
Tonehimmel 2024: Det handlar om menneske, natur og musikk
Tonehimmel er ein samtidsmusikkfestival litt utanfor det vanlege. Han finn stad over omtrent heile Søre Sunnmøre, og Ballades utsende reflekterer over samspelet mellom natur, musikk og menneske.
Første stopp under festivalen var Folkestad, ei lita bygd på motsett sida av Voldsfjorden frå Volda. Dette skal bli ei konsertvandring med musikk av Jan Erik Mikalsen, Kristin Bolstad og Therese Birkelund Ulvo.
Eg parkerer bilen på ferjekaia på Folkestad, og etter kvart kjem ferja med resten av publikummarane. Dei lokale byrjar å mingle, dei pratar kvar seg i mellom og slår av ein prat med gamle kjende. Praten sit laust, og ei kjensle av eit samla lokalsamfunn spreier seg.
Konsert i samspel med ein sildrande bekk
Magnar Åm, kunstnarisk leiar og primus motor for festivalen set i gong vandringa. Vegen slyngjer seg oppover gjennom tett lauvskog, før me kjem til eit lite kapell inne på ein gravstad.
Her inne ventar fiolinist Øyvind Robak med kveldens første musikk, andresatsen frå Jan Erik Mikalsen sitt Pieces for Violin. Robak byrjar å spele før publikum har falt heilt til ro, dei første tonane nesten uhøyrlege.

Sakral stemning på Folkestad gravstad under tonehimmel 2024. (Foto: Anders Olai Neerland Kruse)
Ei sakral stemning senkar seg over det vesle rommet, og her inne får musikken ein klagande, elegisk kvalitet. Det er vakker musikk, prega av utvida teknikkar og mikrotonalitet med fantastisk dramatisk effekt. Han kling som ei lang rekke spørsmål stilt med vekslande humør – nokre er spake, undrande eller fortvilte, medan andre er dramatiske og fulle av raseri, men alle saman flekka til av sorg. Robak føljer musikken med kroppen heile tida, og resultatet er ganske trollbindande.

Fiolinist Øyvind Robak speler andresatsen frå Jan Erik Mikalsen sitt Pieces for Violin i det vesle kyrkjerommet. (Foto: Anders Olai Neerland Kruse)
Så går me vidare til den gamle læremiddelfabrikken på Folkestad, eit gamalt murbygg som no har vorte omgjort til kulturhus. Inne ventar vokalkvintetten Stemmeklang, som skal presentere ein ny versjon av Kristin Bolstad sitt stykke «Det du ser», opphavleg skrive for kontratenor og elektronikk.
Inne i fabrikken sit dei fem songarane i lenestolar og sofaar – eit uformelt, daglegdags lite scenebilete. Tette klangar omkransar små melodiske fragment, som så blir vidareført til improvisatoriske parti og flotte, barbershop-aktige klangar.
Det er nydeleg musikk, men eg må seie eg føretrekk originalversjonen, som kontratenor Sean Bell song ved Rotevatnet under fjorårets tonehimmel. Teksta blir meir uklår i denne kvintettversjonen, og den manglar dei overnaturlege kvalitetane til originalen, kor skjulte høgtalarar spelar av motstemmane som eit usynleg kor av skrømt.

Vokalkvintetten Stemmeklang framfører Kristin Bolstad sitt stykke «Det du ser», eit stykke opphavleg skrive for kontratenor og elektronikk. (Foto: Anders Olai Neerland Kruse)
I det dei siste tonane frå koret forsvinn, byrjar eit piano å klinge frå etasjen over oss. Det står ingenting i programmet om dette, og det tek ein augneblink før eg innser at det må vere Magnar Åm som sit ved flygelet og improviserer.

Magnar Åm – komponist, organist og kunstnarisk leiar for tonehimmel, her i improvisasjon ved pianoet. (Foto: Robert Skeide)
Det er rett og slett slåande musikk, resonnerande, først stillferdig, så mektig og virtuos. Han hadde ein heil improvisasjonskonsert i si eiga stove tidlegare på dagen, som eg ikkje rakk å fare på, og denne vesle smakebiten får meg til å gremmes skikkeleg.
LES OGSÅ samtalen mellom Magnar Åm og journalist Bodil Maroni Jensen, «ditt avtrykk i tida», i anledning komponistens 70-årsdag i 2022
Det siste verket var urframsyninga av Therese Birkelund Ulvo sitt «surlande/tiklande/hullande – du vildrande, tislande bekk», eit tingingsverk for vokalkvintett, blokkfløyte og bekk.
Bekken klukkar ganske upåakta hen gjennom koret, og musikken blir som ein ode til bekken og naturen.
Stemmeklang flyttar seg frå innsida av fabrikken til ein bekk like bakom, og plasserer seg i og rundt vatnet. Det er ei underleg kombinasjon, men han fungerer godt. Blokkfløyta blandar seg storarta med koret – ho er akkurat lik nok stemmene til å gli saumlaust inn i dei tette klangane til Ulvo, men skil seg framleis nok frå dei til å skjere gjennom i solopartia.
Bekken klukkar ganske upåakta hen gjennom koret, og musikken blir som ein ode til bekken og naturen. Ulvo skriv i programmet at ho tenkjer på seg sjølv som ein urban komponist, men her har ho verkeleg teke naturen inn i musikken på eit organisk, overtydande vis.

Stemmeklang framfører Therese Birkelund Ulvo sitt «surlande/tiklande/hullande – du vildrande, tislande bekk», eit tingingsverk for vokalkvintett, blokkfløyte og bekk. (Foto: Ingrid Opedal)
Rotevatnkonserten
Konsert ved Rotevatnet sine bredder har vorte ein tradisjon for tonehimmel. Årets utgåve var eit improvisert samspelsverk av saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og dansar og songar Einy Åm Sparks.
Eg har gjeve meg sjølv god tid før denne konserten. Derfor tek eg ein rusletur langs Rotevatnet for å sentrere meg sjølv i naturen og lydane hans: fuglesongen, rørsla i blada, bjølla kring halsen på ein sau – alt saman kjem i hop i ein organisk symfoni det er umogleg å skape igjen med menneskelege hender. Det er ei uvand oppleving å plukke blåbær med alle desse lydane kring meg på veg til ein samtidsmusikkonsert.
Konserten byrjar integrert i denne atmosfæren. Inne i ein tett granskog, av den sorten kor den nedre delen av stammane er berre og ser daude ut medan krona blomstrar, står Rolf-Erik Nystrøm i ein grå kimono og manar fram lydar som minner om ein mekanisk songfugl frå saksofonen. Bak han kan dansar og songar Einy Åm Sparks skimtast mellom stammane, ein figur kledd frå topp til tå i grøne klede. Det er vanskeleg å ikkje tenkje på eventyr og den grønkledde frå Peer Gynt inne i denne trolske skogen.
Han er ein utruleg musikar, endelaust kreativ med ein magnetisk utstråling.
Dei to er i konstant synergi gjennom heile konserten. Sparks brukar lang tid på å nærme seg Nystrøm, ho dansar inntil trea, gøymer seg bak dei, før dei står rygg mot rygg. Ho lener seg bakover, han framover, slik at Sparks nesten lettar frå bakken. Nystrøm på si side synar fram det fullstendige spekteret av klanglege moglegheiter på saksofonen. Ein augneblink sett han i gong eit fantastisk toneras av arpeggioar, så i det neste har han fjerna munnstykket frå instrumentet og får det til å klinge som ei fløyte. Han er ein utruleg musikar, endelaust kreativ med ein magnetisk utstråling.

Saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og dansar og songar Einy Åm Sparks i kontrastert gang-dans på Botnasanden. (Foto: Robert Skeide)
Etter kvart trekk duoen publikum med seg mot badestaden Botnasanden. Dei spelar og dansar seg bortover heile tida, og eg blir direkte fengsla av ganglaga deira. Sparks dansar bortetter vegen i ein slags faksimile av vanleg gonge, men variasjonane hennar i tempo og retning kontrastert med Nystrøm sine taktfaste, målretta steg gjev ein slags uncanny valley-effekt eg ikkje får teke augo frå.
Konserten vert avslutta på Botnasanden. Nystrøm står med andletet mot sola og innsjøen medan Sparks forsvinn lengre og lengre ut i bølgjene. Ho blir vanskeleg å sjå i refleksjonen frå sola i vatnet, tonane frå saksofonen blir svakare. Sparks er berre eit hovud, Nystrøm berre ein mektig silhuett mot sola. Brått er ho under vatnet, musikken stilnar og me blir etterlatne med stillheita – nei, ikkje stillheita, men den underliggande naturen sin musikk som har vore her heile tida, og no tek han overhand igjen.
Dette er rett og slett ein av dei mest inntrykksfulle konsertane eg har vore på på lengje.
Ekkodalkonserten
Nesten 700 meter over havet i Barstadvika, ligg Litledalen – eller Ekkodalen, som har vert kalla på folkemunne. Her ligg det eit lite vatn omkransa av steile fjellsider, kor ein heldig lyttar kan oppleve det lydlege samansuriet av 11 forskjellige ekko skapa av dei geografiske tilhøva.
Eg har lånt fjellstøvlane til svigerfar og til og med hugsa å pakke niste – eg gledde meg som ein unge i det me labba oppover fjellsida.
Her oppe på snaufjellet har det vorte tradisjon at tonehimmel har heldt konsert for dedikerte publikummarar. Da eg var her i fjor gjorde eg meg omtrent til latter for heile bygda, der eg trappa opp til fjelltur med silkeskjorte, skinnjakke og joggesko kjøp på Europris.
Men i år skulle det bli noko anna. Tingingsverk av Rolf Gupta, tingingsverk av Jan Erik Mikalsen, improvisasjonsverk av Robert Løkketangen og Hans Robert Bondhus, performance av Henrik Koppen, eg har lånt fjellstøvlane til svigerfar og til og med hugsa å pakke niste – eg gledde meg som ein unge i det me labba oppover fjellsida.
På veg opp slår eg av ein prat med Magnar Åm om kva tonehimmel eigentleg skal vere. For festivalen handlar verkeleg om meir enn berre å syne fram god musikk på ein stad kor han ikkje blir høyrd så ofte. Det er verkeleg samspelet mellom menneske, natur og musikk som dannar grunnlaget for denne festivalen.
Magnar Åm er glad for at festivalen har fått merksemd for dei gode konsepta sine, og det har han all grunn til å vere, med eit heilt konsertpublikum på veg to timar opp i ein av Noregs mange unnagøymde fjellskattar. Det er få konsertar under tonehimmel kor arrangørane forventar at publikum skal sitje i ro på ein stol og høyre pent på det som skjer på scenen. Ein dag har dei ein heilt open improvisasjonskonsert, kor kven som helst kan kome med instrument og bli med, og ein annan dag er det vandringskonsert i Voldaskogen.

Magnar Åm er komponist og organist, og kunstnarisk leiar og primus motor for tonehimmel. – Tonehimmel handlar verkeleg om meir enn berre å syne fram god musikk på ein stad kor han ikkje blir høyrd så ofte. Det er verkeleg samspelet mellom menneske, natur og musikk som dannar grunnlaget for denne festivalen, skriv Ballades meldar. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Sjølv om motet er godt, er det likevel ikkje til å stikke under ein stol at vêret er surt. Klassisk vestlandssumar, med ti gradar og stritt regn. Når me etter kvart kjem opp i Ekkodalen og får ete opp nista vår, vert det meir og meir klart at dette ikkje kjem til å gå. Det er for kaldt, musikarane kan korkje spele eller syngje i slike forhold.
Me tek til vettet etter fjellvettreglane og snur, utan skam. Stemmeklang, som skal framføre Therese Birkelund Ulvo sitt «surlande/tiklande/hullande – du vildrande, tislande bekk» for andre gong, stiller seg opp ved bredden av det vesle vatnet og syng eit uintrodusert stykke, og det er tydeleg at enn kor fantastisk effekt ekkoa gir, så går det ikkje. Stemmebanda stivnar i kulda, og det kling rett og slett litt småsurt.
SJÅ OGSÅ videointervju med Magnar Åm i Mistral blåsekvintetts prosjekt Nordavind i Ballade video
Ein som likevel trassar elementa, er performancekunstnar Henrik Koppen, som kjem frå Velsvika i Volda kommune og er utdanna ved Kunsthøgskulen i Bergen. Når me andre står og hutrar mot vinden, stillar han seg opp ved det iskalde vatnet i dongeribukse og ei raud kneppeskjorte.
Eg skal vere den første til å innrømme eigen inkompetanse på performancekunst, men eg blir fengsla av Koppen sin sjølvkontroll og biletet han dannar av eit menneske gjort bitte lite mot fjellmassivet bak han. Denne effekten vert forsterka av lange pauser kor han stirar utover vatnet mot ein skikkelse på motsett bredd, heilt inne ved bergveggen, kledd i same kle som han sjølv. Det røyrer ved noko i meg eg ikkje klarar å skildre, men eg er, unnskyld ordspelet, bergtatt.

Performancekunstnar Henrik Koppen i Ekkodalen. – Eg blir fengsla av Koppen sin sjølvkontroll og biletet han dannar av eit menneske gjort bitte lite mot fjellmassivet bak han, skriv Ballades meldar. (Foto: Anders Olai Neerland Kruse)
Musikken me ikkje fekk høyre i Ekkodalen skal framførast på avslutningskonserten dagen etterpå i Volda kyrkje, men for min del er eventyret over. Eg må attende til Trondheim og kvardagen, men eg er heilt overtydd om at tonehimmel er ein festival i ein klasse for seg sjølv.
Om du var her i år, veit du kva eg meiner. Om du ikkje var det, så send inn melding til sjefen allereie no om at du skal ha ferie ei veke i juni neste år. For da skal du på samtidsmusikkfestival på Sunnmøre.
Ledige stillinger
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025
Kunstnerisk ansvarlig
Fargespill OsloSøknadsfrist:16/02/2025
Leder for arkivet
Norsk senter for folkemusikk og folkedansSøknadsfrist:16/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025
Kunstnerisk leder
nyMusikkSøknadsfrist:01/03/2025