheten som lydsinnets himmelhvelving (Lasse Thoresen).

Last ned boken her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.