Bodil Maroni Jensen har vært musikkjournalist og kritiker i flere tiår, blant annet i VG og over 30 år i NRK. Hun brenner for å vekke nysgjerrighet for det nye, gi leseren innsikt og å bidra til samtidsmusikkhistorien. (Foto: Beate Styri / Norsk Komponistforening)

Komponistforeningens Likestillingspris til musikkjournalist Bodil Maroni Jensen

– Det er ingen grunn til at samtidsmusikken – et felt som skal være nyskapende og i front – skal henge så langt etter når det gjelder kjønnsbalanse, sier
vinneren av Komponistforeningens Likestillingspris 2021.

Kalender

Opera og Gourmet på Ekebergrestauranten

28/02/2024 Kl. 18:00

Oslo

Spectro Duo – Trailblazers Tour

28/02/2024 Kl. 20:00

Vestland

DUESUND

28/02/2024 Kl. 20:00

Vestland

– Det er en stor glede at andre også legger vekt på det jeg synes er viktig i mitt arbeid. Det tar jeg som en anerkjennelse, sa Bodil Maroni Jensen da hun mottok prisen i NRKs Store studio søndag ettermiddag, under direktesending fra «Spillerom søndag».

Jensen har vært journalist i mange år, med blant annet over 30 år i ulike redaksjoner og roller i NRK. I 2015 ble hun frilanser, og har vært musikkskribent og kritiker med tekster i tidsskrifter og aviser som KlassiskMusikk, Ballade, Tidsskriften OPERA, Dag og Tid, Periskop og NRK.

Prisvinneren forteller at hun har stor sans for akkurat denne prisen og for at Komponistforeningen har opprettet den. I intervjuet med Kristin Kverndokk i «Spillerom søndag» skisserer hun tre grunner til at prisen er viktig:
– For det første har den med rettferdighet å gjøre; den fremmer det at alle skal få samme mulighet til å uttrykke seg. Og man kan snu på det; at publikum skal få muligheten til å høre hva både kvinner og menn har å komme med. Så har det med kvalitet å gjøre: Den beste måten å sikre kvalitet på, er å gi muligheter og oppmerksomhet til flest mulig komponister. Det tredje poenget mitt er at samfunnet har endret seg; det har vært en villet utvikling i samfunnet hvor vi har ønsket å ha kjønnsbalanse på nesten alle områder i arbeidsliv, i politikken, i undervisning og så videre. Denne er med på å inspirere til at samtidsmusikken også kommer i fase med den samtidige samfunnsutviklingen. Musikklivet har havnet litt i en bakevje i forhold til den generelle utviklingen. Og det tror jeg er fordi man har vært så veldig redd for å sette inn virkemidler. Man tenker at kvalitet når gjennom uansett, at talenter vil alltid komme, det vil bli flere kvinnelige komponister etter hvert…Jo, det vil nok det, men det tar veldig lang tid. Det er ingen grunn til at samtidsmusikken – et felt som skal være nyskapende og i front – skal henge så langt etter når det gjelder kjønnsbalanse.

Komponistforeningens likestillingspris er en årlig pris som i følge foreningen selv skal gå til en person, gruppe eller institusjon som ved sitt arbeid har satt likestilling og kjønnsbalanse i det skapende musikkfeltet på dagsorden, eller som ved sine handlinger har banet vei og dannet ny positiv praksis på feltet.

Likestillingsprisen 2021 ble overrakt av Komponistforeningens likestillingsombud Birgit Djupedal. I begrunnelsen for prisen trekker styret fram utgivelsen Den nysgjerrige lytter (2020), som portretterer komponist og kulturarbeider Synne Skouen ved hennes 70-årsjubileum og Jensens omfattende intervju med komponist Kari Beate Tandberg som nylig ble publisert på Ballade, «et av mange eksempler på en grundig og omfattende prosess, der Jensen tar seg tid med kildene og materialet rundt dem og lar det spille seg ut med plass til lange tankerekker». Den internasjonale størrelsen Sofia Gubaidulina er også nevnt, der «grundigheten i tilnærmingen [til Jensen] er imponerende, få journalister har fulgt komponister og utøvere på en slik måte over tid, med mulighet for å kunne vise frem en kunstnerisk prosess med innsikt».

Her kan du lese Bodil Maroni Jensens takketale, der hun kommenterer dagens mediesituasjon og frilanslivet, og om å bidra til å dokumentere samtidsmusikkhistorien.
 

Kjære Komponistforeningen

Tusen takk for Likestillingsprisen. Det er en stor glede å motta den. Prisen i seg selv er viktig. Likestilling og mangfold går inn til kjernen av demokratiet. Det har med rettferdighet å gjøre.

Som journalist og skribent har jeg mulighet til å bidra med informasjon og oppmerksomhet på felter som jeg synes er vesentlige og viktige. Som frilanser står jeg langt på vei fritt til å velge temaene selv.

På mange måter en drømmesituasjon, rent faglig. Men mediesituasjonen er langt fra en drøm.

Da jeg begynte i musikkavdelingen i NRK på 1980-tallet, var det ennå et gjenskinn av gullalderen der, med store budsjetter og store sendeflater. Synne Skouen og jeg diskuterer i samtaleboken «Den nysgjerrige lytter» når det begynte å gå nedover. Skouen sluttet som kultursjef i NRK i 2001, på grunn av reduserte budsjetter, så tusenårsskiftet kan stå som et skille.

Mye er forandret siden da. Det trenger vi ikke å fortelle hverandre. Men jeg tenkte jeg ville si noe om hvordan det er å være skrivende frilanser i denne situasjonen vi nå har, på dette smale feltet som klassisk- og samtidsmusikk er.

Da jeg sluttet i NRK i 2015, var det ikke noe opplagt marked å gå ut i. Men når noe går ned her i verden, så har noe annet det med å gå opp. Det som har gått ned, er de store medienes dekning av kultur. Det som har gått opp, er alle kulturinstitusjonenes bruk av egne nettsider. Som en festivalsjef nylig sa: Når ikke NRK lenger kommer, må vi gjøre det selv.

Og behovet for tekster om klassisk- og samtidsmusikk har jeg merket godt. Jeg har skrevet for Musikkhøgskolen, for Oslo-Filharmonien, Operaen, Festspillene i Bergen og mange andre. Tema og format blir vi enige om på forhånd, men når det gjelder vinkling og utforming av stoffet, står jeg fritt. Noe annet hadde heller ikke vært aktuelt for meg.

Sammenlagt utgjør disse nettstedene en viktig del av kulturoffentligheten, men de erstatter ikke den frie presse.

Når det gjelder uavhengige medier, har jeg særlig Ballade og Klassiskmusikk.com å takke. Det har seg nemlig slik, at når man søker støtte til skribentvirksomhet – fra Kulturrådet og Fritt Ord, som er ordninger jeg har fått støtte fra – kreves det publiseringsavtale med et redaktørstyrt medium. Det har jeg fått, og dermed har jeg kunnet reise og dekke nyskrevne verk mange steder.

Også her har mediesituasjonen vist seg fra sin nye side, ved at det ikke kommer så mange fra de større mediene nå til dags. Dermed har jeg fått tilgang til prøver, fått intervjuavtaler og pressebilletter alle steder jeg har bedt om det. Enten det har vært på Metropolitan i New York, Salzburgfestivalen, operahusene i München, Hamburg eller i London. Det er klart, hadde NRK og Aftenposten også meldt seg, så hadde antagelig ikke en frilanser fra et lite tidsskrift i Norge fått komme til.

Noe annet som også har gjort det «lett» å være frilansskribent, er nettstedet www.musikkjournalistikk.no, som jeg opprettet i 2017, som et arkiv for mitt frilansarbeid, for å gjøre en spredt virksomhet mer synlig og for å ha et publiseringssted for egne idéer. Alle artikler jeg har skrevet i min frilanstilværelse er å finne der, en stund etter at de først er publisert hos oppdragsgiver. Når jeg henvender meg til orkestre, operahus, musikere og komponister viser nettstedet ganske raskt hvilken profil jeg har på arbeidet.

Men noe er også vanskelig. Å få levert stoff om klassisk- og samtidsmusikk til de tradisjonelle mediene, er omtrent umulig. Noe annet som er vanskelig, er selve skrivingen. Det kan føles som et stort ansvar å skrive om nålevende kunstnere, om deres prosjekter, kunstneriske prosesser, hele livsverk. Det gjelder å lytte: få det til å stemme, sørge for at teksten sier noe vesentlig, noe som har interesse utover de spesielt interessertes rekker. Gi den et uttrykk som engasjerer slik at den blir lest.

Intervjuformen, for ikke å si samtalen, er min foretrukne sjanger. Når jeg i denne sammenheng tenker på komponistportretter, vil jeg at de skal fortelle om den enkelte kunstner, om deres motiv for å skrive, om valg av virkemidler og uttrykksform, om alle slags betingelser for arbeidet. Jeg vil vekke nysgjerrighet for det nye, gi leseren innsikt og gi tekstene dokumentarisk verdi som tidsbilder fra musikklivet. Bidra til samtidsmusikkhistorien.

Hvorfor jeg ble så glad for Komponistforeningens Likestillingspris? Alle kan vel føle at de sitter alene med arbeidet sitt, og ingen har som oppgave å følge opp en frilanser. Denne prisen gir meg en følelse av anerkjennelse, som jeg takker for. Noe som igjen gir energi og pågangsmot.

En likestillingspris, slik styret i Norsk Komponistforening definerer den, fremmer viktige verdier i samfunnet. Så på vegne av langt flere enn meg selv, tusen takk.
 

Red. mrk.: Her hos Ballade kan du lese et stort utvalg av Bodil Maroni Jensens intervjuer og kritikker, se blant annet «Relaterte saker» i venstre marg.
Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne  er medlemmer i Foreningen Ballade.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.